Kvasifilosofen Gimses hjørne

Norge - dit musikere kommer for å dø

2012-02-09T16:59:00.000-08:00

"Norgesvennene i Smokie er tilbake med en ny bestselgende CD med 12 knallsterke hitlåter".

Vi har hørt det før, og vi hører det garantert mange ganger i fremtiden. Et band godt over middagshøyden gir ut en ny best of-CD, eller kanskje til nød et knippe låter spilt inn på et nachspiel i Gudbrandsdalen.

CD-ens tvilsomme innhold gjenspeiles i antall superlativer i reklamen for den. "Bestselgende", "Knallsterke". Og norgesvenner.

Dette bandet kunne kanskje en gang kunne turnere verden rundt, om de ikke akkurat fylte stadioer og enorme konsertscener, så var det et godt antall mennesker som fant det bryet verdt å dukke opp, drikke øl og skråle med på hitene.

Men så kommer det til et punkt i disse bandenes karriere der pilen peker brutalt nedover. De ser det ofte ikke selv. De fortsetter å turnere verden rundt, foran stadig færre folk, på stadig mindre steder, og kanskje ikke som headlinere lenger en gang.

Og da er det bare en ting å gjøre. Holde helsikkes mange konserter i Norge. Noe de gjør.

De resier land og strand rundt. De fyller forsamlingshuset på Ørsta til randen med 350 entustiastiske fans(ikke til forkleinelse for Ørsta, for jeg vet da søren om de har forsamlingshus i det hele tatt). Der kan de nyte det intese jubelbrølet og den intense skrålingen kun nordmann med en helsefarlig høy promille kan tilby.

Da jeg gjorde et lite søk på norgesvenner på Google viste det seg at det finnes en egen Wikipedia-artikkel om emnet. Samt en Dagbladet artikkel fra 1998. I tillegg til Smokie nevnes både Bonnie Tyler, Uriah Heep og Nazareth. Artister og band som i sin tid solgte plater også utenfor Norge, men som så måtte se karrieren gå strake veien ned i dassen. Og hva gjorde de? De dro til Norge.

For hva kjennetegner disse norgesvennene? For det første er det minst 10 år siden sist de ga ut en CD som fikk noen andre enn de mest dedikerte blodfansene til platebutikkene. Norgesvennene spiller utelukkende i små forsamlingshus i bygde-Norge. Noe som ikke må tolkes som kritikk av musikksmaken til bygdefolk, det er bare det at det kun er der forsamlingshusene er små nok til at norgesvennene kan selge fullt hus.

Norgesvennene snakker ofte og høyt om hvor glade de er i Norge. Hvor vakkert det er. De maler med bred pensel et bilde av et musikkelskende folk, som virkelig gjenkjenner kvaliteten av god musikk når de ser den(det er tross alt bare her de selger plater). Selv om norgesvennene selv ikke har laget noe av kvalitet siden tenårene.

Og hvordan går det med norgesvennene, når de har besøkt hvert forbannede forsamlingshus i selv de mest grisgrendte bygder i Norge? De dør. Ikke i bokstavlig forstand, men musikken visner hen, så den til slutt kun er et vagt minne og et bilde på veggen i forsamlingshuset på Ørsta.

Kroneksempelet? Forannevnte Smokie. Ifølge Dagbladets artikkel fra 1998 ble utropstegnet etter setningen "Nå må dere gi dere, for pokker" satt i byen ikke akkurat kjent for sitt musikkliv, Elverum.

Etter at vokalist Alice Barton, som forøvrig hadde fått en solokontrakt som var ekslusiv for Norge, døde, gikk det rett åt skogen. Da Smokie rigget opp utstyret for å spille "Living next door to Alice" og andre låter av høyst tvilsom kvalitet foran det de antagelig trodde var ekstatiske hedmarkinger, møtte det opp 40 stykker. Og da, når selv Norge viser ryggen til norgesvennene, når selv ikke de små pubene og forsmalingshusene er små nok lenger, da er det på tide å finne seg en dagjobb.

Finnes det noen norgesvenner blant nålevende musikere? Jeg er sannelig ikke sikker. Men Chris Medina kan pokker ikke være langt unna. Ikke har jeg hørt en eneste låt av fyren, men jeg har sett et uttall overskrifter, og føler jeg vet mer enn jeg noen gang trengte å vite om smørsangeren, bare ved å lese overskrifter.

Så før han vet ordet av det står mr.Medina på en liten klubb i Elverum og innser at selv ikke Norge ble lite nok.

Noen tanker når ord blir fattige

2011-07-26T09:25:00.000-07:00

- Hvordan staves kjærlighet, sa Nasse Nøff.
- Kjærlighet staves ikke, det må føles, sa Ole Brum.

Ole Brum er en klok bjørn. Og i går ble hans ord til virkelighet. I Oslo. I Kristiansand. I Molde. I Stavanger. I Norge. Vi kunne føle kjærligheten.

På Råshusplassen ble 150.000 roser hevet mot himmelen. For kjærlighet, toleranse og demokrati. Det var stille. Forbausende stille.

For hvordan møter man egentlig ondskap i sin mest ekstreme og avskyelige form? Hvordan skal et folk takle et angrep på uskyldige ungdommer, hvis største mål var en bedre verden?

Svaret var varmt. Svaret var ikke hat. For hatet og ondskapen ble møtt med stillhet, kjærlighet, toleranse og samhold.

Det var spesielt å gå rundt i Oslos gater i går. Så mange mennesker. De aller fleste med en rose. Det som i går ble symbolet på at nordmenn ikke lar seg bombe til taushet.

Det var stille i sentrumsgatene. Aldri har så mange folk vært så rolige, så verdige, vist et så stor samhold og utvist så mye kjærlighet og medfølelse.

Ord blir fattige. Men det å handle er så mye sterkere enn alle verdens ord. Det hjelper lite med ord, om det ikke følges opp av handling.

I går handlet Norge.

Vi er sterkere enn ondskapen. Det ble bevist i går. Med kjærlighet og hundretusenvis av roser.

Ondskap og ekstreme meninger må ikke ties ihjel. De må opp og frem. Det er lov å mene, selv ganske ekstreme meninger. Selv de mest ekstreme og ondskapsfulle meninger må få komme frem fra de mørke avkroker. De må få lys på seg, så vi kan se meningens grufulle og intolerante ansikt.

For når de forkvaklede meninger får lys på seg, får lov til å vise seg frem, først da kan vi andre gjøre en Auf-ers ord til handling. Vi kan debattere dem ihjel.

Det er demokrati i praksis.

Kjærligheten har flommet i det siste. Samtidig så er det lov å hate. Det er lov å kjenne på den følelsen. Eller, som Auf-medlemmet fra Buskerud sa under sin tale i går kveld.

"Det er lov å hate. Men la aldri hatet være den sterkeste følelsen. La aldri hatet være det som styrer dere. Det er nødt til å være kjærligheten."

Kjære Norge: Vi har vunnet kampen i dag. Og vi skal vinne den i morgen også. Og dagen etter der. Og i ukene og årene som kommer.

Med toleranse, kjærlighet og åpenhet.

Jeg vil ha småhøne

2011-03-13T16:15:00.000-07:00

Det gjallet utover Oslo sentralbanestasjon. Jeg satt ved et bord på La Baguette og spiste en, ja nettop det, baguett med ost og skinke, etter å ha ankommet hovedstaden med nattoget.

- Jeg vil ha småhøne, nærmest brølte den gamle mannen, han må vel ha vært i 70-årene. Jeg hadde bare sekunder tidligere blitt oppmerksom på mannen. Han gestikulerte kraftig, og til å begynne med trodde jeg han kranglet på størrelsen på noe i disken.

De stakkars ekspeditørene visste ikke helt hvordan de skulle takle denne mannen, som så ut til å være i mental ubalanse. Det var da en nordlending på rundt 40 brøt inn. Jeg fikk ikke helt med meg hva han sa, men en viss effekt hadde det.

For da nordlendingen tok med seg en kaffekopp og satt seg ned ved et bord like overfor meg, fulgte den gamle mannen etter.

- Sett dæ her, sa nordlendingen, etter å at den gamle mannen hadde spurt om det var greit at han satte seg ned.

På vei ned i stolen utbrøt den gamle mannen:

- Jeg har aldri hatt kjærest.

Han gjentok det. Denne gangen enda høyere.

- Jeg har aldri hatt kjærest.

Den gamle mannen virket resignert, ja nesten litt psykisk ustabil, men her satt han seg ned med en mann som tydelig hadde et godt lag med mennesker.

- Men hør her, det kan ikkje nytte at du ropa at du vil ha småhøne, slo nordlendingen fast.

Og det var i etterkant av denne innledningen at jeg mistet stadig mer fokus på avisen foran meg, og rett og slett aktivt lyttet på samtalen som utspant seg mellom disse to mennene.

Den eldre mannen åpnet seg for nordlendingen. Han fortalte at han aldri hadde hatt kjæreste, og at han hadde dårlig samvittighet overfor foreldrene sine. De hadde nemlig aldri sett ham med en jente. Det skulle han ønske at de hadde fått sett før de døde. Men det var jo for sent nå. Den gamle mannen slo ettertenksomt fast at han var for gammel til å få kjæreste nå.

- Nei, nå må du faen mæ gi dæ, utbasunerte den bestemte nordlendingen.

- Hvis det e sånn det e å bli gammel, så vil æ faen ikke bli det.

Og siden sneiet samtalen innom både livet, døden, hvor de to mennene kom fra, nordlendingen fortalte historier han selv hadde blitt fortalt, og den gamle mannen lyttet. Innimellom sa han noe, det var ikke alltid jeg fikk med meg hva han sa, men det var tydelig at nordlendingen gjorde inntrykk på ham.

Nordlendingen delte av både glede og sorger i livet. Samtidig som han truet med å gi den gamle mannen ris for hans negative innstilling. Det så ut som det virket. Alt dette gjorde nordlendingen, og da han skulle fylle opp kaffekoppen sin, fant han sannelig ut at ekspeditrisen hadde bursdag også. Hun fylte 20.

Jeg ble bergtatt av dette møtet mellom disse to personene. Denne nordlendingen som nærmest opptrådte som psykolog og rådgiver. Og denne gamle mannen. Misfornøyd med livet. Som etterhvert ettertenksomt hørte på nordlendingen. Møtet ble etterhvert et varmt og godt møte mellom to vidt forskjellige mennesker. På Oslo S. Tidlig en lørdag.

Etterhvert måtte jeg gå. Men jeg hadde ikke lyst. For dette fascinerte meg så. Jeg lot meg imponere av måten nordlendingen taklet den gamle mannen på. Etterhvert kom også en tredje mann inn i samtalen. Også han i 70-årene. Han slett med en syk kone, og så litt ensom ut der han satt på spisestedet. Også denne mannen fortalte åpent om sin kones sykdom og sine tanker rundt dette.

Det var i det hele tatt ganske spesielt å overvåke episoden. Men jeg er sannelig glad jeg fikk anledningen.

Money can't buy me love

2011-02-14T04:33:00.000-08:00

I don't care too much for money, money can't buy me love

Disse berømte linjene sang Beatles en gang. Og selv om enkelte kanskje vil hevde at du i dagens samfunn kan kjøpe selv kjærlighet, så er jeg uenig. Men det er ikke handelsstanden.

For i dag, 14.februar, det vil si Valentines day for de som ved en inkurie ikke har fått det med seg, stilles det nærmest som krav i ethvert parforhold at fortrinnsvis kvinnen(gjerne mannen også), skal overøses med kjærlighetserklæringer, blomster, konfekt, dyre middager og gjerne en liten gave i tillegg. Butikkene er overfylte av hjertekort, valentinesbuketter og annet nips og naps som symboliserer kjærlighet.

Alt dette for at handelsstanden skal få enda flere klingende mynter i kassa.

I don't mean to sound bitter, cold, or cruel, but I am, so that's how it comes out.

Ja, jeg kan sikkert anklages for å være både kald, bitter og ondskasfull. Men det er jeg jo ikke. Ja, jeg er singel, men det har jeg ikke alltid vært på Valentines day. Jeg bare skjønner ikke at folk lar seg lure av handelsstandens forsøk på å gi nettopp deg dårlig samvittighet for at du ikke erklærer din store kjærlighet til kjæresten din AKKURAT i dag.

For, bare så det er sagt, handelsstanden gir vel en lang flyvende f... i hvordan det går med deg og kjæresten din. Det eneste de er interessert i er pengene dine. Så mange som mulig. Så ofte som mulig. Og dermed setter de i gang propagandamaskineriet. For å fortelle deg hvor ussel du er dersom du ikke overøser din kjære med blomster og sjokolade i dag.

For hvor originalt er det egentlig å skjemme bort kjæresten sin på en dag der alle andre gjør akkurat det samme? Overraskelsesfaktoren er jo særdeles beskjeden. Og kjæresten blir kanskje, til alt overmål, forbanna dersom du ikke er overromantisk i dag.

Hvorfor kan man ikke sett stor pris på kjæresten sin hver dag? Hvorfor ikke skjemme kjæresten din litt bort en sur mandag i november? Eller helt overraske din bedre halvdel med en tur til et flott sted en gang i april? Overraskelsen og gleden blir garantert større enn om du kommer med en blomsterkvast, en eske konfekt og et Valentines-kort i dag.

Nei, Valentines day kan seile sin egen sjø for min del. Handelsstanden skal nok klare seg greit uansett. Klarer du ikke å sette litt ekstra pris på kjæresten din resten av året kan det vel i grunn være det samme, eller hva?

Men jeg er nå en gang singel. Så jeg slipper både stress og sure miner okke som.

Lukten bedrar

2010-09-07T07:11:00.000-07:00

Det finnes ikke plasser som er bedre egnet for tankevirksomhet enn skogen. I pakt med naturen, og i mitt tilfelle, en veloppdragen Alaska Huskey ved navn Ronja. Og det er Ronja som er selve bakgrunnen for denne dagens skriblerier.

Hun har nemlig en uvane. En uvane jeg vanskelig får gjort noe med er jeg redd. Det ligger i innstinktet.

Allerede da vi kom ut av bilen for å klyve inn i terrenget i Hålandsheia i Mandal, slo den stramme lukten av gjødsel mot oss. Jeg rynket litt på nesa, Ronja frydet seg antagelig langt inni sinn gode hundesjel.

Etter kun tre minutters gange kommer vi frem til et nygjødslet jorde. Ronja hundre meter foran en lettere andpusten hundeeier, som kun blir passiv tilskuer til at huskeyen hiver seg frydefullt rundt på jordet, gnir pelsen sin mot møkka som nettopp har blitt spredd der for å gi gresset gode vekstvilkår, og passer på at hvert eneste lille hårstrå i pelsen får gnidd deilig fersk gjødsel, les møkk, over seg.

Bakgrunnen for denne intense iveren for å få møkk ut over den til daglig rene og pene hundepelsen er visstnok kamuflasje. Så i stedet for en løpende hund, lukter Ronja en løpende bæsj.

Etter å ha gjennomført denne høyst illeluktende kamuflasjeseansen, tramper Ronja tilfreds videre med halen i været.

Så gikk vi der i skogen, en lettere andpusten og småsvett eier, og en lykkelig illeluktende hund, og da slo det meg: Mennesker oppfører seg litt på samme måten.

For vi har alle møtt det eksemplaret av homo sapiens, som ikke gir seg etter første spruten fra åarfymeflaska, men som ivrig dynker kroppen i kunstig fremstilt godlukt, helt til den stakkars parfymeflaske ikke har så mye som et lite "psst" igjen.

Vi har truffet dem på jobb, på bussen, i heisen, på byen, i selskaper og sist men ikke minst på fly. Disse menneskene som tror at bare de spruter tilstrekkelige mengder "godlukt" på kroppen, så blir de helt hinsides uimotståelige for det motsatte kjønn.

Men der det for hunder kanskje har en viss hensikt å gni seg inn med dritt, for å gjemme seg for naturlige fiender, finnes det ingen grunn for mennesker til å dynke seg og fullestendig tilintetgjør alle naturlige lukter med to flaske parfyme.

Hvorfor ikke, sier du?

Nei, et par sprut med parfyme kan være en helt ålreit ting å gjøre. Men alt med måte. For naturen er faktisk viselig innrettet, tro det eller ei. Det er visstnok vitenskapelig bevist at mye av grunnen til at mennesker tiltrekkes av hverandre er kroppslukter. Det vil altså si de luktene som kroppen selv utgir, og som mange iherdig prøve å kamuflere i en tsunami av parfyme.

Disse luktene er ikke nødvendigvis det vi forbinder med stram svettelukt, men lukt vi ikke tenker over, men som allikevel er der. Og som kanskje er grunnen til at du er ekstra klar for akkurat den gutten eller den jenta.

Men vi kommer nok aldri så langt at alle bruker deodoranten med omhu. Vi kommer fremdeles til å treffe på mennesker som gir akutt pustebesvær, røde øyne og tørr hoste bare de kommer innefor en rekkevidde på 100 meter, der de vrikker seg frem mens parfymedråpene formelig tar hele lokalet som gisler.

Til alt hell for disse menneskene finnes det alltid noen av motsatt kjønn som er like ivirge i sin parfymebruk. Du ser dem gjerne klemt inn i en krok, mot slutten av en kveld på byen, der de frenetisk prøver å puste litt frisk luft inn i hverandre, i håp om at parfymen ikke har sugd ut all oksygenen av lufta i området, slik at de endre opp med akutt åndenød. Så står de der tett omslynget, mens parfymen sakte men sikkert ikke lukter like sterkt lenger. Og det kanskje er mulig for våre naturlige luktstoffer å kile i motpartens nese.

Så inntil videre foretrekker jeg faktisk en hund som lukter dritt, enn en person med to flasker fin parfyme, fordelt i rikelige mengder over hele kroppen.

Et par sprut er faktisk nok.

Foreldres nostalgityranni

2010-01-27T03:48:00.000-08:00

Alt var bedre i gamle dager. Hevdes det. Og jo eldre man blir jo bedre blir det gamle. Både vinter, vår, sommer og høst var bedre før. Ungdommene oppførte seg bedre. De hang ikke rundt drita fulle gatelangs, de spilte ikke voldelige spill på spillkonsoller og PC.

Men i det siste har et nytt nostalgityranni sett dagens lys. Og det er de stadige krav om hva som skal gå på barne-tv. For det er med barne-tv som det er med den resterende sendeflaten på TV. Det er stadig forandringer. Noen programmer går ut, andre kommer inn, og noen blir sendt i reprise minst en gang for mye. Noen programmer blir aldri suksesser, mens noen blir skikkelige høydare.

Nostalgityranniet brer om seg i rekordfart. Det er snart en Facebook-gruppe for hvert eneste barne-tv-program fra NRK startet sine sendinger, og frem til begynnelsen av 90-tallet. Kravene er mange, og urimelige. Foreldrene sitter i de tusen hjem og mimrer tilbake til til både Pompel og Pilt, Colargol, Jul i Skomakergata og andre fordums tv-serier. Serier som har det til felles at det er årevis siden sist gang de ble sendt(med et unntak i Skomakergata kanskje).

Jeg har også mange gode minner fra barne-tv. Flukten fra dyreskogen for eksempel. Jeg synes den var ulidelig spennende. For et par år siden satt jeg på Youtube, og kom over et par episoder av den nevnte serie. Og for et makkverk, sett med dagens tidsbriller. Jeg hadde aldri tvunget mine unger til å se på Flukten fra dyreskogen. Heldigvis har det vært utvikling også her. En utvikling som gjør flukten fra dyreskogen til et barne-tv-fossil. Forhåpentligvis er det gjemt i de evige tv-arkiver.

De samme evige tv-arkivene der forhåpentligvis et lass andre programmer når har funnet evig hvile. Et eksempel er Jul i Skomakergata. Joda, de fleste som er over 20 år har vel minst en gang hatt det hyggelig med dette programmet. Men det har utgått på dato. Jeg har en samboer som har to gutter på fire og åtte. De finner Jul i Skomakergata fullstendig uinteressant. Sist det ble sendt holdt de konsentrasjonen i to minutter, før det hele ble for kjedelig. Alvorlig talt, en snakkende tøffel? Jul i svingen som gikk denne julen, var populært.

Jeg tror rett og slett at nostalgiske foreldre må finne seg i at tiden går videre, og at barna finner fordums tv-programmer kjedelige. Så i stedet for å prakke på neste generasjon gamle og avdanka favoritter, så foreslår jeg at nostalgiske foreldre slår seg sammen og danner en aksjon. En aksjon som skal ha som mål å få NRK til å starte opp en ny kanal. NRK Supergammel. Den har sendetid fra NRK Super slutter, og til NRK Super begynner igjen. Så kan nostalgikerne se både Jul i Skomakergata, Pompel og Pilt, Lekestue og flukten fra dyreskogen, uten at de trenger å tvinge det på ungene sine!

Fet musikk er fet musikk, uansett!

2010-01-12T04:04:00.000-08:00

Musikk er en evig kilde som både oppbygger, inspirerer, gleder, trøster og gir folk noe å gå til uansett humør. Det finnes tonnevis av definerte musikksjangre. Noen av sjangrene er så snevre at de omtrent bærer navnet til det ene bandet som finnes i sjangeren. Andre sjangre er så vide at hele sjangerbegrepet diskvalifiserer seg fordi det i det store og det hele blir irrelevant.

Personlig så jeg lyset tidlig i tenårene. Jeg fant Metallica. Og sien har jeg funnet så mye mer. Jeg har oppdaget Pantera, Tool, RATM, Satyricon, In Flames, AC/DC, Trivium og mange flere. Alle de nevnte band gir jo en viss logikk, hvis min musikksmak hadde vært som en ensfarget hettegenser uten noen uregelmessigheter, så hadde jeg neppe hørt på så mange flere band. Men musikksmaken min er jo ikke så enkel. Og det er i grunn her jeg kommer inn på det jeg tenkte på. For det finnes en gjeng sneversynte musikkinteresserte som har satt opp fasiten på hvordan musikksmaken til folk som liker rock skal se ut.

Da jeg oppdaget Metallica var det først og fremst 80-tallsplatene som gjorde at jeg ble frelst. Men det betyr ikke at jeg mener at Load og ReLoad ikke er verdt disken de er skrevet på. Nei, jeg setter stadig på de to også. Ifølge enkelte die hard Metallica-fans fra 80-tallet, burde jeg ofres på et bål etter å ha blitt torturert systematisk i timesvis. For det å like Load og ReLoad er jo uhørt!

Så er det en gruppe som virkelig fascinerer meg. Det er den hardeste black metal-fansen. De som roper "sell out" hver gang et band selger over 1500 plater, de som anklager band for å ikke være "black metal" hvis de gjør noe utradisjonelt. Både Dimmu Borgir og Satyricon har jo solgt altfor mye, og blitt for softe, for denne typen black metal-fans. Dette er fansen som trives best i en bekmørk kjeller der de hører på et usignert band fra bygde-Norge, drikker pils, mens de forbanner kapitalismen og alle som liker Dimmu Borgir og Satyricon. Og der sitter de med sin gruppejustis, som sier noe om hvordan du skal kle deg, hva du skal høre på, hva du ikke skal høre på, og hva du skal mene. Og jeg spør: Er det det Black Metal handler om????

Jeg har ved flere anledninger nesten tatt meg i å unnskylde at jeg hører på enkelte band. Men det har jeg funnet ut at jeg bare kan stoppe med. Musikksmak er ingen øvelse i logikk. Musikksmak bygger på følelser og ørets fryd. Og er det ikke deilig å høre på band som ikke er politisk korrekte også? Jeg driter i om tekstene til et band, eller blanding av tekst og musikk, gjør bandet emo(som jo er et skjellsord blant alle andre enn de som definerer seg som emo). Så lenge det høres fett ut for meg, så hører jeg på!

Så fra Atreyu til Iron Maiden, fra Neil Young til Trivium, fra Metallica til Sonata Arctica, fra Lamb of God til Dream Theater. Er det fett så er det fett.

Så selv om jeg ikke har noe til overs for hverken Rihanna, Britney eller Jay-Z, så må jo det være opp til enkeltindividene rundt i den store verden å høre på det de vil. Også er det heller ikke farlig å høre på litt forskjellig musikk. Du dør ikke. Det er bare å skru av musikken om du finner noe du ikke liker. Oppfordringen får være å høre masse på musikk i 2010.

Bare ikke på techno. Det er djevelens verk, sendt til jorda for å ødelegge alt som er godt! Så det så.

Tusen takk, Justin!

2008-11-07T17:26:00.000-08:00

Hør denne hyllesten. La den runge utover landet, ja utover verden, i hver krinkelkrok. Over hver nedslitte bro, inn i alle hjem og hytter, igloer, lavoer og huler. La hyllesten høres.

For dette er en hyllest til Justin Timberlake, P-Diddy, Britney Spears, Amy Winehouse, Backstreet Boys, A1 og Erlend Bratland. En hyllest til Annie, Røyksopp, DJ Sammy og Modern Talking. Dette er en hyllest til alle de som har lagt ned så ufattelige timer med arbeid. Timesvis i studio, foran miksepulten og på PR-oppdrag. Alle disse timene med blod svette og tårer. Men vet dere hva, kjære popstjerne, techno-"musikere" og boyband-gutter. Det er ikke forgjeves. Jeg sier av hele mitt hjerte, tusen takk. Takk, for at dere hver eneste dag minner meg på hvor glad jeg er for at rock finnes!

Hvor glad jeg er hver eneste dag, for at det fremdeles finnes folk som tar stolthet i å spille instrumentet sitt. Band som bruker årevis i studio, bare for å perfeksjonere. Små band som aldri blir signert på noe større selskap enn et lavbudsjettsmetalselskap i Polen. Mens folk som Erlend Bratland får løpe rundt i den norske offentligheten i fri dressur, mens han på det aller verste bedriver musikalsk nekrofili, når han graver opp gamle Nirvana-låter, for å skjende dem på aller verste måte.

Når Britney skal tøffe seg, og gi ut I love rock n roll, når det eneste hun har likt de siste 7 årene er penger, og i følge ryktene, dop og alkohol.

A1, Backstreet Boys og Westlife med sine hjerteskjerende låter der de sverger evig kjærlighet, mens de velter seg i groupies av typen billige 18-åringen.

Men, verden er et godt sted å være. For det finnes rock. Det finnes Metal, og det finnes de popartistene som faktisk trakterer instrumentet sitt ganske godt, og ikke lever av sukkersøte refrenger.

Jeg velger å avspise HipHopen med to linjer. Men når fant en rapper sist gang på et nytt beat? 1990? Er jo samme beatene som samples over en lav sko.

Nei, tusen takk, alle dere evneveike, pengegriske, platte artister. Tusen takk, for at dere i deres misære og udugelighet minner meg på hvor uendelig glad jeg er for at jeg når som helst kan sette meg ned å høre på rock!

A-menneskenes tyranni

2008-10-15T12:26:00.000-07:00

En kan si så meget om a-mennesker. De er syke i hodet, fullstendig uten evne til å forstå at senga er et fantastisk sted å være, de står opp tidlig(derav a-mennesker, men det er like sykt), de legger seg tidlig. Kort sagt, de er syke i hodet. Men en ting skal de ha. De er pent nødt til å være smartere enn oss b-mennesker som faktisk finner sene kvelder, ditto morgener og mange timer i senga direkte tillitvekkende. Hvorfor a-menneskene er smartere?

Arbeidslivet er det perfekte beviset. Hvis b-mennesker hadde vært smartere enn a-mennesker, så hadde ikke en eneste jobb startet før tidligst, og da mener jeg TIDLIGST klokka 12.00. Jeg visste ikke at det faktisk fantes mennesker som var oppe før klokka åtte før jeg begynte å jobbe selv. Da jeg for første gang jobbet klokka seks i Fædrelandsvennen, tok bussen til jobb, og fant ut at det faktisk var mennesker der som nettopp hadde stått opp, og ikke bare var på vei i seng.

Jeg ante faktisk talt ikke at den verden eksisterte. En verden der sadomasochister, som piner seg opp lenge før klokken sju, råder grunnen. Der utveksler de garanterte sine planer om hvordan de skal fortsette å kue det soveglade b-menneske. B-menneskene som satt oppe hele natten for å diskutere musikk og andre viktige ting i livet.

En verden av mennesker som faktisk står opp nesten to timer før de skal på jobb, for å få "en god start på dagen", som de sier. For meg høres det helt fullstendig absurd ut at noen som står opp før klokka ni kan påstå at de har fått en god start på dagen, langt mindre stå opp med så god tid at de kan gjennomføre helgevasken en fredagsmorgen før de går på jobb.

For oss b-mennesker så er det helt annerledes. Når jeg skal på jobb klokka sju, så ruller jeg, hvis jeg er heldig, ut av senga akkurat tidsnok til å pine kroppen min inn i noen klær, og løpe etter bussen med bustete hår og dårlig ånde, mens a-menneskene kikker ut av bussen og ser på b-menneskene som kommer løpende, kikker på hverandre, flirer hånlig, og klekker nye syke planer for å plage mitt og andre b-menneskers liv.

Jeg skal ikke si jeg hater a-mennesker. Hate er et sterkt ord. Men jeg liker dem ikke.

Hunt you down without mercy!

2008-09-12T06:35:00.000-07:00

Julaften er barnas høytid. Gaver blir utdelt i rikt monn, og vi som har passert myndighetsalder finner det også trivelig. Men, når vi kommer opp i vår alder ser vi oss nødt til å ha egne julaftener. Og da ikke med noe religiøst innhold, sånn i ordets rette forstand i alle fall.

I dag er julaften. 12.september 2008 er årets julaften. Årets beste julegave heter Death Magnetic. Og skaperne bak dette mesterverket er James, Kirk, Rob og Lars. De uinvidde kjenner dem best som Metallica!

Riktignok hadde jeg min første gjennomlytting allerede mandag. I helgen ble jeg overrakt en brent versjon av CD'en av bartenderen på min favorittkneipe.

- Du har mer bruk for den enn meg Gimse, sa han sent lørdag kveld.

Jeg fikk ikke hørt på den før mandag. Og jeg konkluderte etter første gjennomlytting.

- Det er deilig å få et skikkelig musikalsk ballespark.

Innenfor musikk så kan jeg kanskje kalles en sadomasochist. Jeg liker det hardt og brutalt. Og hardt og brutalt fikk jeg. Et eksempel er sistesporet på Death Magnetic, My apocalypse. Den er så brutalt bangevennlig at jeg etter en uke med Death Magnetic i CD-spilleren høyst sannsynlig må oppsøke både leger, kiropraktorer og tvilsomme sjamaner for å få bukt med nakkesmertene.

Metallica gir seg forøvrig ikke med My apocalypse. Jeg registrerer med et halvt øye at det finnes de som ikke liker Cyanide. Sammen med The Day That Never Comes, som roterer på spillelister på radio for tiden, var det den første sangen jeg hørte. Og jeg digget det. Så får det stå sin prøve at tekstlinjen: "Suicide? I've allready died" ikke er det mest kreative som har kommet fra strupen til James Hetfield. For jeg mener riffene sitter som en perfekt ståendeserie fra Ole Einar Bjørndalen. Også bassgangen i sangen da. Rob "The Crab" Trujillo.

Suicide & Redemption er platas instrumental. Den er som en kanon som prøver å skyte deg i senk med knallharde riff. Første gang jeg hørte den tenkte jeg at den nesten hørtes litt rotete ut, men den sitter bedre og bedre for hver gjennomlytting. Brutale riff som rulles ut som tanks mot en veldig underlegen motstander.

Min første gåsehudopplevelse med denne plata fikk jeg da The Day That Never Comes ble frest utover eteren til NRK P3 da jeg satt i bilen på mandag. Det var rett og slett et øyeblikk for alle mulige slags minnebøker, scrapbooks og kavalkader.

Kronen i juvelen er uansett kanskje All Nightmare Long.

"Hunt you down without mercy,
hunt you down all nightmare long."

Joda, det høres ut som en tekst skrevet av James Hetfield, høres ut som en låt skrevet av et Metallica-band i kjempeslag.

Ja, jeg er langt over gjennomsnittlig glad i Metallica. Ja, dette er en langt over gjennomsnittlig god dag. Jeg har på toppen av det hele fri fra jobb, så jeg kan vie hele min tid til å lytte på knallplata. Og kanskje feire litt i kveld?

PS: Om noen synes jeg har forbigått noen låter her nå, så har jeg egentlig ikke det. Hele plata sitter som ei kule!

Singel og oversett

2008-08-06T15:05:00.000-07:00

Singel og oversett. Du kjenner på det du også, ja? Nå tenker jeg ikke først og fremst på at du mener du ikke får den oppmerksomheten du mener du fortjener på byen. Ingen av oss, single, får nok oppmerksomhet. Det er jo en grunn til at vi er single liksom.

Problemet er langt mer trivielt og hverdagslig enn som så. I tider hvor folk gifter seg senere, sjeldnere og ofte velger å være single, så er det litt pussig at man til stadighet skal bli oversett.

Senest i dag skulle jeg spise middag med min bror, men det kunne likesågodt vært en helt vanlig middag. Vi skulle spise kylling, og ha bretagnesaus til. I bretagnesausen skal det være 1.5 dl melk. Jeg er ingen melkdrikker, synes det smaker pyton(med mindre det er sjokoladepulver tilsatt), og dermed måtte vi gå til innkjøp av melk. Men tror du det går an å kjøpe 2,5 dl melk lenger? Nei. Her må du enten nøye deg med 1 liter, eller til alt overmål halvannen liter. Hva i helsikke skal jeg, som ikke drikker melk, med 1 eller halvannen liter melk? Jeg skulle jo bare ha littegrann i sausen jo. Bare litt. Og hva skjer med resten av melka? Den blir stående i kjøleskapet til den mest av alt minner om et medisinsk forskningsprosjekt, og utløpsdatoen er for fjern fortid å regne. Og det er fremdeles kun brukt 1,5 dl av melka. Hva med å ha litt mindre pakker? Sånn at vi som fremdeles lever en utsvevende singeltilværelse ikke trenger å kaste melk med jevne mellomrom.

Det er forøvrig ikke bare for melk dette gjelder. Gang etter gang skal jeg handle til meg selv, for så å finne ut at pakkene kun passer for mor, far og tre barn som er sultne. De egner seg ikke for en som meg. En ungkar og spellemann. En som spiser alene, stort sett hver eneste dag. Det eneste tilrettelagt for single er go morgen youghourt og fastfood. Og Fjordland. Takk gud for Fjordland. De har gjort underverker for alle som ikke har noen å dele maten med.

Og for å være seriøs, det er ikke direkte lett å finne seg en leilighet som singel heller. Det lar seg selvsagt gjøre, men det er jammen ikke lett. Leiligheter koster penger, og det er ikke alltid like lett å finansiere på en lønning. Ihvertfall ikke som nyutdannet. Jeg har ikke råd nå hvertfall, og jeg vedder gjerne en lørdagskveld på byen at det er flere som har det akkurat som meg.

Og levekostnadene generelt er dyrere som singel. Du kan ikke kjøpe inn i de store kvantaer som folk med samboer, kone, unger og barn kan. Kjøpe du for store kvatum mat av en spesiell type, må du kaste halvparten.

Single mennesker er en stor gruppe. Og vi har det i grunn ganske fint de fleste av oss. Untatt på søndagene. Det er tross alt opplest og vedtatt at det er kjærestedagen. Når man ligger der litt sånn halvklein utpå ettermiddagen. Ganske ensom.

Poenget mitt er, jeg har til overs å høre et eneste politisk parti snakke de singles sak. Ihvertfall ikke som jeg kan huske, og ikke på noen måte som kan gjøre vår hverdag enklere. Jeg sier ikke at vi har det fælt, jeg sier bare at med tanke på hvor mange vi er, er vi forbausende lite nevnt i politikken. Jeg oppfordrer politikerne til å slå et slag for de single. Men det er sikkert ikke populært nok.

Så kanskje vi burde gjøre opprør. Vi er såpass mange smarte og engasjerte mennesker, at jeg er sikker på at det blir lagt merke til.

Men forøvrig er det ganske greit å være singel. Jeg er i grunn bare lei et spørsmål:

"Så, hvordan går det? Noe dame på gang?"

En helt ny verden

2008-06-19T02:32:00.000-07:00

Jeg tok mine første usikre, men bestemte skritt ut av lokalet. Lokalet jeg ikke skulle se på en stund. Bagen tynget meg ned, kan aldri huske at den har vært så tung før. Men aldri så lett heller. Som om de neste ukers eventyr hadde tatt tak i bukser, gensere, sokker, boxere og alt det andre i bagen, og hjalp meg med å bære. Det var i allefall lett og tungt på samme tid.

Været var som forventet. Jeg hadde hørt om dette fenomenet. Skyene lå nokså tunge og triste over byen, og asfalten fortalte en historie. Historien om regnet som har falt tidligere samme dag. Men, det er visst sånn det skal være, har jeg latt meg fortelle. Det er like sikkert som at Brann ikke vinner seriegull(fjoråret er unntaket som bekrefter regelen). Men, det regnet ikke akkurat nå, og jeg måtte vel si meg fornøyd med det.

Bussen var forsinket som alltid. Ikke at det forundrer. Alt blir ikke nytt og bedre selv om jeg begir meg ut på et eventyr. Livet er i det hele tatt ikke som eventyrene. Jeg har ihvertfall til gode å kunne målbinde ei prinsesse, og få et halvt kongerike. For min del holder det i grunn med prinsessa. Det derre halve kongerike kan de spare til noen som trenger det. Jeg har mitt eget kongerike.

Vel vel, jeg fikk hentet den ene tingen som lå i leiligheten. Den jeg hadde glemt. Jeg rakk å hente den. Den viktigste tingen jeg eier for øyeblikket. Og jeg rakk bussen videre. Den bussen som tok meg et steg videre i mitt eventyr. Og bussturen er i grunn ikke mye å snakke om. Den var som bussturer flest. Akkurat litt for lang.

Da jeg steg ut av bussen på mitt bestemmelsessted lå det en lukt i lufta. En lukt jeg ikke hadde kjent da jeg satte meg på bussen. For det første luktet det våt asfalt, den herlige sommerlukten som går i glemmeboka hver vinter, men som er som et deilig barndomsminne når den dukker opp igjen. Men mest av alt luktet det spenning, eventyr og nye tider. Det luktet saltvann, strender og solkrem. Det luktet svette, øl og glede(bare tenk litt, glede har en lukt det også).

Det luktet rett og slett tre ukers sommerferie, med alle de herlige aktiviteter en kan vikle seg inn i. Det luktet festival, Roskilde, glede, pur glede.

Jeg har sommerferie. Vet ikke helt hvordan det er enda...

Like dårlige som Donn?

2008-06-14T06:32:00.000-07:00

Frankrike har blitt en attraksjon rikere. Le Mans har blitt en attraksjon rikere. Adeccoligaen har blitt en attraksjon fattigere. Og Start har solgt spilleren som skiller seg ut. Han med klubbfølelse. Han som har sagt nei til Rosenborg og Brann. Fordi han ville til utlandet, fordi han ikke ville til en annen norsk klubb enn Start.

Her på Sørlandet har supporterne i en årrekke sunget på en sang om den lille ballvirtousen. Jeg tenkte jeg skulle gå igjennom den nå. Bit for bit.

"Du er vår Fredrik."

Ja, han er vitterlig vår. Alle med et forhold til Start, kjenner et slags eieforhold til Strømstad. Han er liksom gutten som står til Dovre faller, og enda litt til. I 22 år har han ikledt seg Starts gule drakt. Og siden tenåring har han begeistret publikum på Start-kamper. Den eneste som ikke hadde et eieforhold til Fredrik var islendingen fra det varme stedet. Gudjon. Han sendte Fredrik til Bærum. Men, vips, så var Gudjon borte og Fredrik tilbake. Han er vår, og selv om han har gått til Le Mans, så er han fremdeles vår. De har fått låne ham litt, men Fredrik kommer nok til Sørlandet for å spille fotball igjen.

"Vår lille Fredrik"

Ja, han er ganske liten, denne Fredrik vi har et sånn eieforhold til. Men en skal ikke skue hunden på hårene, og heller ikke fotballspillerne på størrelsen(selv om Drillo prøvde å innføre det en periode). Lille store Fredrik, vil jeg kalle ham. For det han mangler i cm, tar han igjen i ballkontroll, overblikk og humør.

"Du dribler alle - på stadion"

Ja, selv om stadion etterhvert ble arena, så driblet han alle, på stadion. Det finnes ikke en spiller som ikke har latt seg lure minst en gang av denne virtousens ballbehandling. Høyre, venstre, 360 grader snurr, og pasning. Målgivende pasning.

"Vi håper aldri, du drar i fra oss"

Nei, vi håper aldri du drar i fra oss. Men, han har gjort det nå, den lille virtousen. Men, som sagt, han kommer nok igjen. Lykke til i Frankrike, er omkvedet på Sørlandet. Fordi Fredrik har spilt med åpne kort. Jeg vil til utlandet å prøve lykken sa han, holdt sitt ord, sa nei til Rosenbort og Brann, og gikk til Le Mans. En mann av sine ord altså, sjelden vare i fotballbransjen.
Også kommer vi til siste setninga i sangen. Og det er her det blir kritisk.

"For da blir vi like dårlige som Donn!"

Blir Start like dårlige som Donn nå? Er det sånn å forstå at Strømstad var garantisten for at Start var bedre enn Donn? Hvis så, så må Fredrik komme tilbake snarest. Kan ikke ha det sånn. Start er jo bedre enn Donn. Så får jo tiden vise om Start nå har blitt like dårlige som Donn etter salget.

"Du er vår Fredrik, vår lille Fredrik.
Du dribler alle - på stadion.
Vi håper aldri, du drar i fra oss.
For da blir vi like dårlige som Donn!"

Voksen? Jeg?

2008-05-22T15:13:00.001-07:00

På et eller annet tidspunkt slår det vel noen og enhver av oss. Jeg kan ikke peke på en eksakt dato. Dato for når denne fornemmelsen begynte å krype oppover ryggmargen, og sende kalde gufs langt inn i bevisshetens minst opplyste kroker. Et sted du aldri trodde du skulle besøke, ihvertfall ikke nå. Neida, det var lenge til det. Veldig lenge. Men så sitter jeg der altså, en sånn passe vakker dag, og undres. Er jeg voksen?

Nå vil kanskje enkelt påpeke at bare det å fylle 18 år, gjør at du rent faktisk går fra ungdom til voksen. Men man er jo fremdeles i tenårene. Er det så veldig voksent? I min bransje, journalistikken, blir man omtalt som gutt/jente frem til fylte atten år. Etter det blir man omtalt som mann/dame. Men attenåringer er ikke voksne. Not by a long shot.

Så når blir man voksen? Eller rettere sagt, når blir jeg voksen, og er jeg voksen?

Hva er tegn på at man er voksen da? Jeg forsøker meg på min egen lille sjekkliste.

Punkt 1: Ferdigutdannet. Vel. Her er jeg jo innenfor kategorien ferdigutdannet. Jeg skal ikke kreve at folk skal ha jobb for å bli kalt voksne. Det er mange voksne utenfor arbeidslivet, frivillig eller ufrivillig. Men er man ferdigutdannet, så er man jo egentlig ganske voksen.

Punkt 2: Man har kjøpt seg en leilighet. Der stiller jeg heller svakere. Jeg bor i en leilighet sammen med tre kamerater, og eier ikke en gang senga jeg sover i. Riktignok har jeg en el-gitar, en ødelagt PC, CD-er, DVD-spiller og en TV som jeg har satt hjemme hos mine foreldre fordi jeg ikke gidder å betale lisens. Ikke så lenge vi allerede har en flatskjerm i leiligheten vi leier. Her kvalifiserer jeg altså ikke til voksen.

Punkt 3: Ikke reke ned på byen hver helg. Jeg ser for meg at folk under kategorien voksne, har andre ting å gjøre i helga, enn å sosialisere over en øl eller fem, med kjente og mindre kjente mennesker. Det finnes selvsagt de voksne som er på byen også, men det ser da vitterlig ikke videre smart ut for en på 40+ og til stadighet pleie selskap med mennesker som såvidt har passert alderen for å kunne gå på polet selv. Jeg for min del er uansett stort sett alltid innom byen på en lørdag. Og da er har man vel kanskje ikke helt kommet i hakk med voksenlivet?

Punkt 4: Kone/dame. Kronisk singel med et høyst middelmådig dametekke, er vel beskrivende. I en alder av snart 25, begynner det vel å bli på tia med den slags også. Dame(i entall) altså. Men så langt har man heller ikke kommet. Men så er det nå mange godt over min alder som fremdeles er single, trives med det, og blir kalt voksne. Så det er vel neppe en diskvalifiserende faktor å ikke ha dame for å passe inn i voksenlivet.

Punkt 5: Bli omtalt som voksen. Jeg vet sannelig ikke hvordan folk omtaler meg. Forhåpentligvis i positive ordelag, for det meste hvertfall. Men om de ser på meg som så fryktelig voksne, det er vel en helt annen sak. Jeg husker når jeg var 10 år. Da var folk på over 20 kjempevoksne. Men er jeg kjempevoksen? Eller voksen?

På engelsk heter voksen "grown up". Vokst opp. Er det ferdigvokst de mener? Da er jeg "grown up". Det eneste som neppe er ferdigvokst her, er pondusen. Selv om det er ønskelig å reversere den utviklingen. Om ikke annet så for å ha en bedre mulighet til å kunne oppfylle punkt 4.

Så når blir man egentlig voksen? Jeg tror ikke jeg er helt voksen. Men jeg er sannelig ikke helt ungdom heller. De mest ekstreme politiske tankene mine er forkastet. De tilhører liksom ungdommens uvitende hverdag. Og noen ganger tar jeg meg i å sukke oppgitt over ungdoms oppførsel. Men jeg tror kanskje at voksne rister litt oppgitt på hodet over meg noen ganger også.

Voksen? Jeg? Litt, men ikke helt.

- Det går så greit atte

2008-04-15T10:47:00.000-07:00

Joda, det går i grunn ganske greit. Jeg skal innrømme det. Jeg jobber mye, men ikke så mye at jeg ikke får tid til fritid. Jeg blir sliten, men ikke så sliten at jeg ikke orker noe annet enn jobb. Jeg har det i grunn gankse greit.

- Det går så greit atte.

Det passer i grunn ganske greit. Men bare på det punktet.

Sørlendinger blir beskyldt for å være ganske mye. I disse ekteskapslov-tider dro et lass med sørlendinger inn til Oslo, for å dele sin overbevisning med resten av verden. Og i Alta, på Toten og i Stjørdal tenker de: "Typisk sørlendinger".

Jeg er mer oppgitt. Typisk, tenker jeg. Sørlendingers egne fortreffelige evne til å opprettholde sin egen stereotype. Eller, mindretallet av sørlendingenes egne evne til å opprettholde stereotypen sørlendinger.

Men, den mest utbredte påstanden, er vel at sørlendingene er ettergivne. "Det går så greit atte" er ikke så mye et uttrykk, som det er en karakterestikk av sørlendinger. Sørlendinger er hyggelige, lavmælte, ettergivne(nå gikk de jo faktisk mot strømmen, med denne ekteskapspilgrimsreisen), bedagelige, avbalanserte og lite brautende. I tillegg så bor jo alle oss fra sørlandet i bedehus.

Jeg kan ikke si jeg kjenner meg videre igjen i stereotypene og karakteristikkene. Jeg kan være med på at jeg er hyggelig, når jeg vil. De fleste vil nok oppfatte meg som det tror jeg. Lavmælt er jeg definitivt ikke. Snarere tvert i mot. Jeg snakker høyt, fort og ofte. Som seg hør og bør for en fremadstormende journalist med planer om å skaffe seg en karriere.

Ettergiven er jeg definitiv ikke(med mindre du har en frekk utringning). Nytter ikke å være ettergiven i journalistikken. Jeg er påståelig og sta inntil det idiotiske. Finner jeg ut at jeg har feil midt i en diskusjon, så gir jeg meg aldri. Bedagelig, joda, jeg er det. Jeg liker late dager på svaberget og i sofaen. Men det tror jeg faktisk er en god egenskap å kunne slappe av. Spesielt når man jobber. Avbalansert er jeg nok også. Med mindre jeg ser fotball. Da er jeg en tikkende bombe, klar til å eksplodere. Men det er nok andre som har det sånn også.

Lite brautende? Vel, jeg er ikke veldig brautende, men ikke lite brautende heller. En gyllen middelvei. Også bor jeg i en leilighet i Kristian IVs gate, og ikke et bedehus i Tollbodgata.

Så, jeg er vel ikke helt sørlandsk. Jeg er helt Gimse. Og det er igrunn fett!

Neste uke: Trøndere er harrytamper med skinnvest, tennissokker, mokkasiner og heimert.

En høstkveld i 1999

2008-01-08T13:16:00.001-08:00

En sen høstkveld 1999. Start spiller borte mot Strømsgodset. Noen dager i forveien hadde de samme lag møtt hverandre i Kristiansand. 2-2 ble det da, og de fleste trodde nok at drammenserne skulle sikre seg fornyet eliteseriekontrakt søndagen etter. Men, det var to personer som ville det annerledes. Den ene het Espen Johnsen. Han har i senere år blitt mest kjent for famøse utspill, tyttebærturer i feltet, langt utenfor bærsesongen, og for å ha spilt med en mildt sagt krøkkete ankel, altfor lenge, i en kamp mot et land fra Sør-Europa.

Men denne høstkvelden på Marienlyst var han supermann. Egentlig var han mye mer enn det også. Supermann har en svakhet. Kryptonitt. Denne kvelden hadde den da så unge Johnsen ingen svakheter. Han reddet alt. Selv et fingerbrudd etter omkring 20 minutter stoppet ikke kristiansanderen. Jostein Flo, Lasse Olsen og resten av gjengen fra Drammenselvas bredd trodde knapt sine egne øyne. 12 hundreprosentsjanser hadde de, men ballen ville ikke inn. Men det gjorde ikke så mye, de ledet på bortemål. Start hadde lite å stille opp med. Før en spiller som senere ble beskyldt av en islandsk flopptrener, for å puste med ræva, ble byttet inn. Tveits store sønn Terje Leohnardsen. Dukk-opp Terje som han senere ble kalt. For hans evne til å, nettopp, dukke opp. Og, det var nettopp denne kvelden hans evne til å dukke opp kanskje ble landskjent for første gang.

Jeg lar videoklippet tale for seg her. Men som de fleste vet han scoret. Videoklippet er ikke all verdens, men alle dere Start-fans kan lukke øyene, tenke dere tilbake til dette øyeblikket, og fremkalle den gleden og de frysningene dette øyeblikket ga.

I en sofa i Furufjell på Fevik satt 80 prosent av en familie i en sofa i loftstua. Far i huset følger ikke med, han er egentlig ikke interessert. Ett minutt på overtid utbryter eldste sønnen i familien: "Nei, dette går ikke" og slenger forbannet Start-flagget han har klamret seg til hele kampen, i gulvet. De andre sier ikke stort. De har sluttet å tro de også. Men det er da det skjer. Dukk-opp Terje dukker opp, og setter ballen bak Glenn Arne Hansen. 93 minutter viser klokka, og familien Gimse, den fotballinteresserte delen, sendes ut i en jubelrus sjelden sett i Aust-Agder. Storebror, altså undertegnede, kan ikke huske stort. Ikke annet en pur og sinnsyk glede. Helt uhemmet glede, uten begrensninger, og et skrik så høylytt at jeg er sikker på de hørte det helt ut til Torungen fyr. Lillebror på ni blir så forfjamset at tårene triller. Gledestårer. Hva mor og mellomstebror gjorde, husker jeg ikke, men de lettet nok fra sofaen i en satsbevegelse selv Janne Ahonen hadde vært stolt av.

Så, plutselig, mens gleden og forfjamselsen fremdeles holdt på å sette seg, kom en Strømsgodset spiller alene med keeper. Hvem det var husker jeg ikke, og jeg tror han helst vil glemme det selv også. For bakerst stod Espen Johnsen og gjorde det han hadde gjort hele kvelden. Han reddet! Resten er bare gledesscener i gult og svart, som jeg ikke har sett siden. En må nok tilbake til gullfeiringa i 1980 eller 78 for å finne noe lignende. Men jeg tviler på at de gledesscene kan matche de man så på Marienlyst en sen høstkveld i slutten av forrige årtusen.

Så mens vi venter på Adecco 2008, kan vi se dette lille klippet, høre kommentatorenes avsindige hyl, og nyte. Så håper vi at 2008-sesongen slutter like lykkelig. Men forhåpentligvis ikke like dramatisk. Det orker jeg ikke.

Heia Start!

2007 fra A til Å

2007-11-18T11:24:00.001-08:00

Joda, jeg vet at 2007 ikke er over helt enda. Men allikevel føler jeg for å oppsummere. Dette er Gimse's 2007 fra a til å.

A- Avgangselev ved Mediehøgskolen Gimlekollen, og ut i den tøffe mediebransjen. Har ikke akkurat blitt overarbeidet enda, men ting tyder på at 2008 kan bli et bedre år for jobbing.

B - Borghild og Gimse ble et fryktet radarpar på Bakgården i sene nattetimer. Samtalene var absurde og humøret var på topp.

C - Courage. En sang av Manowar som ble fin å ha i tunge nedrykksstunder. "Battles are fought by those with the courage to believe, They are won by those who find the heart, Find a heart to share, This heart that fills the soul will point the way to victory, If theres a fight then Ill be there Ill be there."

D - Det året det var så bratt. En passende beskrivelse når en tar innover seg at denne ikke lenge full så unge manne heier på både Tottenham og Start. I tillegg er han fra et land som er spekket med keepere som gjerne gjør jobben sin fryktelig dårlig når det gjelder som mest. Huff.

E - Evig lojal. Start rykket ned, men denne gutten svikter aldri!

F - Facebook. Akkurat hvilken dato det var, vet jeg ikke, men jeg signa meg nå opp på Facebook. Og så var det gjort. Hekta. En dag uten Facebook, er en dag uten mening. Melding i innboksen er stor lykke, og nye bilder er genialt. Og skummelt.

G - Gamle gress, sang Johanne for full hals. "Alle rykker ned med Stian Ohr", tenkte Gimse inni seg i slemme øyeblikk. Gimse tok feil, og Johanne kan glede seg over at ikke absolutt alle rykker ned med han vi på sørlandet ikke er spesielt begeistret for.

H - Håret. Håret som forsvant. Håret Rebekka brutalt klippet. Det var så vanskelig for meg at jeg kollapset på gulvet. Men nå har jeg jammen blitt vant til det også. Det er rart med det, men det er fremdeles uvant.

I - IK Start æ laget mitt. Æ følger de gulsvart i tykt og i tynt. Det vil æ gjør, te den daen æ dør. Æ stolt a laget mitt her i fra sør. Sørlandets stolthet var plutselig ikke fullt så stolte lenger, og gikk ned med et smell. Jeg depper fremdeles.

J - Jenter som kommer og jenter som går, sang Di Derre. Fremedeles ikke kommet noen jenter til denne gutten, så han er fremdeles singel. Vel, nytt år gir nye muligheter.

K - Kristian IV's gate 22. Gimse, Bolstad, Tad og Tor Håkon flyttet inn. Og ryktet spredde seg, så kåken snart var den desidert mest populære å henge i.

L - Lateste mannen i byen. Både Bolstad og Tad har påstått at denne mannen er det. Jeg vil på det sterkeste ha meg frabedt å bli kalt det, da jeg overhodet ikke er det. Selv om jeg er glad i å ligge på sofaen mens jeg sjekker Facebook eller spiller FM.

M - Metallicakonsert på Valle Hovin. Det var helt sinnsykt. Største musikalske opplevelse noensinne. Jeg lurer i mitt stille sinn på om jeg noengang vil oppleve noe lignende igjen.

N - Nedrykk. Stor fortvilelse. Angst. Adecco til året. Felle tårer. Sukk.

O - Overdreven soving. Ihvertfall ifølge Bolstad. Overdreven dunking i vegg har det blitt noen ganger, fordi jeg har et godt sovehjerte. Urutinert av meg å velge rommet som er nabo med stua. Undertegnede har blitt forbannet et par ganger av denne overdrevne dunkinga fra Bolstad og Tad.

P - Plankebyen. Fredrikstad that is. Etter først å ha besøkt byen i forbindelse med Startspillernes tafatte forsøk på å spille fotball i juni, så flytter gutten sammen med to kællær fra nettopp plankebyen.

Q - Queebec har jeg fremdeles ikke rukket å reise til, om jeg i det hele tatt har lyst til det da. Og året 2007 var heller ikke et år som stod i langreisenes tegn. En Stockholms-tur med lillebror, Jahn Robert og Ruben er vel det som stikker seg ut som årets lengste tur. I sterk kontrast til året før, da jeg var i Afrika i en måned.

R - Rangling. Jeg har fremdeles ikke lært meg kunsten å legge meg tidlig. Håpløst. Det fører til sene netter, for lite søvn, evt sove til langt utpå dagen. Johanne, Tad og meg selv ranglet til langt utpå morrakvisten en gang. Riktig så trivelig var det.

S - Sommerjobb i fvn.no var en hyggelig og positiv overraskelse. Riktignok førte det til en sommer i jobbingens tegn, men det gjorde jammen ikke stort når været på utsiden tilsa at det var Bergen man bodde i.

T- Thore Andre og undertegnede har sett en god del filmer denne høsten. Ikke så rart med tanke på at vi nesten har blitt naboer. Og som seg hør og bør når to kvalitetshungrige unge menn ser film, så blir det mest skandinavisk.

U - Utflytta. Etter to år på Grim, pakket jeg både snippsekk og TV, og flyttet. Trivelig å ha bodd to år på Grim, men jeg vil ikke si jeg savner ensomheten der borte. Antall TV-kanaler derimot, er et STORT savn.

V- Vinteren her sør tok alle på senga. Unertegnede var i praksis i TVSør, og lagde en god del saker om det ekstreme snøværet som rammet ikke fullt så vintervante sørlendinger. At jeg ikke kjørte av veien under det verste været, er faktisk en prestasjon.

W - Whiskey er godt. Det er en sannhet uten modifikasjoner. Og i 2007 ble det slått fast av Gimse, Irish Coffee er den beste drinken jeg kan serveres. By meg på en Irish, og du har en god mulighet til å vinne mitt hjerte.

X - X-landslagsassisten Bjørnebye forsuret året. Ble sparket altfor sent. Nå skal han selge huset sitt. Håper det selges under takst!

Y - Ylvis-brødrene har jeg ikke truffet, men hva gjør vel det, når man til stadighet treffer på Raske menn. Trude fikk servert en historie om Gimse og Anders på telttur, og det var sannelig ikke langt ifra at hun bet på.

Z - Zanzibar. Jeg har i mang en regntung stund drømt meg tilbake til Zanzibar. Om ikke lenge er Tad og Bolstad der, og jeg må innrømme at jeg er fryktelig misunnelig.

Æ - Ærlighet varer lengst sies det. Og det er jeg enig i. Selv om det kanskje ikke alltid er så lett å være ærlig. Derfor innrømmer jeg nå, jeg har antagelig løyet til akkurat deg som leser dette nå. Bare så du vet det.

Ø - Øl kan være en medvirkende faktor til at vekta på badet hos mine foreldre nå forteller meg at jeg veier over 80 kg. Jeg vil helst veie under 80, da jeg alltid har gjort det(inntil nå altså). Jeg vurderer å begynne å jogge. Men det blir nok først til våren. Er så fryktelig kaldt ute for tia.

Å - Året 2007 har vært bra. Men jeg håper at 2008 blir bedre. Time will show.

Three lions in the dirt!

2007-10-17T19:43:00.000-07:00

La oss kikke rundt oss. Hvordan ligger det an? Jeg tenker på kvalifiseringen for neste års EM i Østerrike og Sveits. Norge vil med uavgjort mot Tyrkia hjemme og seier borte mot Malta gå til EM. Norge vil med seier hjemme mot Tyrkia være klare for EM uansett! England har hjemme mot Kroatia igjen. Kroatia vil riktignok være klare for EM med seier borte mot Makedonia i neste kamp, og det er før de møter England borte. Men; England er avhengig av at Russland gir bort poeng i en av de to siste kampene. Fordi England leder med to poeng på Russland. Men Russland har to kamper igjen. England har en.

Russland har igjen Israel og Andorra. Israel har riktinok tatt en del poeng i løpet av kvalliken. Men ser man på hvem de har tatt poengene mot, så er det stort sett mot de dårligste lagene i gruppa. De er veldig gode til å slå de som er dårligere enn seg. Men de har ca. 1 poeng mot lag som i utgangspunktet er bedre enn seg. Og jeg tror et EM-lystent Russland tar Israel. Selv borte. Og gjør Russland det, så er de bare en seier mot Andorra fra å komme til EM. Det tror jeg de klarer. Selv borte.

Hva er poenget? Jo, "fotballgeniene" fra England trenger hjelp for å komme til EM. Norge kan gjøre det helt selv. Og det ville vært meg en stor fornøyelse hvis Norge kom til EM og England ikke gjorde det. Det ville kanskje jekket ned noen av de anglofile landssvikerne vi har i landet. Jeg gir en lang f.... i hvorfor NORDMENN heier på England, jeg bare gleder meg over at Norge nå har en mye større mulighet til å komme til EM enn England.

Stormakten England? Var det noen som sa det? Det har de vært EN eneste gang! Det var i 1966. Det er nesten like lenge siden, som det er siden Brann vant seriegull. Og til og med Brann klarer å levere 44 år siden forrige gang de vant noe. Jeg tror det går veldig mye lengre tid mellom hvert engelske trofè. Det engelske landslaget er rett og slett ikke godt nok. Og det har det ikke vært på lenge!

Kjære nordmenn! HEIA NORGE!

De tre løvene til England er ikke like farlige som 11 vikinger fra Norge!

VI ER BØNDA I FRA NORD!

Pokerdebatt, igjen!

2007-10-04T11:29:00.000-07:00

Jeg vil alle ærbødigst komme med et forslag til vårt kjære storting, og vår elskede regjering: Kan vi ikke ta å forby alt som er gøy, sånn en gang for alle?
Nei, så ille er det kanskje ikke. Men jeg begynner å bli oppgitt. Og nå vil jeg bare få lov til å henge meg på denne evinnelige pokerdebatten som herjer landet, og som dukker opp igjen cirka annehver uke. Og nå er den her altså nok en gang.

http://www.dagbladet.no/magasinet/2007/09/27/513363.html

Hovedbudskapet er at partyminister Giske(en partyløve jeg selv har møtt på byen), varsler at det er en lov på vei som vil føre til et forbud mot overføringer fra norske banker til utenlandske spillselskaper er på vei. I seg selv helt bak mål. Men;

I denne artikkelen er det en mann som dukker opp med noen uttalelser som er mildest talt alarmerende. Mannen heter Finn Gyllstrøm, og jobber tydeligvis ved Øst-Norsk kompetansesenter. Han leverer først fra seg denne klassikeren for å illusterere at han overhodet ikke har noe snøring av hva poker handler om:

"Hvis det er sånn at folk vil spille poker, kan de jo spille uten pengeinnsats."

Hva skal man da spille om? Sokker? Fyrstikker? Seigmenn? Man spiller poker fordi det er moro og spennende. Og spenningen ligger ofte i om man klarer å vinne noen kroner. Se for deg en lørdagskveld i stua hjemme hos familien Olsen. Far har en femukers lottokupong. Og der fikk han jammen sju rette! Jubel i stua. Gevinst: kroner null. Far betalte ikke for lottokupongen. For at hvis det er sånn at folk vil spille lotto, kan de jo spille uten pengeinnsats.(Ja, jeg er klar over at norsk tipping gir penger til samfunnsnyttige formål, uten at det forkludrer mitt poeng).

"- Vi vil jo helst ikke frata folk gleder. Men hensynet til mindretallet som får virkelige problemer, bør gå foran friheten til det store flertall. Jeg har møtt en del skjebner. Så lenge det er en aktivitet som har såpass lite samfunnsbyggende i seg, og når denne typen aktivitet er til skade for noen, syns jeg det er all grunn til å regulere og sette søkelys på dette."

Sett for guds skyld søkelyset på det. Men kom med noen nye løsninger. Ikke den samme gamle tralten som vi har blitt overøst av de siste årene. Javisst er det mange skjebner her. Men jeg mener helt dønn seriøst at det blir en helt feil måte å angripe saken på, å frata meg den moroa jeg har med mine særdeles beskjedne innsatser.

En kan ikke frata flertallet av pokerspillerne den moroa de har ved spillet, bare fordi noen sliter. Jeg sier ikke at jeg ikke har medfølelse med de som har problemer, men mindretallet skal ikke styre flertallet.

Og når ble det at en aktivitet er samfunnsbyggende et relevant argument i denne sammenheng? Å tippe på hest, er det samfunnsbyggende? Her er det da vitterlig mange som spiller seg alldeles fra gård og grunn. Det er et lovlig pengespill, med noen helt hinsidige utbetalingsbeløp, som ofte kan langt overskride det norges nye pokerdronning Anette Obrestad tjente. Men allikevel hører vi aldri noe om at det skal forbyes. Er det så forbanna mye samfunnsbyggende ved Norsk Rikstoto?

Og det er ikke lenge siden et pokerlag på Lillestrøm(?) ble raidet av tungt bevæpnede politifolk. Ja, det er vel bare å finne frem den skuddsikre vesten. For snart blir vel pokerkvelden min med gutta boys, der vi satser 200 kroner, og koser oss med øl og tomsnakk, invadert av Kristiansandpolitiet. Er det virkelig sånn at vi som finner glede i å bruke noen kroner på poker skal straffes på grunn av andres problemer?

Folk shopper seg nesten fra gård og grunn. Vi kan ikke forby andre å shoppe av den grunn. Noen handler en dyr bukse til 3000 kroner, og jeg setter inn en 200-lapp på nettpokeren. Folk er farlig feite i dette landet. La oss forby McDonalds(de er da vitterlig ikke samfunnsbyggende), la oss forby både Maarud og Kims potetgull. Hell colaen ut i vasken, slutt å lag hamburgere. Ikke selg øl, sprit og vin. Vi har alkoholikere, og alkohol er ikke samfunnsbyggende.

Det er ikke meningen å høres ondskapsfull og kynisk ut, men det er sånn jeg er, så det er sånn det kommer ut!* (RIP Bill Hicks).

Kreativitet ærede fagmenn, regjering, storting og kvakksalvere. Alt som skaper litt problemer kan ikke forbys. Da er vi inne på helt feil kurs!

* Sitat lånt av Bill Hicks og oversatt til norsk.

Konsertidioter!

2007-07-12T14:29:00.000-07:00

Ren nytelse og ekte fantastisk glede. Det var det jeg fikk oppleve 10.juli på Valle Hovin. Og da sikter jeg selvsagt ikke til den aldeles patetiske etterligningen av ett oppvarmingsband, emo-sutre-finnene i Him. De må snart finne seg noe bedre å gjøre. Lage finsk fjernsynsteater eller noget. I don't give a damn. Bare ikke lag musikk, for det kan dere ikke. Nei, grunnen til min ekstase var selvsagt gamlegutta i Metallicas oppvisning. Alle unge norske rockere skulle hatt obligatorisk oppmøteplikt på den konserten. PUNKTUM!

Men det er da selvsagt ikke dette som er bakgrunnen for min overskrift(på HIM er det en altfor raus beskrivelse). Nei da, så langt derifra.

Jeg og mitt reisefølge bestemte oss i god tid før Metallica sparket i gang konserten med Creeping Death, for å finne oss en plass der vi virkelig kunne la sansene få nyte konserten i fulle åndedrag. Det være seg ett sted der lyden er god, og man faktisk kan få med seg syke gitarsoloer, Lars Ullrichs svette og andre vidreverdigheter fra scenen. Og vi fant oss en god plass. Til og med den korteste i reseifølget, han er under 1,70, hadde bra sikt til scenen. Herlig.

Konserten sparkes i gang. Det banges godt fra undertegnede, det synges surere enn noengang, om ikke brøles til de sangtekstene som undertegnede har kunnet på rams siden tidlig i tenårene. Men etterhvert som konserten skrider frem, blir man utsatt for irritasjonsmomenter. Jeg sikter da til bælfeite middelaldrene menn som ikke har sett navlen siden Stones gav ut sitt første album, og som i tillegg har en alkoholpromille som ville fått Boris Jeltsin til å virke som en ivrig Frelsesarmé-soldat. De skal på død og liv begynne å brøyte seg frem. Hvorfor må gudene vite, de kommer ikke til å huske konserten i morgen allikevel. Disse feite, skitne, svette, kanyle-drita, ubehøvlede fettklumpene tror at de eier verden. Og dermed er i stand til å smusse til andres konsertopplevelser.

Men, de er ikke alene. Alkoholpromillen når smertegrensen også blant unge harrytamper som har tatt seg sin første tur til hovedstaden og truer samtlige under sin egen størrelse med bank, og tror oppriktig at det er ufattelig fett. Fordelen med denne idiotgjengen, er at når konserten starter er de så dritfulle at det å stå på de vaklevorne skjelvende beina er en like stor prestasjon for dem, som det er for meg å ikle meg en rosa t-skjorte. Umulig altså, for de som måtte lure.

Så har vi en tredje type. De som ser på det som en menneskerett å presse seg forbi akkurat meg, midt under konserten. Til info: Det vil aldri, jeg gjentar(da jeg antar at disse folkene er rimelig tunglærte), ALDRI, være en menneskerett å presse deg forbi akkurat meg. Jeg står akkurat der jeg står fordi jeg faktisk har vært på noen konserter før, og begynner å få en rutine på ting. Ikke for at du, din ekle slask, skal presse deg forbi. Hva får deg til å tro at jeg godtar at du stiller det fettkjemmede håret ditt opp rett foran meg? Jeg bare spør.

Også har vi den siste gjengen med kronidioter. De kan kanskje unnskyldes, fordi de i mange tilfeller er uerfarne konsertgjengere, men uansett. Disse amøbene som stiller seg i kø mange timer før portene til konsertarenaen åpner, bare for å få plass to meter fra gjerdet foran scenen. For så å finne ut 10 minutter ut i konserten at dette ble altfor slitsomt. Svimmelheten tar dem, fyren ved siden av dem har allerede rukket å tildele dem tre albuer og han bak har levert tre springskaller. De vil bare hjem til mamma nå. Newsflash: Hvis du ikke er klar for å ta den påkjenningen det er å stå så langt foran, så driter du i å stå så langt foran. For så å måtte presse den slitne og verkende kroppen din bakover og forstyrre konsertopplevelsen til de som faktisk har funnet en plass de trives med. Ikke fordi at jeg ikke kunne finne på å stå veldig nærme scenen, for det kunne jeg. Men da hadde jeg stått der hele konserten.

Så takler du ikke å stå der helt foran ved scenen, så finn deg en annen plass før konserten begynner. Ja, du kan til og med få stå rett ved siden av meg...

Så, disse fire nevnte grupper, ja det er grupper som kan skape mye irritasjon, og smusse til en konsertopplevelse.

Uten at de klarte det tirsdag 10.juli det herrens år 2007. Da Metallica viste Norge at de er best. Da de så ettertrykkelig slo fast hvem som er kings of metal. Matktdemonstrasjonen kom da de dro i vei med "Orion", for de uinnvidde en instrumental, som såvidt meg bekjent ble spilt i begravelsen til den avdøde bassisten Cliff Burton. "Orion" satt som Bjørndalens skudd i en perfekt ståendeserie. Gåsehud, frysninger, ren ekstase.

Når Metallica kommer igjen, satser jeg på å slippe konsertidiotene!

En sport du liksom

2007-05-21T11:36:00.000-07:00

Jeg er en sportsidiot. Punktum. Det finnes ikke mange sporter som er meg totalt likegyldige. Fotball er jo sport nummer en. Herom hersker ingen tvil(kanskje i tvilsomme miljøer, men de snakker vi ikke om). I disse tider blir det mye sykkel, som jeg oppdaget som en fantastisk idrett for ett par år tilbake. Ellers elsker jeg lange dager i sofakroken når gradestokken viser minus tre, og det er januar. Langrenn, kombinert, hopp, skøyter, skiskyting. Gi meg en helg i Planica med hopp til langt inn i evigheten. Gi meg en 5 mil i langrenn, med svensker som sprekker, og nordmenn som går så snørra tar over skjeggets naturlige plass. Gi meg strafferunder med Frode Andresen, perfekte løp av Ole Einar Bjørndalen. Gi meg 10.000 metere skøyter med Øystein Grødum, Håvard Bøkko, og gullgutten Sven Kramer. Jeg er skikkelig konservativ, og elsker de lange seige distansene. De for mannfolk med, for å si som Åge, stake. Jeg simpelthen må ha sport for å leve. Kanskje jeg elsker dette grunnet mitt eget manglende idrettstalent. Nå ja, jeg var jo ikke så halvgal. Sånn tålig kjapp, ganske god kondis(før jeg begynte å besudle mitt tempel), ikke så verst i fotball. Men, dette skulle ikke bli en hyllest til idretten, sporten, de store bautaene innenfor idrettsverdenen. Så langt derifra.

For der ute i idrettsverdenen finnes det aktiviteter som totalt urettmessig har klart å egle seg innpå navnet sport. Aktiviteter som overhodet ikke har noe med sport å gjøre, og som på frekkeste maner med jevne mellomrom opptar opptil flere sider i det rosa sportsbilaget til VG. Jeg starter med den mest opplagte: trav, eller travsport som de frekke apene som driver med "idretten" kaller det.

Trav. En gjeng med hester som fortrinnsvis løper rundt og rundt med en sadist av en dyreplager etter seg i en vogn. Denne sadisten har en pisk han med jevne mellomrom benytter for å få dyret til å løpe fortere. De eneste i Norge som bryr seg om trav er de mest ihuga gamblerne, og det fordi de gamble på alt som overhodet er mulig å gamble på. Hadde Nordicbet lagt ut ett veddemål for når jeg stod opp i morra nå, så hadde gamblerne gått bananas. For å komme tilbake til saken; dyr har ingenting med sport å gjøre. Jeg gremmes. Trav er dyreliv, ikke sport.

Turn. Alvorlig talt. Hvem bryr seg om dette? Dette er jo bare en avansert form for det vanlige mennesker drev med i skolegården da de var unge(vi snakker da om svingstengene som fantes i de fleste skolegårder), eller det vi gjør på fritiden på en trampoline. Hevder vi å drive med en sport når vi hopper litt på en trampoline i hagen? Trokke det nei. I tillegg har jeg ett stort ankepunkt til mot denne aktiviteten. Klærne. Her tror jeg ytterligere kommentar er overflødig!

Neste på lista er sjakk. Sjakk er heller ingen sport, det er for pokker meg et brettspill, eller hva man skal kalle det. Hvis sjakk er en sport, så er ludo det også. Sjakk kalles for sport fordi nerdene på barneskolen, de som ble valgt siste i fotball, og hadde kroppsbeherskelse som en full sjømann på land, skal kunne hevde at de driver med sport. Men, jeg har en nyhet. Sjakk er ikke sport. PUNKTUM.

Jeg har mange flere eksempler, men velger å avslutte med en veldig utradisjonell greie. Her vil sikkert mange være uenige. Men allikevel. Baseball. En sport som er så kjedelig at amerikanerne bruker hele kampen i pølse/ølkø fremfor å følge med på den pågående kampen, kan knapt nok kalles sport. For å finne glede i Baseball er man nødt til å ha et alkoholinntak helt hinsides. En kamp kan ta over 6 timer. Og jeg kommer mine kritikere i forkjøpet, ja, jeg har faktisk sett en hel baseballkamp. Den tok seks timer og 15 minutter. SEKS timer. Herrejemini. Og om man faktisk tar en kikk på spillet på banen; til og med spillerne kjeder seg jo. De løper til nød en liten runde innom alle basene en gang i skuddåret, men ellers skjer det fanken ikke stort. Fykj!

Så mine kjære lesere. Noen andre eksempler på ulv i fåreklær i sportsverdenen. Jeg kan komme på ihvertfall ett par til...

Seriestart

2007-04-08T12:46:00.000-07:00

Ekte spenning. Ekte nervøsitet. Ekte lidelse. Ekte glede. Ekte skuffelse. Ekte sinne. Ekte ekstase. Ekte sorg. Ekte innlevelse. Fotballglede. Pur og ekte fotballglede.

Anbefalt tonefølge til teksten: 11 mann med bein av stål og Footballs coming home:)

Årets høydepunkt. Seriestarten i norsk tippeliga. For folk uten den store fotballinteressen, er det kanskje totalt uforståelig at man kan bli så til de grader kokos av 22 menn, en hoveddommer, to linjemenn og en ball. Vel, sånn er det bare. Men hva er det jeg har savnet så i de harde tunge og mørke månedene?

Jeg har savnet den følelsen jeg har i magen de siste timene før kampstart. Den litt ubestemmelige følelsen av at noe skal skje. Som at du venter på noe stort. Jeg har savnet følelsen av å kikke ut på en stadion som fyller seg opp av mennesker med et forventningsfullt uttrykk i ansiktet. Gamle såvel som unge. Jeg savner smilene som møter meg når jeg jeg ankommer stadion: "Hvordan tror du det går i dag Gimse". Jeg har savnet frysningene jeg får på ryggen når lagene kommer på banen. Jeg har savnet å rope HEIA START! Jeg har savnet å synge gamle gode supportersanger. Jeg har savnet rushet av adrenalin som kommer når det skjer noe spennende. Jeg har savnet Doffen som hauser opp publikum. Strømstad som elegant drar av to mann. Jeg har savnet den enorme, vanvittige, ubetingede og uhemmede gleden jeg føler når Start scorer. Og frysningene på ryggen når Beatiful day spilles etter en Start seier.

Men jeg har også savnet følelsen av skuffelse, sinne, bitterhet. Ikke det at følelsene er gode, men det å være engasjert i noe, og virkelig mene det. Det er ganske deilig uansett.

I år ser jeg frem til 3-poengere, ekstatisk stemning og flotte fotballprestasjoner. Samlebetegnelsen på det er at jeg ser frem til engasjementet. Noe å gå å tenke på hele uka, noe å diskutere, noe å krangle om. GUD som jeg gleder meg til i morra!

Avslutter med bilde av forventningsfulle Startfjes:)

Hallelujah?? Or not!

2007-01-28T08:14:00.000-08:00

Nei, jeg skal ikke ta for meg relgiøse fanatikere her(det blir det nok av tid til ved senere anledninger tenker jeg). Det hallelujaet jeg sikter til er det hallelujaet Leonard Cohen en gang i tiden skrev og sang på en forbilledlig måte, så vidt jeg vet. Det har blitt så mange hallelujaer etterhvert at en person som meg, som ikke akkurat bruker for mye tid på popmusikk, blir rimelig forvirret og sliter med å skille Buckleys versjon fra Cohens, ihvertfall sånn på stående husk. Hallelujah er for min del i ferd med å bli kanskje den mest irriterende sangen på veldig lenge. Jeg tror Hallelujah kun blir knapt slått av Ketchupsangen, og lignende sanger fra mennesker som for lenge siden skulle vært låst inne langt under jorden i et fullstendig lydtett lokale, der de ble nødt til å høre DDE's Det går likar no, KONTINUERLIG, resten av sitt liv.

Jeg ser for meg at Bjørn Eidsvåg snart gjør en versjon av Hallelujah. Rart han ikke har gjort det allerede. Jeg ser for meg at han oversetter den til norsk, dvs han oversetter den til sin østlandsinfluerte Saudadialekt, og drar med seg ei eller anna svensk kjerring han ikke har hatt duett med enda til å spille inn sangen. Tør jeg foreslå Carola?

Men, det var langtfra Bjørn Eidsvågs neste musikalske flørter jeg skulle plage dere med. Men, det faktum at de overeksponerte gitargutta med sin variant av Cohens Hallelujah klarte å vinne prisen for Årets låt(!) på gårsdagens Spellemannspris. What? Årets låt? Det ville i tilfelle vært årets låt i 1984! Det var nemlig da Leonard Cohen gav den ut for første gang. Hurra Torpedo er mye mer verdig en sånn pris, de har i det minste orginale coverversjoner. Har Spellemannsjuryen virkelig blitt en gjeng med så tankeløse såkalte musikkvitere, at alt en trenger å gjøre for å vinne årets låt, er å gi ut en ganske gammel fin sang, gjerne sammen med en gjeng pusete og puslete gitarkompiser, også er det gjort? Jeg gremmes.

Det later til at denne juryen fullestendig overser alle andre fakta enn hva som har vært årets MEST POPULÆRE låt. Dere så forskjellen? De kaller det årets låt, men igrunn bare finner de årets MEST POPULÆRE låt. I fjor var det Madrugada og Ane Brun som vant med den sjanseløse Lift Me. Den var meget populær på slutten av året, ja, det er sant. Men tidligere på året hadde for eksempel en sang, The kids are on high street, som langt forbipasserte Lift Me i kvalitet. Det skjønte folkene som deler ut Alarmprisen.

Jeg har allerede klare det som blir neste års store hiter jeg, og dermed de fire, eller hvor mange som blir nominert, som kan vinne årets (mest populære) låt:

Euroboys med sin versjon av Led Zeppelins Stairway to heaven. Kurt Nilsens misbruk av Pink Floyds Wish you were here. Jonas Thomassen, Idol-Jonas, dukker frem fra glemselen og gir selvsagt ut sin versjon av Johnny Cash sin versjon av orginalen til Nine Inch Nails sangen Hurt. Og siste men ikke minst, Lene Marlins versjon av Alanis Morisette sin Ironic. Fykj, for et felt. Men jeg holder en knapp på Jonas enn så lenge. Men jeg er da ingen spåmann.

Som en liten notabene kan jeg legge til at jeg ikke har noe i mot Hallelujah sangen egentlig. Bare den ekstremt klissete puseversjonen til Lind, Nilsen, Fuentes og han der som ingen hadde hørt om før(jada, vet at han heter Askild Holm).

Note to self, få med en kameratgjeng og gi ut en ny versjon av Metallicas Nothing Else Matters. Ihvertfall om jeg vil slå til som musiker.

Silly Season

2007-01-17T03:53:00.000-08:00

Silly Season. Navnet på den delen av fotballsesongen som gir oss rykter om alt og ingenting. Solèr snakket med Martin Andresen på byen. Han er vel Startklart? Mørkhudet mann observert utenfor Sør Arena, ny spiller på vei? (Dette er kun fabrikert av meg, og har ingen rot i virkeligheten).

Det finnes knapt en spiller i hele Norge som ikke har vært koblet til en annen klubb på en aller annen måte. Vi fotballsupportere river oss i håret, eller spretter sjampisen i ren gledesrus, alt ettersom. Hittil har det vært mange hårstrå som har forsunnet fra min ellers i året akk så solide manke. Spiller etter spiller har takket nei, og ledelsen kommer med sine forsikringer. Men utviklingen i uttalelsene har i mine øyne og ører ikke vært god. Det begynte så flott med "vi har to tre konkrete mann vi jobber med". Deretter ble det mere spakt, noe ala "vi har noen i kikkerten".

Men så springer bomben. Start avholder pressekonferanse klokken 14.45, altså om under en time. Det er Menighedens forum som først kommer med nyheten. Vi må da snakke om en spiller? Hvis ikke gidder de vel ikke plutselig holde en pressekonferanse? Og pressekonferansen skulle egentlig vært klokken 15.00, men ble fremskjøvet med ett kvarter grunnet en flyavgang som må rekkes. Det må være en spiller. Vær så snill, si at det er en kanongod spiller. Gi meg en stjerne. Gi meg en grunn til å sprette de to pilsa i kjøleskapet i ren gledesrus. La meg hoppe rundt som en retardert amøbe, med andre ord; la meg oppføre meg som bare fotballsupportere kan gjøre, når de føler de har noe å feire. La meg ikke enda engang dra meg så hardt i håret at månen er enda nærmere å stige opp fra min stadig mere tynnhårede manke. La håret mitt være i fred. Gi meg en flaskeåpner i stedet, i form av en kvalitetsspiller.

Men, hvem kan det være? Flyavgangene fra Kjevik er selvsagt sjekket. Det gjorde ingen klokere. Hodet vris for ideer. Hvem har de fått tak i? Har de fått tak i noen i det hele tatt?

Jeg kjenner jeg skjelver litt. Må ut å røyke, en kopp kaffe til. Og enda en røyk. Arrggh. Jeg må vite, jeg må vite nå. 45 minutter er det til nå. Ironisk nok. En fotballomgang. Aldri har den vel vært lengre.

Kjære Gud. Gi meg en god spiller! Vær så snill! Jeg skal være snill gutt. Hvertfall det neste døgnet.

Syke ting, å være så opptatt av rykter, og pressekonferanser. Sånn er det å være fotballsupporter. Fotballsupporter under den berømte Silly Season.

Så fikk verden en ny blogger

2007-01-04T17:16:00.000-08:00

Ja, du verden, for ikke si å du store verden. En ny blogger har kommet til vår jord. Og om jeg ikke tar bloggerjomfruhinna(ring Sylfest Lonheim, jeg har et nytt ord), så er det ikke så fryktelig langt unna.

En kan kanskje spør seg hva i alle dager undertegnede skal med en blogg. Tja, si det. Men jeg tror jeg har en grunn på lager. Her sliter jeg dag ut og dag inn med min kvasifolosofiske hjernes tanker, ideer, eksperimenter og en hel del bullshit. Så da tenkte jeg det er rett og rimelig at jeg plager også mine omgivelser med disse både fornuftige og til dels fullstendige riv ruskende gale tankeeksperimenter.

Så får vi håpe at psykologene i Kristiansands området ikke klikker seg inn her med det aller første. Det kan nemlig fort føre med seg menn i hvite frakker og inntak av gratis rusmidler iført tvagstrøye.

Yours sincerly,
Kvasifilosofen himself.