Kvalik for retten til kvalik?

Start ga fra seg en 2-1-ledelse og tapte 3-2. Mjøndalen ga fra seg ett poeng så langt inn på overtiden de klarte å komme. Det gir trolig Start fordel i nedrykkskampen, men det gir oss også et interessant tenkt scenario.

Tabellen i bunnen før siste serierunde. Sandefjord fortapt. Tromsø reddet.

Mange, meg inkludert, regnet med at Mjøndalen i det minste ville kjempe til seg ett poeng hjemme mot Aalesund. Personlig trodde jeg at Mjøndalen skulle vinne. Det klarte de ikke. Det gode for Mjøndalen var at heller ikke Start klarte det. Dermed er det duket for et bikkjeslagsmål i siste runde. Men der jeg holdt Mjøndalen som favoritt til kvalikplassen før kampen, holder jeg Start som en liten favoritt nå. Mjøndalen spiller borte mot Viking. Start spiller hjemme mot Molde.

Den gode nyheten for Start er også at det er høyst sjelden at et lag klarer å klatre bort fra nedrykssplassen i siste serierunde. Den forrige gangen et lag som lå på nedrykk i det kampene startet siste serierunde hadde lyktes i å ta seg opp til kvalifiseringsplassen innen kampslutt var betegnende nok i 2007, da Odd vant sin siste kamp og gikk forbi Start som ble banket 4-1 av Lyn på Ullevaal.

Ironisk nok tapte Odd kvalliken mot Bodø/Glimt.

Også året før klarte Viking å klatre bort fra nedrykksplass og helt opp til sikker plass, da de slo Brann 5-0 hjemme i siste serierunde. 8 av de 10 siste sesongene har altså laget som ligger på 15.plass før siste runde, rykket direkte ned(og i 9 av 10 tilfeller har de altså endt opp med å rykke ned, hvis vi tar med kvalik).

I noen tilfeller har selvfølgelig nedrykket vært avgjort før siste runde, men statistikken beviser vel bare at det ikke er gitt at lag som kjemper med nebb og klør for tilværelsen klarer å få en sportslig forløsning med kniven på strupen.

Alle ting tatt i betraktning mener jeg Start er favoritter til å klare kvalikplassen. 70-30.

Men så har jeg lyst til å skissere et scenario som ikke er helt på bærtur. Dersom Start taper 2-5 hjemme mot Molde og Mjøndalen samtidig spiller 0-0 mot Viking, ender begge lagene på 22 poeng og en målforskjell på 37-66.

Ifølge NFFs reglement skal de to lagene da skilles på innbyrdes oppgjør, der bortemål kan være med å avgjøre. Men det har seg jo sånn at lagene spilte 1-1 både i Mjøndalen og i Kristiansand.

Hva skjer så? Vi siterer fra NFFs kampereglement paragraf 5-3:

"Dersom rekkefølgen fortsatt ikke er avgjort, og det gjelder mesterskap eller opp- /nedrykking, skal den avgjøres ved kvalifiseringsspill"

Start og Mjøndalen kan altså risikere å måtte spille kvalifisering om å få spille kvalifisering. Sannsynligheten er selvsagt ikke skyhøy for at mitt tenkte scenario slår til, men er det noe avslutningen av OBOS-ligaen viste oss, så er det at alt er mulig.

Hvordan en slik kvalifisering skal foregå, om det er én kamp på nøytral bane eller om det er hjemme/borte, sier NFFs kampreglement ingenting om. Jeg har sendt en mail til NFF for å få svar på spørsmålet, og oppdaterer bloggen så fort jeg har fått svar.

OPPDATERT: NFF svarer i en epost at en slik kvalifisering vil bli gjennomført som et dobbeltoppgjør, altså en kamp i Kristiansand, en i Mjøndalen.

Så kan jeg jo avslutte med de tørre fakta foran siste serierunde:

Dersom Start vinner tar Start kvalifiseringsplassen uavhengig av resultatet til Mjøndalen.

Dersom Start spiller uavgjort mot Molde, må Mjøndalen vinne for å gå forbi Start.

Dersom Start taper går Mjøndalen forbi ved seier, men det kan også holde med uavgjort. Taper Start med fire mål eller mer, er uavgjort nok for Mjøndalen. Taper Start med tre mål, blir alt avgjort på hvem som har scoret flest. Der er det fordel Mjøndalen. De har scoret to mål mer enn Start så langt i sesongen.

Så kan vi legge til at de fem siste møtene mellom Start og Molde i Kristiansand har gitt 4 uavgjort og én Molde-seier.

Og sist gang Start og Molde møttes i siste serierunde var i 2013 i Molde, i det som var en ubetydelig kamp for begge lag. Den gang vant Start 1-0 etter mål av Ernest Asante.

PS: Forrige gang Mjøndalen slo Viking borte var ikke jeg født. Det skjedde nemlig 29.mai 1983. Så skal det tillegges at de to lagene ikke har møtt hverandre i seriespill i Stavanger siden 1992. Da vant Viking 2-1. Da de to lagene møttes til årets første Tippeliga-kamp i vår, vant Mjøndalen 1-0.

Kilder: altomfotball.no og NFFs kampreglement

Start, det sorte hullet inni meg og håpet

IK Start æ laget mitt, æ følger de gulsvarte i tykt og i tynt,
det vil æ gjør, te den daen æ dør, æ æ stolt a laget mitt her i fra sør.

Sånn håper jeg det ser ut på Sør Arena fredag kveld. Masse glade mennesker. FOTO: Kristian Thøgersen / Flickr

Den nydelige Start-visen til Ivar Bøksle oppsummerer mitt forhold til Start. En ubeskrivelig vakker sørlandsvise. En kjærlighetserklæring til et lag i gult og svart fra Sørlandet.

En klubb som er i trøbbel. Igjen.

Jeg skal ikke bry leserne med repetisjon av det siste tiårets problemer, men kort oppsummert handler det om hyppige trenerbytter, dårlig sportslig ledelse, bomkjøp, bomkjøp og atter bomkjøp og en altfor dyr stadion bygget for festdager.

Alt dette har ført til en skakkjørt økonomi, som igjen har ført til at Start har måttet selge sine beste spillere. Til andre nivå i Tyskaland. På billigsalg til Stabæk. Og til Rosenborg.

Og nå er kursen mot OBOS-ligaen staket ut igjen. Som en sjekte som tøffer stille utover sørlandsskjærgården mens den sakte men sikkert nærmer seg holmen der ute, har Start sakte men sikkert nærmet seg et spill i divisjonen under.

De siste månedene har vært en endeløs tapsorgie, kun avløst av et par heldige poengdelinger. Det går på humøret løs for både meg og mine medsupportere.  

Jeg har kjent det bruse og boble innvendig. Jeg har blitt rasende. I alle fall en kort stund. Raseriet blir avløst av en vemmelig klump i brystet. En klump jeg kjenner så altfor godt. Det er den som kommer når høstkveldene blir mørke, været blir dårlig og Start er i ferd med gjøre det de trolig er norgesmester i; rykke ned.

Denne klumpen er en blanding av sinne og dyp fortvilelse. Følelsen er så fysisk at jeg er sikker på at om kirurger hadde kuttet meg opp kunne de hentet ut en stor beksvart klump. Eller mer sannsynlig; kikket inn i et stort sort hull som sugde til seg all livsglede og alt håp.

Den svarte klumpen skriker til meg:

"Nå er vi der igjen, Gimse. Muahaha. Trodde du at du var kvitt meg? Du blir aldri kvitt meg, din tåpe! Dette går aldri bra, og det vet du!"

Jeg er sikker på at om en psykiater hadde foretatt en vurdering av min psyke i timene etter Sandefjord-kampen i helgen, så ville jeg ikke kommet fra det uten minst et par diagnoser og resept på tunge medisiner.

"Dette laget kommer til å bli min død en dag", har jeg tenkt mange ganger i høst. Det ser mørkt ut.

"Historien gjentar seg", heter det. Personlig håper jeg ikke det. For det er noe veldig forutsigbart over måten Start gjør det i Eliteserien.

I 2005 tok et nyopprykket Start Tippeligaen med storm, og hadde det ikke vært for en linjemann med rusk i øyet hadde det blitt seriegull. I 2007, den tredje sesongen på rappen i Tippeligaen, gikk Start ned etter det som må ha vært historiens verste sesongavslutning. Tre runder før slutt lå Start 7 poeng foran Odd på nedrykk. Før siste serierunde lå Start to poeng foran Odd. Alt Start trengte var ett poeng borte mot Lyn i siste serierunde. De ble pisset på. 1-4. Odd vant.

Jeg gråt mine modige tårer den kvelden.

I 2009 var Start igjen tilbake i Tippeligaen. Med profiler som Bolaños, Myggen og Goodson, var det mange som lot seg begeistre. Men i 2011, den tredje sesongen, var det klart for nedrykk igjen. Klubben startet sesongen med en trener på utgående kontrakt. Han fikk sparken og inn kom Mjelde, som ikke maktet å snu skuta. Start gikk ned så det sang, og satt prikken over i-en da de ble maltraktert av TIL på hjemmebane i siste serierunde. 1-6.

I 2013 var Start igjen oppe i Tippeligaen. Og det skal Start ha. De er trolig også blitt norgesmester i å rykke rett opp igjen, selv om opprykket i 2008 var av det heldige slaget, da de havnet på 3.plass, men gikk direkte opp på grunn av utvidelse av Tippeligaen. Nå er vi i 2015. Den tredje sesongen etter opprykket. Hvis historien gjentar seg, så er det over og ut igjen.

Men jeg har ikke gitt opp. Ikke pokker. Som ved en håndsrekning fra himmelen har Tippeligaen i år blitt utstyrt med lag som gjør det både like dårlig og enda verre enn Start. Nivået på de fire bunnlagene er av en sånn karakter at jeg ikke uten videre er sikker på at de hadde vært med å kjempe om playoff i 1.divisjon.

Og ett av disse lagene, Mjøndalen, kommer på Sør Arena på fredag. I vår begeistret de Tippeligaen med sine comebacks, sin innsatsvilje og sin åpenhet. Åpenheten er der fremdeles, innsatsviljen også, men etter at RBK ble sendt hjem med tap 12.mai har det ikke vært mye å juble for. Mjøndalen har sågar maktet å slippe inn 6 mål flere enn Start. 63 baklengs har det blitt på 27 kamper. Et snitt på voksne 2,33 baklengs per kamp.

Og der ligger jo håpet. Mjøndalen er rett og slett elendige defensivt. De lekker enda et lite hakk mer enn Start. Og der Start. i alle fall i store deler av sesongen, har hatt en keeper som redder poeng, har Mjøndalen hatt det motsatte.

Og det er nå jeg kommer til det som er mitt hovedanliggende: Det er nå det gjelder, for pokker! Det er nå samtlige 11 Start-spillere som blir sendt ut på Sør Arenas plastdekke(jeg savner gresset) på fredag må kikke seg i speilet og fortelle seg selv at de pokker meg skal kjempe til krampa tar dem, de ser syner på høylys dag og kjenner det verke i hvert fiber i kroppen, i hver celle, ja til de kjenner DNA-molekylene be om nåde.

Det er nå de kan vise for hele Sørlandet at de ønsker å spille i Tippeligaen også i 2016. Det skal ikke mer til enn 100 prosent innsats, 100 prosent fokus, 100 prosent vilje. 

Og da må dere, kjære kristiansandere, kjære venndøler, kjære lillesandere, kjære hele sørlandet, det er da dere må vise at dere VIL ha Start i Tippeligaen. Det er nå eller aldri. Kom dere på stadion. Gi laget den støtten de strengt tatt ikke har gjort seg fortjent til gjennom sine prestasjoner på banen, men som de så inderlig trenger for å få ut de aller siste prosentene. Kreftene som er der nede, helt i kjelleren og som kun kan bli manet frem av støtten en godt befolket Sør Arena kan gi.

Kom dere på kamp. Alle som en. Alle som kan. Ta med deg naboen, en venn, fyren i kassa på Rimi, en du ikke har snakket med på lenge, one night standen fra helga, eks-kjæresten, presten og klokkeren. Ta med hele familien.

For akkurat nå, etter en endeløs motbakke, trenger Start-gutta dyttehjelp sånn at de klarer å trøkke seg over bakketoppen. For de har sjanglet og vinglet som en utslitt Tour de France-deltaker, uten prestasjonsfremmende midler, den siste kilometeren på vei opp Mount Ventoux en stund nå. Men de kan nå bakketoppen i tide ennå. Med den samlede kraften et tallrikt hjemmepublikum kan gi.

Så dra dere opp fra godstolen, ta fredagstacoen på lørdag, utsett vorspielet en time. Kom dere på kamp!

For vinner Start på fredag er jeg 80 prosent sikker på at de i alle fall klarer å karre seg til kvalifiseringsplassen. Som selvsagt er alt annet enn en garanti for ny kontrakt i vår øverste divisjon. Det er et nytt fjell som må bestiges. Personlig er jeg usikker på om jeg kommer til å overleve en kvalifisering. Jeg overlevde den i 1999, men da var jeg yngre og i bedre form.

Den tid den sorg.

Selv er jeg geografisk forhindret fra å komme på fredag. Men jeg skal hamstre valium, cipralex og øl før jeg fredag kveld siger ned i godstolen. Med den vemmelige klumpen i brystet. Men med det evinnelige håpets frø, som på tross av elendige vekstforhold og konstant snøvær, allikevel klarer å vokse seg til en stor nok plante innvendig til at jeg tror at dette går.

Dette går. Det må gå. Jeg orker ikke nedrykk en gang til. Vær så snill, Håkon, Sean, Jon, Gudmundur, Jørgen, Alex, Michael, Rolf Daniel, Ole Martin, Robert, Daniel, Espen, Espen, Kristoffer, Henrik, Andreas, Mathias, Mads, Lars Jørgen, Erlend og Austine! Vær så snill.

Vinn den kampen!

Så får vi heller bekymre oss for en eventuell kvalifisering om en uke eller tre. Og vente en måned med å bekymre oss for Tippeligaen i 2016. For i vinter må det skje ting. Men det tar vi senere.

Først skal Mjøndalen sendes hjem til Buskerud med OBOS-billetten trøkket godt ned i lomma.

Heia Start!

PS: Det er i dag på dagen tre år siden sist Start rykket, etter å ha slått Sandefjord 1-0 hjemme. Så vet dere det.

Jeg var i London da Start sikret seg opprykket i 21.oktober 2012. Opprykket ble feiret på britisk vis, med en pint på den første og beste puben vi fant. FOTO: Anita Øverås

Takk for innsatsen, Mons!

Så var det slutt. Etter drøye fire år som Start-trener var det nok. Mons Ivar Mjelde fikk sparken/trakk seg(stryk den versjonen du tror minst på).

Monse-mann ble ansatt etter at Knut Tørum hadde fått uverdige arbeidsforhold og måtte ta hatten sin og gå. Start ønsket å signalisere at de hadde troen på Mjelde og ville ha kontinuitet, og klasket til med en fire og et halvt års kontrakt. Jeg husker at jeg stusset på kontraktslengden, og med fasit i hånd kan vi vel fastslå at de tok litt hardt i.

I 2011 maktet ikke Mjelde å heve Start, men han styrte Start støtt til opprykk i 2012.

2013-sesongen ble langt tyngre, og jeg var nok ute og stilte spørsmålstegn ved Mjelde allerede da. Var han riktige mannen for Start? Hvor var Starts angrepsspill? Men alt som skulle til for å redde plassen var en finne ved navn Heikkinen. Kanskje den aller beste signeringen gjort i Mjeldes tid i Start, om vi ser bort fra Ajer, som ble dumpet i fanget på Start da familien flyttet sørover.

I 2014 buttet det igjen. Jeg, og flere med meg, var igjen kritiske til Mjelde, og mente han burde ta sin hatt og gå. Han holdt i det aller lengste på sin 4-4-2-organisering, selv om det var mye som tydet på at 4-5-1/4-3-3 kledde laget langt bedre. Mjelde la til slutt om, noe som var helt avgjørende for at Start klarte seg. Start hadde heldigvis flere spillere som kunne skape ting på egenhånd, for fremdeles satt jeg med en følelse av at det ikke var noen plan for hvordan man ønsket å angripe. Det så i alle fall ikke sånn ut.

I vinter er jeg relativt overbevist om at Start hadde avsatt Mjelde dersom de hadde hatt penger til det. Men det hadde de ikke. Og ettersom salgene ble stadig flere, har Mjelde hatt en stadig tyngre jobb å gjøre. På mange måter tror jeg dette etterhvert også preget Mjelde, mer enn han selv har villet innrømme. Det er beintungt å hele tiden føle at klubben må spare penger. Jeg tror det tærer på kreftene og psyken, og er noe av grunnen til at jeg ikke følte jeg så den samme fandenivoldske Mjelde som jeg opplevde tidligere år. Derfor har jeg ment enda sterkere i år at Start burde gjøre endringer.

Og nå kom endringen. Nær sagt ved "point of no return". Enten måtte Start stå last og brast ved Mons, eller så måtte noe skje nå. Og det skjedde.

Så til det viktige: Selv om jeg har vært en av Mjeldes mest uttalte kritikere, så håper jeg de aller fleste har fått med seg at det er selv jobben Mjelde har gjort, jeg har målt ham på. Jeg har vært kritisk til at Start ikke har sett ut om de har noen angrepsplan med Mjelde som sjef. Mjelde har i alle fall ikke lykkes i å få spillerne til å etterleve det mønsteret han eventuelt har ønsket. Han har heller ikke lykkes i å rette opp i de store defensive problemene Start har hatt. Det har Start med respekt å melde hatt med tidligere trenere også, men da har det vært lettere å få øye på mønstre i angrepsspillet.

Jeg synes dessverre også det har vært noe litt grått med Start under Mjelde. Det er ikke bare Mjeldes skyld, han har hatt til dels veldig vanskelige arbeidsvilkår, spesielt i år, men Mjelde må også bære sin del av ansvaret.

Poenget er at jeg aldri har kritisert Mjelde for å være nettopp Mjelde. Mons Ivar Mjelde anser jeg for å være en hedersmann. En helstøpt type som står i stormen, og som ikke gjemmer seg når det stormer. Fandenivoldskheten som vi så tidligere år, satt jeg stor pris på. Han kom gjerne bort til bortetribunen under bortekamper for å holde "takketaler" og viste i det hele tatt forståelse for at supportere er viktige.

Jeg har oppfattet Mjelde som hardtarbeidende, med et oppriktig ønske om at Start skal bli et bedre lag. Det finnes ikke en tvil i min sjel om at Mjelde har gitt 100% i jobben.

Jeg vet det ikke har vært lett. Jeg vet det har vært blytungt, spesielt i år, Og du var vel inne på det selv, Mons: Det ble tungt da Vilhjalmsson ble solgt. Sånn sett tror jeg et regimeskifte er bra nå. Fordi jeg personlig tror at det kan være godt med nye krefter på tampen av en tung sesong. Det må utvilsomt ha vært slitsomt å dra Start-vogna i oppoverbakke et helt år, om ikke lenger. Og kanskje var kreftene slutt nå? Men det betyr ikke at jeg tviler på dedikasjonen, Mons. Den vet jeg har vært der hele tiden.

Derfor er det så lett for meg å takke Mons Ivar Mjelde for innsatsen! Takk for alle de timer med blod, svette og tårer du har lagt ned for Idrettsklubben Start. Jeg var ganske ofte uenig med ting du gjorde, og en del ganger var jeg uenig i ting du sa. Men innerst inne håpet jeg alltid at du, Mons Ivar Mjelde, skulle lykkes 100% i IK Start. For det er det håpet jeg bærer med meg for alle Start-trenere. At de lykkes. At de tar Start til cupfinalen. At Start tar gull i serien! At Start lykkes hundre prosent!

Sånn ble det dessverre ikke, men jeg håper at du får suksess med det du driver med i fremtiden, Mons. Enten det er innenfor fotball eller annet.

Takk for innsatsen, Mons Ivar, og heia Start!

PS: Alle mann til pumpene! Kom dere på nesten hjemmekamp, 19.september!

Jeg husker...

29.10.2005. Jeg husker det som det skulle vært i går. Og jeg kommer til å huske langt inn i demensen og til jeg tar mitt aller siste pust her på kloden.

Jeg husker forventningene. Jeg husker galskapen i Kristiansand. Jeg husker sindige sørlendinger som fant frem det sydlandske i seg. Jeg husker min egen nervøse spenning. Jeg husker håpet. Jeg husker trengselen under kamp. Jeg husker atmosfæren. Jeg husker hvordan det høres ut når 16.000 sørlendinger slipper løs alle hemninger.

Og jeg husker stillheten. Stillheten da Dagfinn Enerly lå livløs på banen. Ikke et menneske sa noe. Jeg husker også applausen da det ble opplyst at Dagfinn hadde det etter forholdene bra. Det trodde man jo da.

Jeg husker at ballen traff stengene fire ganger på en omgang. Trolig verdensrekord.

Jeg husker Stefan Bärlins 2-1-scoring. Jeg husker ekstasen og jubelbrølet. Frysningene over hele kroppen. Troen på gull. Håpet. Det forbannede håpet.

Jeg husker det andre jubelbrølet. Da Stefan scoret igjen. Det enorme jubelbrølet som varte i 8,7 sekunder. Før det sluknet og døde hen. Sammen med Starts gulldrøm. Med Sørlandets gulldrøm. En hel landsdel i bakrus.

Og når jeg nå så det igjen, ble jeg atter en gang overmannet at følelsene jeg trodde var litt på avstand. Jeg måtte tørke en tåre. En tåre for tapte drømmer. Kanskje er det bare fotball, men fotball er ikke bare.

Jeg husker ikke at dommeren blåste av kampen. Det meste fra Bärlins 2-2-mål og ut er grøt.

Men jeg husker Doffens gråt. Jeg husker Nordlies tomme, trist blikk. Jeg husker Solérs rødsprengte øyne. Jeg husker duknakkede medfans. Jeg husker mine egen bunnløse skuffelse.

Jeg innså også en annen ting når jeg så dette: Jeg husket ingen av Fredrikstads mål. Dem hadde jeg fortrengt for lenge siden.

Men resten av kvelden husker jeg. Jeg var på fest med folk fra Fredrikstad. Jeg husker at jeg satt på et kjøkken med masse mennesker rundt meg. Som snakket rundt meg og til meg. Jeg husker hva de snakket om. Om kampen og Enerly. Men jeg kan ikke huske å ha sagt et eneste ord. Jeg satt der helt stille med ølene mine. Helt tom. Helt ferdig.

De er mest vonde, minnene fra 29.10.2015. Det peneste jeg kan si om kampen er at det var mange folk der. Men det er en av de mest sinnssyke kveldene i mitt liv.

Og når det gjelder denne "offsiden", gjør jeg Jesper Mathisen sine ord til mine:

- Jeg kommer aldri til å innrømme at det der var offside. Det tror jeg aldri noen som heier på Start kommer til å gjøre heller. Den var så marginal at linjedommeren uansett skulle latt det gå

25-årsjubileet

1990. Det er på mange måter året jeg setter som startpunkt for min fotballinteresse. Sommeren 1990 ble jeg 7 og maste meg til å se kjedelige uavgjortkamper under Italia-VM. Mens jeg klistret Panini-klistremerker i boka mi. Den ble full.

For Start spilte Erik Mykland. Mitt livs største idol. For Start spilte Tore Andre «Totto» Dahlum. Han som scoret 20 av Starts 39 mål det året. Som ble toppscorer. Jeg smiler bare jeg tenker på dem. «Totto» med volleyene sine. Med feiringene.

Myggen var Myggen. Geniet.

To blad sørlandsgutter. En fra Christianssand. En fra Risør. Så har vi Pål Lydersen, Claus Eftevaag og Frank Strandli. De var alle der i 1990. Sørlandsgutter.

Gutter som var stolte av å trekke på seg den gule drakten. Og på tribunen skrøt folk. «Æ har alltid sagt at «Totto» kom te å bli god. Æ sa det te faren hans: Han har det i sæ, han poden din». Og de ljugde. Men det var litt sant. For de hadde jo kjent guttene hele livet. De representerte byen og klubben.

I år er det 25 år siden. 25 år siden jeg for alvor skjønte at fotball var det vakreste spillet.

Og nå har veien til Starts a-lag igjen blitt kortere for unge sørlendinger. At jeg personlig ikke helt klarer å tro på at denne satsingen på lokale unggutter hadde kommet om ikke klubbkassa var helt totalt bunnskrapet, får være en annen sak. Jeg er nemlig nemlig ikke helt sikker.

Men jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å se Lars-Jørgen Salvesen. Målet hans mot Sandnes Ulf i fjor høst er et av mine vakreste minner fra Tippeligaen 2015. Kanskje han blir toppscorer? Ikke i år, men kanskje i 2017?

Jeg gleder meg til å se Mathias Rasmussen. Det har blitt sagt så mye pent om Mathias. I mange år. «Bare vent til han får litt ekstra muskler på kroppen», har folk sagt. Jeg føler det på tærne, de jeg pleier å dyppe i tanga, at det blir hans år. At det er i år han for første gang får utløp for hele sitt kreative register.

Jeg gleder meg til å se Jon Hodnemyr feie opp og ned langs høyresiden. Som Tore Løvland, Sven Kloster og Steinar Pedersen har gjort før ham.

Og jeg gleder meg til å se Kristoffer Ajer sjefe på midtbanen. Vi har jo adoptert ham. Han er sørlending nå.

I år vil jeg gi ungguttene en sjanse. En sjanse til å bevise at de er og kan bli gode nok. Og at de vil. At de blør for drakta. Og at de sammen med de mer rutinerte er gode nok for Tippeligaen.

I år er fotballinteressen min fremdeles like stor som den var i 1990. Det er fremdeles ingenting som påvirker humøret mitt, enten positivt eller negativt, på samme måte som Start.

«Er det kamp i dag? Faen. Du blir så sur hvis de taper», sa samboeren i fjor høst.
I år må jeg se Start fra Østlandet. Det er her jeg bor. Et par turer til Sør Arena i året er alt jeg rekker, pluss en skokk bortekamper. Men i sofakroken hjemme skal jeg sitte med Odin (2). Odin, som har lært seg å si «eiiiia taaaat».

Vi skal se Start på TV. Og kanskje er det en av de på banen som blir Odins store idol?

Jeg håper det!

Heia Start!

Mitt første møte med NAV

"Hei. Det er Ingvild fra Nav Forvaltning i Oslo. Jeg ringer bare for å si at jeg nettopp har behandlet søknaden din. Du kan forvente betaling innen to til tre virkedager".

Etter tre måneder og én uke kom altså telefonen som bekreftet det. NAV hadde endelig behandlet ferdig min pappapermsøknad. Jeg sank ned på kne i lettelse og litt glede. Men gleden skyldes ikke NAV. Gleden skyldes at jeg nå slipper å bruke mer av pappapermen min på å mase på NAV og bekymre meg for penger.

Kjære NAV. Dette er historien om mitt aller første møte med dere.

I begynnelsen av februar sendte jeg inn den første søknaden om pappaperm, om lag 5 uker før permisjonen min skulle begynne. Ifølge deres nettsider er behandlingstiden 4-6 uker. Da har jeg sendt inn i rett tid, tenkte jeg.

Jeg følte meg trygg på at jeg hadde fylt ut korrekt, men ikke lenge etterpå kom det et brev i retur. Og da startet problemene. I sin søknad om permisjon hadde nemlig min samboer lagt inn at hun skulle ha fire ukers ferie i juli. Datoene var skrevet inn, min samboers arbeidsgiver hadde merket seg ferien(de betalte ikke ut lønn til henne da hun hadde ferie), men det var allikevel et problem. Da vi fikk brev med vedtak om innvilget permisjon, tenkte vi ”dette gikk jo raskt, så bra” og så ikke så nøye på papirene. Det burde vi gjort.

For i brevet jeg fikk fra NAV etter min første søknad ble det nemlig opplyst at siste dag av fellesperioden(perioden mor og far kan dele mellom seg som de vil, før fars permisjon kommer), var over ca. fire uker tidligere enn det som stod i papirene vi hadde liggende hjemme. Jeg skjønte ingenting, og tok min første telefon til NAV.

”Ja. Jeg ser her at det ligger inne at hun skulle ha ferie i fire uker ja. Men det må det søkes om. Og så har ikke vi fått noen søknad, og da har vi ikke gjort noe”, sa rogalendingen i telefonen.

Min samboer skulle altså søkt om utsettelse av permisjonen for å ta ut sin ferie. Og ja, jeg og Anita skulle nok ha lest papirene vi fikk bedre. Men det gjorde vi ikke. Kanskje kunne NAV ha purret på søknaden de aldri fikk? Det gjorde de uansett ikke, og spørsmålet mitt var nå: ”Hva i alle dager gjør jeg”?

Rogalendingen jeg snakket med først foreslo at samboeren min skulle sende inn søknad om utsettelse av sin permisjon, som altså ifølge NAV var ferdig på det tidspunktet.

Jeg fikk det ikke til å stemme og tok en ny telefon til NAV dagen etter. Jeg kan ikke huske hva vedkommende på telefonen sa, men det var noe ikke helt ulikt det rogalendingen sa. Da jeg hadde glemt et tilleggspørsmål jeg hadde, måtte jeg ringe ytterligere en gang samme dagen. Da benyttet jeg også muligheten til å stille spørsmålet ved ferieavviklingen en gang til, for å se om jeg fikk det samme svaret av denne personen. Det gjorde jeg ikke.

”Nei, dette fikser vi enkelt. Det er ingenting å stresse seg opp over”, sa nordlendingen i andre enden i en nærmest angripende tone for at jeg ikke skulle få anledning til å fremføre ytterligere hjertesukk.

Han kom med et nytt forslag. Samboeren min skulle bare få en bekreftelse fra arbeidsgiver på at hun hadde tatt ut ferie, så skulle jeg sende inn det med en omtrent lik søknad som jeg hadde sendt inn innledningsvis. Da ville alt være i orden, ifølge mannen i telefonen. Han var skråsikker. ”Da vil alt være greit”, sa han.

Det var det selvfølgelig ikke. Jeg fikk nok en gang søknaden i retur. Med gule streker og beskjed om at ting ikke stemte. Enda jeg hadde gjort akkurat som vedkommende på telefonen sa. Sukk. Ny runde.

>Jeg ringte NAV igjen. Denne gangen kom jeg i kontakt med en dame som kunne informere meg skikkelig. Det viste seg at jeg måtte søke om gradert uttak for de første fire ukene, frem til min egentlige permisjon skulle begynne, med mindre permisjonen min skulle begynne en måned tidligere enn jeg først hadde tatt utgangspunkt i. Og det hadde ikke fungert.

Problemet mitt er og var nemlig at jeg på det tidspunktet var tilkallingsvikar i Aftenposten, og ikke jobbet 100 prosent. Og man må jobbe 100 prosent for å kunne søke om utsettelse av permisjon. Derfor måtte jeg søke om såkalt gradert uttak, hvilket betydde at jeg tok ut to dager pappapermisjon før permisjonen min på jobb begynte.

Da jeg skulle sende inn den søknaden snakket jeg i 15 minutter med en NAV-ansatt på telefonen, for å sørge for at jeg fikk datoene riktig. Her skal man nemlig angi hvor mange prosent man skal ta ut i gradert pappaperm, og da måtte jeg ha hjelp for at utregningene, prosent vs. dager, skulle bli riktig. Det ble en tung og innviklet telefonsamtale. Midtveis sa jeg: ”Men du. Jeg sitter jo med papirene her. Hva om jeg tar med meg papirene til mitt lokale NAV-kontor og får de til hjelpe meg. Det må jo være en idé?”.

”NEI! Nei! Det er det ikke. Det er ikke en god idé. Det…det skal du ikke gjøre”, sa mannen i andre enden meget bestemt.

Jeg stusset litt på det, men til slutt fikk jeg fylt ut skjemaet og sendte det inn.

Etter noen uker uten å ha hørt noe ringte jeg inn. Jeg ville forsikre meg om at de hadde fått papirene. Og at alt var greit. Alle papirene var også utfylt riktig. Det kunne personen i andre enden bekrefte. Men vedkommende la til at behandlingstiden kunne være opp mot 12 uker i Oslo.

”Det betyr at du skal ha svar før ca.1.mai”.

”Jaja”, tenkte jeg. Jeg hadde tross alt en del penger å gå på, så vi skulle nå klare oss frem til 1.mai.

Så gikk ukene. Mai nærmet seg. En uke før, 11 uker etter at søknaden var sendt inn, ringte jeg igjen. Da fikk jeg beskjed om at saken ikke var ferdigbehandlet.

”Men dersom du ikke har hørt noe innen neste fredag(2.mai), så ringer du oss igjen”, sa damen jeg snakket med.

Dagene gikk. Intet vedtak. 2.mai ringte jeg igjen. Kontoen min var skremmende nær null. Det er tross alt en del utgifter knyttet til det å ha barn. Og til det å leve. Husleie. Regninger. Jeg hadde tross alt regnet med å få penger senest før senest i månedsskiftet april/mai.

”Nei, det er ikke fattet noe vedtak. Men det skulle vært gjort. Jeg kan purre. Da skal det være ferdig i løpet av to-tre dager”, sa damen på telefonen.

Mandagen kom. Ingenting skjedde. På tirsdagen, et stykke utpå, dagen ringte jeg igjen.

”Nei. Det er ikke fattet noe vedtak”, sa damen i andre enden. Men hun skulle purre en gang til. Purre. Ikke aner jeg hva det betyr i NAV-systemet. Betyr det at man blir satt i en ny kø? En kø for saker som haster?

”Men hvor lang tid kan jeg forvente at det tar? Jeg har ingen penger igjen på konto”, sa jeg. ”Jeg vet ikke. Du skulle hatt svar. Saksbehandlingstiden har gått ut”, svarte NAV-damen. At jeg skulle hatt svar hjalp ikke meg, og bidro i alle fall ikke til at kontoene min ble noe mindre tom.

Jeg var forbannet. Jeg skrev en klage til NAV. På saksbehandlingstid. Den klagen skal jeg visst få tilbakemelding på. Hvem vet når det svaret kommer.

Dagen etter, ikke lenge før arbeidsdagens slutt, ringte jeg igjen. På dette tidspunktet hadde jeg bestemt meg for å ringe daglig til jeg hadde fått svar.

”Nei, det er ikke fattet noe vedtak. Jeg ser jo at det er purret to ganger. Det jeg kan gjøre er å sende saken din til min sjef. Så kan hun sende en påminning til de som sitter med saken”, sa damen. Hun fortalte at hun satt i Rogaland og måtte sende saken til sin sjef i Rogaland, som så måtte sende e-post til de ansvarlige i NAV Forvaltning i Oslo med purring/påminning.

På dette tidspunktet må jeg innrømme at frustrasjonen og maktesløsheten føltes overmannende. Jeg hadde ingen penger. Ingen kunne fortelle meg hvor lenge jeg måtte vente. Ingen kunne gi meg tilfredsstillende svar utover ”du skulle hatt svar”.

På torsdagen var jeg innom et NAV-kontor. Mannen der var hjelpsom, og skjønte godt at jeg var irritert. Han forklarte at han kunne se at det var sendt en e-post i NAV-systemet(fra sjefen i Rogaland), men at saken ikke var behandlet ferdig.

Han kom også med en meget treffende oppsummering: ”Her er det noen som ikke har gjort jobben sin. Hvorfor de ikke har gjort det, det vet ikke jeg. Det kan kanskje noen i NAV Forvaltning i Oslo svare på. Kanskje de har glemt søknaden”, sa han på en måte som fortalte meg at han ikke kunne gi meg noe godt svar på hvorfor det tok så lang tid.

Han foreslo at jeg neste uke(altså denne uken), kunne ringe NAV Forvaltning i Oslo. ”Det kan du gjøre på onsdag, for eksempel”, sa han.

Ikke pokker, tenkte jeg. Jeg ringte fredag morgen.

Damen på telefonen denne gang gikk først inn og sjekket status på søknaden min. Fremdeles ikke behandlet. Jeg sa klart i fra om at jeg ønsket å snakke med noen i NAV Forvaltning i Oslo. Vedkommende kunne ikke sette meg over. ”Vi er ikke på samme telefonsystem”, forklarte hun. ”Men jeg kan legge igjen en beskjed om at du vil snakke med dem. Da må de ringe deg innen to virkedager”.

Jeg sukket tungt. NAVs saksbehandlingstid fremstod for meg på dette tidspunktet som en abstrakt størrelse. Men jeg ga det en sjanse. ”Ja. Be dem ringe meg”, sa jeg.

Cirka en halvtime senere ringer telefonen. Det er Ingvild fra NAV forvaltning som forteller meg at søknaden er ferdigbehandlet. 13 uker etter at jeg sendte inn søknaden. Og 30 minutter etter at jeg har insistert på å få snakke med noen fra NAV Forvaltning.

Og da spør jeg meg: Er det tilfeldig at søknaden plutselig er ferdig 30 minutter etter at jeg har krevd å få snakke med de som sitter og behandler søknaden? Er det bare tilfeldigheter? Eller var det noen som oppdaget at de hadde fått beskjed om å ta kontakt med en person som hadde purret og purret uten at saken hadde kommet noe vei, og fant ut at de måtte behandlet søknaden før de ringte opp igjen og risikerte å få en bøtte med kjeft?

I det store og det hele sitter jeg igjen med et ganske dårlig inntrykk av NAV etter mitt første møte med dem. Jeg skal avslutningsvis gi mine tanker på ting jeg mener ikke fungerer og ting som er unødvendig byråkratiske.

Informasjonen som gis over telefon er ikke til å stole på. Man får forskjellig svar på samme spørsmål. Informasjonen man får er direkte feil. Her må noe gjøres. Kompetansen til de som svarer på telefonen må opp. Det de sier MÅ være rett. Hvis ikke må de si ”dette vet jeg ikke. Dette må jeg sjekke opp i. Kan jeg ringe deg igjen, eller få noen som kan det til å ringe deg opp igjen”?

Det virker unødvendig byråkratisk å måtte søke om en ferie som står oppgitt i den opprinnelige søknaden om permisjon. Når en forelder søker om permisjon, og legger inn en ferie på fire uker midt i permisjonen, så bør det være en automatikk i at NAV godkjenner ”utsettelsen” samtidig som de godkjenner søknaden. At de skal ha inn en ny søknad om utsettelse av permisjon virker som unødvendig mye papir og fører jo også til merarbeid for saksbehandlerne. Da kan jeg jo tenke meg at det igjen går ut over saksbehandlingstiden.

Og saksbehandlingstiden må de gjøre noe med. På NAVs nettsider står det at 100 prosent av søknadene om foreldrepermisjon skal være behandlet INNEN 12 uker. Vel, det er de ikke. Det skal ikke være nødvendig å måtte purre FIRE ganger før en søknad ferdigbehandles. Og ingen skal fortelle meg at det er en tilfeldighet at søknaden min var ferdig 30 minutter etter at jeg hadde bedt om å få snakke med de ansvarlige. Det er ikke tilfeldig. Det er et resultat av mitt mas.

I NAV-sammenheng kan jo nok kalles en ressurssterk person. Jeg jobber. Jeg er frisk og jeg har en viss peiling på byråkrati og offentlige papirer som følge av min jobb som journalist. Og jeg har tid og krefter til å mase og purre. Men hva med de ressurssvake? De som synes NAV-papirer er vanskelige. De som er syke. De som ikke har midler i bakhånd når NAV ikke overholder sine egne frister. De som ikke har krefter til å mase. De som har nok med å komme seg gjennom hverdagen. Hva med dem, NAV? Blir de glemt? Havner de bak i køen? Bak de som har krefter til å mase?

Jeg er veldig glad for at vi i Norge gis anledning til å være hjemme med barna våre så lenge som vi gjør. Det er en gave. Men i mitt tilfelle var NAVs behandling med på å forringe kvaliteten på minst et par av ukene med permisjon. Jeg måtte bekymre meg for penger, mase på NAV og i det hele tatt bruke masse tid på ting som jeg strengt tatt ikke burde.

Så er håpet mitt at andre slipper de samme bekymringene, den samme feilinformasjonen og den samme uholdbare saksbehandlingstiden. Og den utmattende usikkerheten som følger med det å ikke ha penger og ikke vite når man får det.

IK Start og retten til å kritisere

Start sliter. Igjen. Det er historien som gjentar seg selv. På banen er det lite som stemmer. I kulissene hviskes det om konkurs og underskudd. Og på tribunene er det snart kun de mest hardbarkede supporterne, samt venner og familie av spillerne som orker å møte opp. 4855 tilskuere så Start gå ut i 4-5-1, bli dominert av, og tape 1-0 mot Odd.

Og det er Fevennens skyld, alt sammen. Sier Start. Og i NRK Sørlandet diskuterer de om det er Fevennens skyld. Elendigheten. Og mange i Kristiansand og omegn mener det. Fordi Fevennen er så negative. Dumme Fevennnen. Som ikke skriver pent om Eliteseriens per dags dato dårligste klubb.

Og noen av oss mener at Mjelde ikke er rett mann for jobben. Vi er dumme vi også. Vi må snakke pent om Start. Sier sørlendingene.

Man skal tukte den man elsker, heter det. Og det er det jeg gjør. Jeg og noen med meg. I all vår dumskap. Mons Ivar Mjelde står selvfølgelig ikke eneansvarlig for Starts sportslige problemer. Problemet er langt mer sammensatt enn som så.

For Starts fremste problem er mangelen på langsiktig tenkning. Og det kommer i stor grad av en økonomistyring som får deltakere av TV3s program Luksusfellen til å fremstå som økonomer.

Allerede på 90-tallet ble det avholdt kronerulling for å redde Start fra konkurs. De siste årene har den ene økonomiske krisen avløst den andre. Mye på grunn av misligholdet rundt Sør Arena. Men også som følge feilinvesteringer på spillermarkedet. Personifisert ved brasilianeren Bruno, som kom som ”kompisen til Ygor”. Nærmere fire millioner tror jeg han var prissatt til. Den lubne lille angriperen fra Brasil. Han leverte aldri noe som overgikk det man kan se fra 3.divisjonsspillere i Norge hver uke.

Samtidig har Start sparket trenere over en lav sko. Og la meg presisere at jeg har vært uenige i flere av sparkingene. Jeg lot meg ikke begeistre av at Nordlie ble sparket. Prossessen rundt Tørum er den mest uverdige i Starts moderne trenerhistorie. Skittent spill. Umulige forhold å arbeide i. Tørum ble skviset ut, på tross av gode sportslige resultater. Fordi noen spillere med makt fant det betimelig å sutre.

Det jeg savner i Start er langsiktighet. Hva vil de høye herrer i Start at Start skal være? Hva slags profil skal Start ha? Hva slags fotball skal Start spille? Hvor stor vekt skal Start legge på talentutvikling? Hva skal folk tenke når noen sier Start? Hvordan skal Start sikre at de blir Sørlandets flaggskip, og blir det naturlige valget for unge sørlandske spillere?

For det sistnevnte er ikke Start nå. Eksemplene er mange. Stefan Strandberg gikk til Vålerenga(så videre til RBK), Simon Larsen gikk til Enga og Eirik Schulze gikk til Viking. For de talentene Start har fått frem de siste årene, later til å ha kommet opp på a-laget som tilfeldigheter, og ikke som et resultat av langsiktig og solid arbeid.

Start må finne svarene på alle spørsmålene skissert over. Og så må de stake ut en kurs som er så stø at den tåler en storm. Og som må de ha en ledelse som står last og brast ved det som er staket ut. Til og med om det skulle murres i spillergruppen.

 For det er et under at et lag med en hel landsdel bak seg, ikke er etablert i Eliteserien.

Og ja, jeg er klar over at min skepsis til Mjelde og ønske om langsiktighet kolliderer litt. Men jeg tror ikke Mjelde er riktig mann for dette Start-laget i fremtiden. Selv om Mjelde på langt nær sitter med noe fullt og helt ansvar for Starts problemer, så mener jeg at han heller ikke er løsningen.

Men om han skulle være det, Mons Ivar, og du klarer å snu dette, så skal jeg være den første til å gi en klem og en unnskyldning.

Så er spørsmålet: Hvem skal ta over? Vel. Det er et spørsmål man kun kan få svar på, etter at man har svart på spørsmålene om hvem Start skal være. Og jeg får til stadighet spørsmål om hvilken trener av Mjeldes kaliber Start kan hente? Vel, det handler ikke alltid om å hente treneren med det største navnet. Men å hente den treneren som er riktigst for klubben. Og kanskje er det han ukjente 2.divisjonstreneren?

Jeg har på ingen måte alle svarene. Men jeg nekter å holde kjeft. For mitt engasjement for Start er livslangt og intenst. Så derfor vil jeg ikke sitte stille og klappe høflig når det butter. Jeg roper, og sier fra. Og det er ikke det samme som å vende klubben ryggen.

For Gud skal vite at jeg håper at Start spiller i Eliteserien i 2014.

Og, jeg skal love en ting, på søndag klokken 19.00 står jeg på Ullevaal stadion med store forventningsfulle øyne, Start-skjerfet rundt halsen, klar for å heie Start frem til tre poeng. Som jeg gjorde da Start slet som verst i 2003, og gjorde sin verste sesong noensinne. Som jeg gjorde da Start sloss om gull i 2005. Og som jeg skal gjøre til jeg til enten jeg eller Start trer ut av historien.

Heia Start!