Anbefalt tonefølge til teksten: 11 mann med bein av stål og Footballs coming home:)
Årets høydepunkt. Seriestarten i norsk tippeliga. For folk uten den store fotballinteressen, er det kanskje totalt uforståelig at man kan bli så til de grader kokos av 22 menn, en hoveddommer, to linjemenn og en ball. Vel, sånn er det bare. Men hva er det jeg har savnet så i de harde tunge og mørke månedene?
Jeg har savnet den følelsen jeg har i magen de siste timene før kampstart. Den litt ubestemmelige følelsen av at noe skal skje. Som at du venter på noe stort. Jeg har savnet følelsen av å kikke ut på en stadion som fyller seg opp av mennesker med et forventningsfullt uttrykk i ansiktet. Gamle såvel som unge. Jeg savner smilene som møter meg når jeg jeg ankommer stadion: "Hvordan tror du det går i dag Gimse". Jeg har savnet frysningene jeg får på ryggen når lagene kommer på banen. Jeg har savnet å rope HEIA START! Jeg har savnet å synge gamle gode supportersanger. Jeg har savnet rushet av adrenalin som kommer når det skjer noe spennende. Jeg har savnet Doffen som hauser opp publikum. Strømstad som elegant drar av to mann. Jeg har savnet den enorme, vanvittige, ubetingede og uhemmede gleden jeg føler når Start scorer. Og frysningene på ryggen når Beatiful day spilles etter en Start seier.
Men jeg har også savnet følelsen av skuffelse, sinne, bitterhet. Ikke det at følelsene er gode, men det å være engasjert i noe, og virkelig mene det. Det er ganske deilig uansett.
I år ser jeg frem til 3-poengere, ekstatisk stemning og flotte fotballprestasjoner. Samlebetegnelsen på det er at jeg ser frem til engasjementet. Noe å gå å tenke på hele uka, noe å diskutere, noe å krangle om. GUD som jeg gleder meg til i morra!
Avslutter med bilde av forventningsfulle Startfjes:)
