En gang i tiden, for ikke så altfor lenge siden, veltet
rockestjernene seg i dop, sex og alkohol.
Ikke få er rockestjernene som har endt sitt liv i en dam av
sitt eget spy, en overdose eller en blanding av alt.
Bon Scott(druknet i sitt eget spy), Kurt Cobain(skjøt seg
selv, eller gjorde han det???), Jimi Hendrix(knasket noe voldsomt med
sovepiller), Sid Vicious (overdose) og mange mange flere.
Den siste jeg kommer på av skikkelig størrelse er Slipknots
nå avdøde bassist Paul Gray(overdose).
Og listen kunne fort ha vært mye lenger. At Lemmy fremdeles
går rundt på denne planeten er et medisinsk under.
Metallica ble nesten slitt i filler av James Hetfields
omfattende alkoholbruk(de andre var ikke på vannvogna de heller). Hetfield har
selv uttalt at han omtrent ikke husker noen som helst av et par av turneene til
Metallica mot slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Dop må nok ta
skylden der.
I tillegg kan man jo bare lese "The Dirt" for å få
et innblikk i rockestjernelivet. Eventuelt lese Turbonegers biografi for å få
den norske vrien.
Men, noe tyder på at selv hardføre, tøffe og ruselskende
rockere har funnet ut at det er vanskelig å holde det gående med whiskey og
kokain som primær næring.
James Hetfield har sluttet å drikke. Kirk Hammet har trappet
ned, kanskje mest for å få bruke tiden på sin favoritthobby, surfing.
"You
can't surf when you're hung over. At least I can't", som Hammet
selv sier det.
Og at Hetfield kuttet alkoholen var nok avgjørende for at
Metallica ikke måtte gi seg.
Stadig flere rockestjerner fremstår nemlig mer edruelige.
Senest for litt over en uke siden var jeg på Sentrum Scene for å se et av mine
favorittband, Trivium.
Et fabelaktig liveshow. Sure toner finnes så godt som ikke.
Men energien gjør det definitivt. Og det er ingenting som tyder på at de er
drita eller rusa.
Og så kommuniserer de faktisk med fansen også. Både på
Facebook og Twitter. Og som en
ivrig fans kommenterte på Facebook: "A band that communicates with its
fans out of their own will? Music is just one of the reasons why I am a fan of
this band."
Uansett, bandets bassist Paolo Gregoletto er en ivrig
Twitter-bruker. Like etter at de hadde vært i Oslo, la han ut et bilde av et
eple og en flaske Jack Daniels og skrev: "Two different styles of tour
life".
Jeg benyttet anledningen og spurte tilbake: "Which do u
prefer?"
Svaret var, oversatt: "Hvis ikke Jack hadde gjort meg
tjukk og gjort at jeg mistet stemmen, så hadde det vært det".
Trivium er ikke på vannvogna de heller. Men de tar fansen
sin på alvor. De er på turné for å spille, ikke for å drikke seg mest mulig
drita hver kveld. Dermed blir det nok minst like mye eple som Jack Daniels.
Mens 80- og 90-tallets rockestjerner gjerne veltet rundt på
scenen i dyp alkohol- eller narkorus(eller kanskje til og med en kombinasjon),
så ser de fleste ut til å ha funnet ut at litt måtehold ikke har skadet.
Og jeg har en følelse av stadig flere nye rockeband har en
pragmatisk holdning til det hele. Det er vanskelig å prestere noe på scenen
dersom du går på fylla for tredje uken på rad.
Dødsraten blant rockestjerner ser også ut til å ha gått ned
noe de siste årene. Mange av dem som har holdt ut i over 30 år har kuttet
kraftig ned på alkoholbruken. Og dør dermed antagelig av alderdom, heller enn å
dø i sitt eget spy.
Og selv om jeg er glad i en god fest selv, trives jeg aller
best med at musikerne jeg ser opp til tar tequila-fylla etter konsert. Så kan
jeg få valuta for mine penger, i stedet for å få en saus av en konsert fra
scene.
For jeg har opplevd det også. Det beste eksemplet er bandet
Black Mountain, som jeg så på Roskilde i 2008. Konserten gikk langt over
midnatt. Bandet lot til å ha festet uten søvn i flere døgn. Og de var antagelig
mer rusa enn samtlige av publikummerne til sammen.
Konserten var en skandale. De vaset rundt på scenen. Snublet
rundt. Sang surt. Spilte feil.
Det var ikke det jeg hadde kommet for å se.
