En judas fra Grimstad

Jeg er vokst opp på Fevik i Grimstad kommune. Har gått på videregående skole i Grimstad. Kjenner folk i Jervs sportslige apparat. Jeg vil alltid kalle Grimstad "hjem". Men i kvalikkampene mot Start har jeg intet annet ønske enn at Grimstad-klubben blir satt ettertrykkelig på plass.

Det blir noen spaltemeter i sørlandsavisene før "Slaget om Sørlandet". Her en skjermdump fra fvn.no.

"Hvem heier du på?"

Spørsmålet kom på Twitter like etter at det ble klart at det er Jerv som skal kjempe med Start om den 16. og siste plassen i neste års Tippeliga. Spørsmålet var selvsagt betimelig. For meg er Grimstad "hjem". Det er mitt paradis. Det er der jeg har vokst opp. Det var der jeg i oppveksten ble kjent med venner som jeg kommer til å ha hele livet. 

Allikevel var ikke spørsmålet vanskelig å svare på. Jeg trengte null betenkningstid. Jeg heier selvfølgelig på Start. For meg personlig er det ikke et tema en gang. Det er lett. 

Da jeg vokste opp spilte jeg for Fevik-klubben IL Express. En klubb som var gjemt bort langt nedi divisjonssystemet. 5.divisjon. 6.divisjon. Vi gutta på laget stod med ørene på stilk da trener Rune fortalte om klubbens noe mere ærerike historie på begynnelsen av 90-tallet. Da hadde de blant annet spilt mot Start 2 med Frank Strandli og andre kommende landslagsspillere på laget.

Laget mitt var, i austagdersk målestokk, ganske ålreite. I alle fall i de yngre årene hang vi med i toppen av tabellen, og jeg vet at vi i alle fall et år vant seriegullet. Vi hadde et par erkerivaler på den tiden. Det ene laget var Øyestad fra Nedenes(de som nå er mer kjent for håndball), og nettopp Jerv.

En av mine sterkeste minner fra den tiden er da vi møtte Jerv til kamp på treningsbanen ved Levermyr. Til pause lå vi under 4-1. Vi hadde spilt elendig. Til full tid stod det 5-5. Jeg tror jammen meg jeg lirket inn et av målene selv også. Det var full jubel da fløyta gikk. For en opphenting. Mot de blærete Jerv-spillerne. Vi gjorde et ekstra nummer ut av å juble intenst. Jerv-spillerne var lange i maska. Vi likte å møte Jerv. Men mest for å sette dem på plass. Vi følte liksom de så litt ned på oss. Det skulle vi ikke ha noe av.

I hele min oppvekst i Grimstad så jeg til sammen én Jerv-kamp. Det var en cupkamp i 2002. En målfattig affære mellom Jerv og Pors. Jerv vant kampen 1-0 etter ekstraomganger. Jeg husker at jeg frøs, og at jeg og min kompis Svein vurderte å dra før kampen ble avgjort. Men vi ble. Tror jeg.

I år har jeg også sett én Jerv-kamp fra tribunen. Det var kampen det forsmedelige bortetapet mot Follo, da jeg bor i Ås, som ikke er så langt fra Ski. Jeg applauderte Linds flotte 1-0-scoring, men måtte skuffet se Follo vinne kampen på overtid. På tribunen traff jeg gamle lagkamerater, klassekamerater og til og med en gammel mattelærer(hei Trond).

Poenget mitt er uansett at på tross av en oppvekst i Grimstad har mitt forhold til Jerv aldri vært spesielt nært. 

Det betyr ikke at jeg ikke har applaudert Jervs fremgang de siste årene. Jeg fulgte spent med i fjorårssesongen. Jeg har sett flere kamper i år(så sant de ikke har kollidert med Start-kamper), og jeg har latt meg imponere og til dels begeistre. Jeg har gledet meg over at det endelig er en klubb fra mitt hjemfylke som klarer å ta steget ut av breddefotballen og inn i toppfotballen. Det var på høy tid.

Men nå er det slutt. Nå skal Jerv møte Start. Jeg har gått på Start-kamper så lenge jeg kan huske. Jeg er født i Kristiansand. Jeg så Myggen spille fotball før jeg visste at det var et lag som het Jerv i Grimstad. Jeg var på Starts fotballskole. Jeg har sett Start banke Rosenborg 5-0. Jeg har sett Start tape 2-7 hjemme mot Raufoss. Jeg har sett Start rykke opp, rykke ned, rykke opp og så ned igjen. Men jeg har vært der hele veien. Start er min største lidenskap, sammen med musikken.

De siste ukene har jeg med en viss begeistring, og en enda større dose frykt sett Jerv jobbe seg mot kvalik, samtidig som Start har tapt og tapt og tapt og tapt. Da det ble klart at Start må gjennom kvalik for å klare seg, og Jerv var med i kampen om retten til å møte Start, skjønte jeg at det var skrevet i stjernene.

For en absurd situasjon jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve. Ikke fordi jeg ikke er smertelig klar over Starts historikk med å kollapse med jevne mellomrom, men fordi historien ikke akkurat er full av suksesshistorier fra Aust-Agder-fotballen.

Og for å sitetere Jokke: "Jeg er redd". Redd for at Jerv skal valse over Start. For at spillere som har vært innom Start, blitt sendt på dør igjen, skal avgjøre for Jerv.

Espen Knudsen, Glenn Andersen, Jan Jenssen, Alexander Lind og Joachim Edvardsen har alle vært innom Start(og her kan jeg ha glemt noen). I tillegg var Dennis Antwi på prøvespill i Start i sommer. Jeg tror de gleder seg til å møte Start.

Og så må vi ikke glemme Steinar Pedersen. Mannen med et trillebårlass med kamper for Start. Som trente Start 2 før han fikk tilbud om jobben i Jerv. Som ifølge Fædrelandsvennen skal være Starts førstevalg om ny hovedtrener i 2016. Det blir han neppe om Jerv slår Start.

Så alle mine gode venner i Grimstad får ha meg unnskyldt. På lørdag og neste onsdag tar jeg på meg Start-skjerfet og håper Start setter Jerv på plass.

Så kan heller Jerv rykke opp neste år, og Start beholde plassen, slik at vi i 2017 for første gang i historien kan få et sørlandsderby i vår øverste divisjon.

Kvalikspesialisten Start?

En høstkveld i 1999 gjennomførte IK Start, eller rettere sagt Espen Johnsen, et mirakel for Start i kvalikkampen mot Strømsgodset på Marienlyst i Drammen. 

Svein "Matta" Mathisen i garderoben etter Starts kvalikseier over Bryne i 1988. Skjermdump: YouTube

I en loftstue på Fevik i Grimstad satt 4 av 5 i familien Gimse. Far Arne Martin holdt seg klokelig unna, om jeg ikke husker feil. Han er den eneste i familien som ikke er bitt av fotballbasillen. 

Anne Lise (43), Lars Martin (undertegnede, 16), Kjetil (14) og Ole Kristian (9) satt benket for å følge TV Sørs sending fra den andre kvalikkampen mellom Start og Strømsgodset på Marienlyst.

Noen dager i forveien hadde de to lagene møttes på Kristiansand stadion til en kamp nesten ingen husker. En kamp som ble en solid parantes sammenlignet med det som kom. Det var en relativt jevnspilt kamp i flomlyset på Kristiansand stadion. Sven Kloster og Trond Nordseth scoret for Start og Thomas Wæhler og Marek Lemsalu scoret for Strømsgodset.

Jeg husker ikke allverdens av kampen, den har havnet fullstendig i skyggen av det som skjedde på Marienlyst noen dager senere. Men jeg husker praten jeg hadde med en Godset-fan da dommeren blåse av kampen.

"Vi er bedre enn dere. Dette blir grei skuring på Marienlyst", sa Godset-supporteren.

"Nei. I dag viste vi at vi er best. Vi tar dere der", sa jeg.

Og han hadde nok mest rett, selv om jeg hadde rett.

Kampen på Marienlyst ble en eneste lang sjanseorgie for Godset, og redningsorgie for Espen Johnsen, som på toppen av det hele spilte nesten hele kampen med brukket finger.

Start ble rundspilt etter alle kunstens regler, men buret var stengt. 

Tre minutter på overtid scorer Terje Leonardsen, mannen som i 2002 fikk følgende karakteristikk av katastrofetrener Gudjon Thordarsson: "Han puster med ræva".

Da ballen traff nettet utspant det seg noen gledesscener Fevik knapt har sett maken til. Jeg gikk fullstendig bananas. Hva de andre gjorde, husker jeg ikke, men jeg husker at lillebror Ole felte noen tårer i sofaen. Mest av glede, tror jeg. Men trolig også av den voldsomme forfjamselsen over målet. og over følelser en niåring aldri har vært i nærheten av før. Jeg tror jeg måtte tørke vekk en tåre selv. Det var totalt overveldende. Og jeg som trodde den totale lykke var Rekdals straffemål mot Brasil, da jeg lå på knærne foran TVen i den samme loftstuen, med foldede hender, mens jeg ba all verdens guder om hjelp og støtte. Nå hadde Rekdal møtt sin overmann. Terje Leonardsen.

At Espen Johnsen måtte i aksjon nok en gang etter målet, da Anders Michelsen stormet gjennom Start-forsvaret, satt på en måte prikken over i-en for hans og Starts kveld.

Det var en kveld jeg aldri glemmer. 

Ser vi på Starts kvalikhistorie, så er det gledelig lesning. For å gjøre det enkelt for meg selv har jeg begrenset meg til historien fra da Norge fikk en nasjonal serie fra maratonsesongen 1961-62. 

De tørre fakta er: I 1972 ble det for første gang spilt kvalik til Eliteserien. Raufoss gikk seirende ut av den første kvaliken. Start har vært med i kvalifiseringsspill to ganger. Første gang i 1988, da de vant både hjemme mot Ham-Kam (2-1) og borte mot Bryne (3-1) og rykket opp.

Den andre gangen var den mildt sagt berømte kampen i Drammen i 1999.

En litt morsom fakta i denne sammenheng er at dersom Tippeligaen ikke hadde blitt utvidet etter 2008-sesongen, så hadde Start måttet spille kvalik mot Lillestrøm i 2008. Start havnet nemlig på 3.plass i 1.divisjon, men på grunn av utvidelsen av Tippeligaen fra 14 til 16 lag, rykket tre lag direkte opp fra 1.divisjon, mens bare ett lag rykket direkte ned fra Tippeligaen.

De siste 10 kvalifiseringene(fra 2004 - 2014, med unntak av 2011 da det ikke ble spilt kvalifisering) så har Tippeliga-laget vunnet seks kvaliker, og 1.divisjonslaget har vunnet 4 kvaliker. Ser vi derimot på de siste fem kvalikene har 1.divisjonslaget vunnet tre, mot Tippeliga-lagets to.

Alt dette indikerer jo egentlig at kvalikkampene er 50/50. Kanskje har det noe å si at Start i år har prestert langt svakere enn det kvaliklaget fra Tippeligaen som regel har. Kanskje litt. Men jeg tror kvalikkampene har et helt eget liv. Start har fått en ekstramulighet. De har fått noe de ikke fortjente. Klarer de å bruke det rett, så er det håp om at de kan få noe ut av kvalikkampene.

Og det som er verdt å merke seg: Av de lagene som har deltatt i mer enn en kvalik siden 1973, er Start det eneste laget som ikke har tapt en eneste kvalik. De har faktisk ikke tapt en eneste kamp i kvaliken. Tre seire og en uavgjort er fasit. Det er da noe. 

Kvalik for retten til kvalik?

Start ga fra seg en 2-1-ledelse og tapte 3-2. Mjøndalen ga fra seg ett poeng så langt inn på overtiden de klarte å komme. Det gir trolig Start fordel i nedrykkskampen, men det gir oss også et interessant tenkt scenario.

Tabellen i bunnen før siste serierunde. Sandefjord fortapt. Tromsø reddet.

Mange, meg inkludert, regnet med at Mjøndalen i det minste ville kjempe til seg ett poeng hjemme mot Aalesund. Personlig trodde jeg at Mjøndalen skulle vinne. Det klarte de ikke. Det gode for Mjøndalen var at heller ikke Start klarte det. Dermed er det duket for et bikkjeslagsmål i siste runde. Men der jeg holdt Mjøndalen som favoritt til kvalikplassen før kampen, holder jeg Start som en liten favoritt nå. Mjøndalen spiller borte mot Viking. Start spiller hjemme mot Molde.

Den gode nyheten for Start er også at det er høyst sjelden at et lag klarer å klatre bort fra nedrykssplassen i siste serierunde. Den forrige gangen et lag som lå på nedrykk i det kampene startet siste serierunde hadde lyktes i å ta seg opp til kvalifiseringsplassen innen kampslutt var betegnende nok i 2007, da Odd vant sin siste kamp og gikk forbi Start som ble banket 4-1 av Lyn på Ullevaal.

Ironisk nok tapte Odd kvalliken mot Bodø/Glimt.

Også året før klarte Viking å klatre bort fra nedrykksplass og helt opp til sikker plass, da de slo Brann 5-0 hjemme i siste serierunde. 8 av de 10 siste sesongene har altså laget som ligger på 15.plass før siste runde, rykket direkte ned(og i 9 av 10 tilfeller har de altså endt opp med å rykke ned, hvis vi tar med kvalik).

I noen tilfeller har selvfølgelig nedrykket vært avgjort før siste runde, men statistikken beviser vel bare at det ikke er gitt at lag som kjemper med nebb og klør for tilværelsen klarer å få en sportslig forløsning med kniven på strupen.

Alle ting tatt i betraktning mener jeg Start er favoritter til å klare kvalikplassen. 70-30.

Men så har jeg lyst til å skissere et scenario som ikke er helt på bærtur. Dersom Start taper 2-5 hjemme mot Molde og Mjøndalen samtidig spiller 0-0 mot Viking, ender begge lagene på 22 poeng og en målforskjell på 37-66.

Ifølge NFFs reglement skal de to lagene da skilles på innbyrdes oppgjør, der bortemål kan være med å avgjøre. Men det har seg jo sånn at lagene spilte 1-1 både i Mjøndalen og i Kristiansand.

Hva skjer så? Vi siterer fra NFFs kampereglement paragraf 5-3:

"Dersom rekkefølgen fortsatt ikke er avgjort, og det gjelder mesterskap eller opp- /nedrykking, skal den avgjøres ved kvalifiseringsspill"

Start og Mjøndalen kan altså risikere å måtte spille kvalifisering om å få spille kvalifisering. Sannsynligheten er selvsagt ikke skyhøy for at mitt tenkte scenario slår til, men er det noe avslutningen av OBOS-ligaen viste oss, så er det at alt er mulig.

Hvordan en slik kvalifisering skal foregå, om det er én kamp på nøytral bane eller om det er hjemme/borte, sier NFFs kampreglement ingenting om. Jeg har sendt en mail til NFF for å få svar på spørsmålet, og oppdaterer bloggen så fort jeg har fått svar.

OPPDATERT: NFF svarer i en epost at en slik kvalifisering vil bli gjennomført som et dobbeltoppgjør, altså en kamp i Kristiansand, en i Mjøndalen.

Så kan jeg jo avslutte med de tørre fakta foran siste serierunde:

Dersom Start vinner tar Start kvalifiseringsplassen uavhengig av resultatet til Mjøndalen.

Dersom Start spiller uavgjort mot Molde, må Mjøndalen vinne for å gå forbi Start.

Dersom Start taper går Mjøndalen forbi ved seier, men det kan også holde med uavgjort. Taper Start med fire mål eller mer, er uavgjort nok for Mjøndalen. Taper Start med tre mål, blir alt avgjort på hvem som har scoret flest. Der er det fordel Mjøndalen. De har scoret to mål mer enn Start så langt i sesongen.

Så kan vi legge til at de fem siste møtene mellom Start og Molde i Kristiansand har gitt 4 uavgjort og én Molde-seier.

Og sist gang Start og Molde møttes i siste serierunde var i 2013 i Molde, i det som var en ubetydelig kamp for begge lag. Den gang vant Start 1-0 etter mål av Ernest Asante.

PS: Forrige gang Mjøndalen slo Viking borte var ikke jeg født. Det skjedde nemlig 29.mai 1983. Så skal det tillegges at de to lagene ikke har møtt hverandre i seriespill i Stavanger siden 1992. Da vant Viking 2-1. Da de to lagene møttes til årets første Tippeliga-kamp i vår, vant Mjøndalen 1-0.

Kilder: altomfotball.no og NFFs kampreglement

Start, det sorte hullet inni meg og håpet

IK Start æ laget mitt, æ følger de gulsvarte i tykt og i tynt,
det vil æ gjør, te den daen æ dør, æ æ stolt a laget mitt her i fra sør.

Sånn håper jeg det ser ut på Sør Arena fredag kveld. Masse glade mennesker. FOTO: Kristian Thøgersen / Flickr

Den nydelige Start-visen til Ivar Bøksle oppsummerer mitt forhold til Start. En ubeskrivelig vakker sørlandsvise. En kjærlighetserklæring til et lag i gult og svart fra Sørlandet.

En klubb som er i trøbbel. Igjen.

Jeg skal ikke bry leserne med repetisjon av det siste tiårets problemer, men kort oppsummert handler det om hyppige trenerbytter, dårlig sportslig ledelse, bomkjøp, bomkjøp og atter bomkjøp og en altfor dyr stadion bygget for festdager.

Alt dette har ført til en skakkjørt økonomi, som igjen har ført til at Start har måttet selge sine beste spillere. Til andre nivå i Tyskaland. På billigsalg til Stabæk. Og til Rosenborg.

Og nå er kursen mot OBOS-ligaen staket ut igjen. Som en sjekte som tøffer stille utover sørlandsskjærgården mens den sakte men sikkert nærmer seg holmen der ute, har Start sakte men sikkert nærmet seg et spill i divisjonen under.

De siste månedene har vært en endeløs tapsorgie, kun avløst av et par heldige poengdelinger. Det går på humøret løs for både meg og mine medsupportere.  

Jeg har kjent det bruse og boble innvendig. Jeg har blitt rasende. I alle fall en kort stund. Raseriet blir avløst av en vemmelig klump i brystet. En klump jeg kjenner så altfor godt. Det er den som kommer når høstkveldene blir mørke, været blir dårlig og Start er i ferd med gjøre det de trolig er norgesmester i; rykke ned.

Denne klumpen er en blanding av sinne og dyp fortvilelse. Følelsen er så fysisk at jeg er sikker på at om kirurger hadde kuttet meg opp kunne de hentet ut en stor beksvart klump. Eller mer sannsynlig; kikket inn i et stort sort hull som sugde til seg all livsglede og alt håp.

Den svarte klumpen skriker til meg:

"Nå er vi der igjen, Gimse. Muahaha. Trodde du at du var kvitt meg? Du blir aldri kvitt meg, din tåpe! Dette går aldri bra, og det vet du!"

Jeg er sikker på at om en psykiater hadde foretatt en vurdering av min psyke i timene etter Sandefjord-kampen i helgen, så ville jeg ikke kommet fra det uten minst et par diagnoser og resept på tunge medisiner.

"Dette laget kommer til å bli min død en dag", har jeg tenkt mange ganger i høst. Det ser mørkt ut.

"Historien gjentar seg", heter det. Personlig håper jeg ikke det. For det er noe veldig forutsigbart over måten Start gjør det i Eliteserien.

I 2005 tok et nyopprykket Start Tippeligaen med storm, og hadde det ikke vært for en linjemann med rusk i øyet hadde det blitt seriegull. I 2007, den tredje sesongen på rappen i Tippeligaen, gikk Start ned etter det som må ha vært historiens verste sesongavslutning. Tre runder før slutt lå Start 7 poeng foran Odd på nedrykk. Før siste serierunde lå Start to poeng foran Odd. Alt Start trengte var ett poeng borte mot Lyn i siste serierunde. De ble pisset på. 1-4. Odd vant.

Jeg gråt mine modige tårer den kvelden.

I 2009 var Start igjen tilbake i Tippeligaen. Med profiler som Bolaños, Myggen og Goodson, var det mange som lot seg begeistre. Men i 2011, den tredje sesongen, var det klart for nedrykk igjen. Klubben startet sesongen med en trener på utgående kontrakt. Han fikk sparken og inn kom Mjelde, som ikke maktet å snu skuta. Start gikk ned så det sang, og satt prikken over i-en da de ble maltraktert av TIL på hjemmebane i siste serierunde. 1-6.

I 2013 var Start igjen oppe i Tippeligaen. Og det skal Start ha. De er trolig også blitt norgesmester i å rykke rett opp igjen, selv om opprykket i 2008 var av det heldige slaget, da de havnet på 3.plass, men gikk direkte opp på grunn av utvidelse av Tippeligaen. Nå er vi i 2015. Den tredje sesongen etter opprykket. Hvis historien gjentar seg, så er det over og ut igjen.

Men jeg har ikke gitt opp. Ikke pokker. Som ved en håndsrekning fra himmelen har Tippeligaen i år blitt utstyrt med lag som gjør det både like dårlig og enda verre enn Start. Nivået på de fire bunnlagene er av en sånn karakter at jeg ikke uten videre er sikker på at de hadde vært med å kjempe om playoff i 1.divisjon.

Og ett av disse lagene, Mjøndalen, kommer på Sør Arena på fredag. I vår begeistret de Tippeligaen med sine comebacks, sin innsatsvilje og sin åpenhet. Åpenheten er der fremdeles, innsatsviljen også, men etter at RBK ble sendt hjem med tap 12.mai har det ikke vært mye å juble for. Mjøndalen har sågar maktet å slippe inn 6 mål flere enn Start. 63 baklengs har det blitt på 27 kamper. Et snitt på voksne 2,33 baklengs per kamp.

Og der ligger jo håpet. Mjøndalen er rett og slett elendige defensivt. De lekker enda et lite hakk mer enn Start. Og der Start. i alle fall i store deler av sesongen, har hatt en keeper som redder poeng, har Mjøndalen hatt det motsatte.

Og det er nå jeg kommer til det som er mitt hovedanliggende: Det er nå det gjelder, for pokker! Det er nå samtlige 11 Start-spillere som blir sendt ut på Sør Arenas plastdekke(jeg savner gresset) på fredag må kikke seg i speilet og fortelle seg selv at de pokker meg skal kjempe til krampa tar dem, de ser syner på høylys dag og kjenner det verke i hvert fiber i kroppen, i hver celle, ja til de kjenner DNA-molekylene be om nåde.

Det er nå de kan vise for hele Sørlandet at de ønsker å spille i Tippeligaen også i 2016. Det skal ikke mer til enn 100 prosent innsats, 100 prosent fokus, 100 prosent vilje. 

Og da må dere, kjære kristiansandere, kjære venndøler, kjære lillesandere, kjære hele sørlandet, det er da dere må vise at dere VIL ha Start i Tippeligaen. Det er nå eller aldri. Kom dere på stadion. Gi laget den støtten de strengt tatt ikke har gjort seg fortjent til gjennom sine prestasjoner på banen, men som de så inderlig trenger for å få ut de aller siste prosentene. Kreftene som er der nede, helt i kjelleren og som kun kan bli manet frem av støtten en godt befolket Sør Arena kan gi.

Kom dere på kamp. Alle som en. Alle som kan. Ta med deg naboen, en venn, fyren i kassa på Rimi, en du ikke har snakket med på lenge, one night standen fra helga, eks-kjæresten, presten og klokkeren. Ta med hele familien.

For akkurat nå, etter en endeløs motbakke, trenger Start-gutta dyttehjelp sånn at de klarer å trøkke seg over bakketoppen. For de har sjanglet og vinglet som en utslitt Tour de France-deltaker, uten prestasjonsfremmende midler, den siste kilometeren på vei opp Mount Ventoux en stund nå. Men de kan nå bakketoppen i tide ennå. Med den samlede kraften et tallrikt hjemmepublikum kan gi.

Så dra dere opp fra godstolen, ta fredagstacoen på lørdag, utsett vorspielet en time. Kom dere på kamp!

For vinner Start på fredag er jeg 80 prosent sikker på at de i alle fall klarer å karre seg til kvalifiseringsplassen. Som selvsagt er alt annet enn en garanti for ny kontrakt i vår øverste divisjon. Det er et nytt fjell som må bestiges. Personlig er jeg usikker på om jeg kommer til å overleve en kvalifisering. Jeg overlevde den i 1999, men da var jeg yngre og i bedre form.

Den tid den sorg.

Selv er jeg geografisk forhindret fra å komme på fredag. Men jeg skal hamstre valium, cipralex og øl før jeg fredag kveld siger ned i godstolen. Med den vemmelige klumpen i brystet. Men med det evinnelige håpets frø, som på tross av elendige vekstforhold og konstant snøvær, allikevel klarer å vokse seg til en stor nok plante innvendig til at jeg tror at dette går.

Dette går. Det må gå. Jeg orker ikke nedrykk en gang til. Vær så snill, Håkon, Sean, Jon, Gudmundur, Jørgen, Alex, Michael, Rolf Daniel, Ole Martin, Robert, Daniel, Espen, Espen, Kristoffer, Henrik, Andreas, Mathias, Mads, Lars Jørgen, Erlend og Austine! Vær så snill.

Vinn den kampen!

Så får vi heller bekymre oss for en eventuell kvalifisering om en uke eller tre. Og vente en måned med å bekymre oss for Tippeligaen i 2016. For i vinter må det skje ting. Men det tar vi senere.

Først skal Mjøndalen sendes hjem til Buskerud med OBOS-billetten trøkket godt ned i lomma.

Heia Start!

PS: Det er i dag på dagen tre år siden sist Start rykket, etter å ha slått Sandefjord 1-0 hjemme. Så vet dere det.

Jeg var i London da Start sikret seg opprykket i 21.oktober 2012. Opprykket ble feiret på britisk vis, med en pint på den første og beste puben vi fant. FOTO: Anita Øverås

Takk for innsatsen, Mons!

Så var det slutt. Etter drøye fire år som Start-trener var det nok. Mons Ivar Mjelde fikk sparken/trakk seg(stryk den versjonen du tror minst på).

Monse-mann ble ansatt etter at Knut Tørum hadde fått uverdige arbeidsforhold og måtte ta hatten sin og gå. Start ønsket å signalisere at de hadde troen på Mjelde og ville ha kontinuitet, og klasket til med en fire og et halvt års kontrakt. Jeg husker at jeg stusset på kontraktslengden, og med fasit i hånd kan vi vel fastslå at de tok litt hardt i.

I 2011 maktet ikke Mjelde å heve Start, men han styrte Start støtt til opprykk i 2012.

2013-sesongen ble langt tyngre, og jeg var nok ute og stilte spørsmålstegn ved Mjelde allerede da. Var han riktige mannen for Start? Hvor var Starts angrepsspill? Men alt som skulle til for å redde plassen var en finne ved navn Heikkinen. Kanskje den aller beste signeringen gjort i Mjeldes tid i Start, om vi ser bort fra Ajer, som ble dumpet i fanget på Start da familien flyttet sørover.

I 2014 buttet det igjen. Jeg, og flere med meg, var igjen kritiske til Mjelde, og mente han burde ta sin hatt og gå. Han holdt i det aller lengste på sin 4-4-2-organisering, selv om det var mye som tydet på at 4-5-1/4-3-3 kledde laget langt bedre. Mjelde la til slutt om, noe som var helt avgjørende for at Start klarte seg. Start hadde heldigvis flere spillere som kunne skape ting på egenhånd, for fremdeles satt jeg med en følelse av at det ikke var noen plan for hvordan man ønsket å angripe. Det så i alle fall ikke sånn ut.

I vinter er jeg relativt overbevist om at Start hadde avsatt Mjelde dersom de hadde hatt penger til det. Men det hadde de ikke. Og ettersom salgene ble stadig flere, har Mjelde hatt en stadig tyngre jobb å gjøre. På mange måter tror jeg dette etterhvert også preget Mjelde, mer enn han selv har villet innrømme. Det er beintungt å hele tiden føle at klubben må spare penger. Jeg tror det tærer på kreftene og psyken, og er noe av grunnen til at jeg ikke følte jeg så den samme fandenivoldske Mjelde som jeg opplevde tidligere år. Derfor har jeg ment enda sterkere i år at Start burde gjøre endringer.

Og nå kom endringen. Nær sagt ved "point of no return". Enten måtte Start stå last og brast ved Mons, eller så måtte noe skje nå. Og det skjedde.

Så til det viktige: Selv om jeg har vært en av Mjeldes mest uttalte kritikere, så håper jeg de aller fleste har fått med seg at det er selv jobben Mjelde har gjort, jeg har målt ham på. Jeg har vært kritisk til at Start ikke har sett ut om de har noen angrepsplan med Mjelde som sjef. Mjelde har i alle fall ikke lykkes i å få spillerne til å etterleve det mønsteret han eventuelt har ønsket. Han har heller ikke lykkes i å rette opp i de store defensive problemene Start har hatt. Det har Start med respekt å melde hatt med tidligere trenere også, men da har det vært lettere å få øye på mønstre i angrepsspillet.

Jeg synes dessverre også det har vært noe litt grått med Start under Mjelde. Det er ikke bare Mjeldes skyld, han har hatt til dels veldig vanskelige arbeidsvilkår, spesielt i år, men Mjelde må også bære sin del av ansvaret.

Poenget er at jeg aldri har kritisert Mjelde for å være nettopp Mjelde. Mons Ivar Mjelde anser jeg for å være en hedersmann. En helstøpt type som står i stormen, og som ikke gjemmer seg når det stormer. Fandenivoldskheten som vi så tidligere år, satt jeg stor pris på. Han kom gjerne bort til bortetribunen under bortekamper for å holde "takketaler" og viste i det hele tatt forståelse for at supportere er viktige.

Jeg har oppfattet Mjelde som hardtarbeidende, med et oppriktig ønske om at Start skal bli et bedre lag. Det finnes ikke en tvil i min sjel om at Mjelde har gitt 100% i jobben.

Jeg vet det ikke har vært lett. Jeg vet det har vært blytungt, spesielt i år, Og du var vel inne på det selv, Mons: Det ble tungt da Vilhjalmsson ble solgt. Sånn sett tror jeg et regimeskifte er bra nå. Fordi jeg personlig tror at det kan være godt med nye krefter på tampen av en tung sesong. Det må utvilsomt ha vært slitsomt å dra Start-vogna i oppoverbakke et helt år, om ikke lenger. Og kanskje var kreftene slutt nå? Men det betyr ikke at jeg tviler på dedikasjonen, Mons. Den vet jeg har vært der hele tiden.

Derfor er det så lett for meg å takke Mons Ivar Mjelde for innsatsen! Takk for alle de timer med blod, svette og tårer du har lagt ned for Idrettsklubben Start. Jeg var ganske ofte uenig med ting du gjorde, og en del ganger var jeg uenig i ting du sa. Men innerst inne håpet jeg alltid at du, Mons Ivar Mjelde, skulle lykkes 100% i IK Start. For det er det håpet jeg bærer med meg for alle Start-trenere. At de lykkes. At de tar Start til cupfinalen. At Start tar gull i serien! At Start lykkes hundre prosent!

Sånn ble det dessverre ikke, men jeg håper at du får suksess med det du driver med i fremtiden, Mons. Enten det er innenfor fotball eller annet.

Takk for innsatsen, Mons Ivar, og heia Start!

PS: Alle mann til pumpene! Kom dere på nesten hjemmekamp, 19.september!

Jeg husker...

29.10.2005. Jeg husker det som det skulle vært i går. Og jeg kommer til å huske langt inn i demensen og til jeg tar mitt aller siste pust her på kloden.

Jeg husker forventningene. Jeg husker galskapen i Kristiansand. Jeg husker sindige sørlendinger som fant frem det sydlandske i seg. Jeg husker min egen nervøse spenning. Jeg husker håpet. Jeg husker trengselen under kamp. Jeg husker atmosfæren. Jeg husker hvordan det høres ut når 16.000 sørlendinger slipper løs alle hemninger.

Og jeg husker stillheten. Stillheten da Dagfinn Enerly lå livløs på banen. Ikke et menneske sa noe. Jeg husker også applausen da det ble opplyst at Dagfinn hadde det etter forholdene bra. Det trodde man jo da.

Jeg husker at ballen traff stengene fire ganger på en omgang. Trolig verdensrekord.

Jeg husker Stefan Bärlins 2-1-scoring. Jeg husker ekstasen og jubelbrølet. Frysningene over hele kroppen. Troen på gull. Håpet. Det forbannede håpet.

Jeg husker det andre jubelbrølet. Da Stefan scoret igjen. Det enorme jubelbrølet som varte i 8,7 sekunder. Før det sluknet og døde hen. Sammen med Starts gulldrøm. Med Sørlandets gulldrøm. En hel landsdel i bakrus.

Og når jeg nå så det igjen, ble jeg atter en gang overmannet at følelsene jeg trodde var litt på avstand. Jeg måtte tørke en tåre. En tåre for tapte drømmer. Kanskje er det bare fotball, men fotball er ikke bare.

Jeg husker ikke at dommeren blåste av kampen. Det meste fra Bärlins 2-2-mål og ut er grøt.

Men jeg husker Doffens gråt. Jeg husker Nordlies tomme, trist blikk. Jeg husker Solérs rødsprengte øyne. Jeg husker duknakkede medfans. Jeg husker mine egen bunnløse skuffelse.

Jeg innså også en annen ting når jeg så dette: Jeg husket ingen av Fredrikstads mål. Dem hadde jeg fortrengt for lenge siden.

Men resten av kvelden husker jeg. Jeg var på fest med folk fra Fredrikstad. Jeg husker at jeg satt på et kjøkken med masse mennesker rundt meg. Som snakket rundt meg og til meg. Jeg husker hva de snakket om. Om kampen og Enerly. Men jeg kan ikke huske å ha sagt et eneste ord. Jeg satt der helt stille med ølene mine. Helt tom. Helt ferdig.

De er mest vonde, minnene fra 29.10.2015. Det peneste jeg kan si om kampen er at det var mange folk der. Men det er en av de mest sinnssyke kveldene i mitt liv.

Og når det gjelder denne "offsiden", gjør jeg Jesper Mathisen sine ord til mine:

- Jeg kommer aldri til å innrømme at det der var offside. Det tror jeg aldri noen som heier på Start kommer til å gjøre heller. Den var så marginal at linjedommeren uansett skulle latt det gå

25-årsjubileet

1990. Det er på mange måter året jeg setter som startpunkt for min fotballinteresse. Sommeren 1990 ble jeg 7 og maste meg til å se kjedelige uavgjortkamper under Italia-VM. Mens jeg klistret Panini-klistremerker i boka mi. Den ble full.

For Start spilte Erik Mykland. Mitt livs største idol. For Start spilte Tore Andre «Totto» Dahlum. Han som scoret 20 av Starts 39 mål det året. Som ble toppscorer. Jeg smiler bare jeg tenker på dem. «Totto» med volleyene sine. Med feiringene.

Myggen var Myggen. Geniet.

To blad sørlandsgutter. En fra Christianssand. En fra Risør. Så har vi Pål Lydersen, Claus Eftevaag og Frank Strandli. De var alle der i 1990. Sørlandsgutter.

Gutter som var stolte av å trekke på seg den gule drakten. Og på tribunen skrøt folk. «Æ har alltid sagt at «Totto» kom te å bli god. Æ sa det te faren hans: Han har det i sæ, han poden din». Og de ljugde. Men det var litt sant. For de hadde jo kjent guttene hele livet. De representerte byen og klubben.

I år er det 25 år siden. 25 år siden jeg for alvor skjønte at fotball var det vakreste spillet.

Og nå har veien til Starts a-lag igjen blitt kortere for unge sørlendinger. At jeg personlig ikke helt klarer å tro på at denne satsingen på lokale unggutter hadde kommet om ikke klubbkassa var helt totalt bunnskrapet, får være en annen sak. Jeg er nemlig nemlig ikke helt sikker.

Men jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å se Lars-Jørgen Salvesen. Målet hans mot Sandnes Ulf i fjor høst er et av mine vakreste minner fra Tippeligaen 2015. Kanskje han blir toppscorer? Ikke i år, men kanskje i 2017?

Jeg gleder meg til å se Mathias Rasmussen. Det har blitt sagt så mye pent om Mathias. I mange år. «Bare vent til han får litt ekstra muskler på kroppen», har folk sagt. Jeg føler det på tærne, de jeg pleier å dyppe i tanga, at det blir hans år. At det er i år han for første gang får utløp for hele sitt kreative register.

Jeg gleder meg til å se Jon Hodnemyr feie opp og ned langs høyresiden. Som Tore Løvland, Sven Kloster og Steinar Pedersen har gjort før ham.

Og jeg gleder meg til å se Kristoffer Ajer sjefe på midtbanen. Vi har jo adoptert ham. Han er sørlending nå.

I år vil jeg gi ungguttene en sjanse. En sjanse til å bevise at de er og kan bli gode nok. Og at de vil. At de blør for drakta. Og at de sammen med de mer rutinerte er gode nok for Tippeligaen.

I år er fotballinteressen min fremdeles like stor som den var i 1990. Det er fremdeles ingenting som påvirker humøret mitt, enten positivt eller negativt, på samme måte som Start.

«Er det kamp i dag? Faen. Du blir så sur hvis de taper», sa samboeren i fjor høst.
I år må jeg se Start fra Østlandet. Det er her jeg bor. Et par turer til Sør Arena i året er alt jeg rekker, pluss en skokk bortekamper. Men i sofakroken hjemme skal jeg sitte med Odin (2). Odin, som har lært seg å si «eiiiia taaaat».

Vi skal se Start på TV. Og kanskje er det en av de på banen som blir Odins store idol?

Jeg håper det!

Heia Start!