”Og så? Hva skjedde så? Det er vel en happy ending?”
Jeg ristet på hodet, og kikket på min beduggede nachspielkamerat.
”Nei”, sa jeg.
”Fy faen. Fy faen. Nå ble jeg bare trist”, sa min nye venn,
som i ti minutter hadde sittet relativt stille og hørt på meg snakke. Nå reiste
han seg fra sofaen og gikk.
Han hadde hørt på meg fortelle en historie jeg har fortalt
mange ganger før. Og etter. Og den går som følger.
Året er 2003. Jeg har nettopp marsjert rett ut av
helvete(les: førstegangstjenesten) og ut i friheten.
Med dimmepengene i lomma, enorme 7000 kroner, var jeg klar
for en eventyrlig sommer. Og sommerens høydepunkt var for lengst utpekt. Roskildefestivalen
i Danmark.
Roskilde. Det forjettede land. Stedet mine kamerater
allerede hadde besøkt. Og som bød på både melk og honning og øl og vakre damer
og kule dansker og rare svensker og fantastisk musikk. Og en orange scene,
større enn størst.
Og i år, 2003, skulle verdens aller beste og viktigste band,
for meg, besøke Roskilde. Metallica. Jeg skulle se dem for aller, aller, aller
første gang. Julaften og runde bursdager blir ubetydelige dager i forhold.
Dette er selve meningen med livet.
Jeg la i vei til Roskilde med to gode kamerater, Jostein og
Nils. Billetten lå trygt i sekken, sammen med x antall boxershortser,
solbriller, shortser og t-skjorter.
Vi tok danskebåten fra Kristiansand. Til Hirtshals.
Nattbåten. Da vi kom frem hadde jeg skallebank.
Vi somlet oss ut av båten, og kom oss ned til ”downtown”
Hirtshals, du vet, der i nærheten av slakter Jensen. Her prøvde jeg for første
gang i løpet av denne dagen å ta ut penger. Ikke så mye som en krone fikk jeg
ut. Jeg prøvde flere minibanker. Ikke snakk om.
”Du kan få låne penger til toget av meg” sa Nils.
Som sagt så gjort. Vi satt oss på toget mot Roskilde. Det
vil si, vi skulle en tur innom København først. I Ålborg måtte vi bytte tog. Og
det var da det skjedde.
”Hvor er sekken min?”
Jeg kikket febrilsk rundt meg. Den var borte. Og med den,
billetten. Ingen sekk. Ingen billett.
Så der stod jeg i Danmark. Uten billett. Ikke fikk jeg ut
penger. Angsten tok meg. Jeg så Metallica-konserten forsvinne i det fjerne.
Men vi hadde ikke noe valg. Vi måtte sette oss på toget som
gikk videre mot København. Den togturen husker jeg ingenting av.
I København skulle vi møte mammaen til Jostein og kona hennes.
De to hadde gitt hverandre sitt ja i København akkurat et år i forveien, og var
tilbake i vakre danske byen for å feire årsjubileet.
De forbarmet seg over meg.
Det første jeg gjorde var å levere en anmeldelse til
politiet på at sekken var borte. Men det gjorde jo ikke at jeg kom noe nærmere
en billett.
Jeg kommanderte mine to kamerater opp til Roskilde. Selv om
ikke jeg hadde billett, så skulle jo ikke de miste denne ukelange festen.
Jeg endte denne lange, fæle dagen på et dobbeltrom med to
lesbiske damer i 40-årene. De i en seng. Jeg i en annen. For det gikk ikke noe
tog tilbake til Norge før dagen etter. Og jeg fikk jo ikke ut en krone i det
paddeflate landet.
Dagen etter toget jeg tilbake til Norge. Heller ikke den
togturen husker jeg noe av.
Men jeg husker veldig godt at det første jeg gjorde da jeg
kom frem til Oslo var å ta ut penger fra en minibank. Jeg husker akkurat
hvilken minibank det var. 400 kroner tok jeg ut. Saldoen ble sjekket. Joda.
Fremdeles ca 7000 kroner på konto.
Hvordan jeg kom meg fra Oslo til Grimstad husker jeg heller
ikke.
Her kunne historien ha stoppet. Men det gjør den ikke. Et
par dager senere befant jeg meg i Grimstad sentrum.
”Skulle ikke du til Roskilde, Gimse”, sa en bekjent. Og jeg
fortalte ham hva som hadde skjedd.
”Jostein og Nils dro på festivalen i alle fall”, sa jeg.
”Men, jeg så jo nettopp Jostein på internettcafeen”, sa min
bekjente.
Jeg småløp opp til internettcafeen. Og ganske riktig. Der
var Jostein. Tilbake i Norge han også.
Han måtte forklare seg. Han og Nils hadde kommet frem til
Roskilde. Det pøsregnet. De ble gjennomvåte. Etter mye om og men fikk de satt
opp teltet sitt. Det eneste problemet var at de satt opp teltet midt i en
branngate, og fikk streng beskjed om å flytte teltet.
Da orket de ikke mer. Det var nok. De la seg inn på et
hotell i Roskilde og drakk seg fulle. Det var først dagen etterpå at de
oppdaget at det var et dyrt hotell de hadde tatt inn på.
Da bestemte de seg: Vi drar hjem. Og det gjorde de. Opp til
Hirtshals. Inn på enda et dyrt hotell. Drakk seg fulle enda en gang. Tok ferga
til Kristiansand. Og da de kom frem dit var de så blakke at de måtte bli hentet
og kjørt hjem til Grimstad.
Og det er historien, fullstendig uten en happy ending. Som
det aldri vil bli skrevet Hollywood-filmer om. Men som er trykket til
Grimstad-folk sitt bryst. For Jostein måtte en gang arrestere en fyr som
fortalte ham historien.
”Nei, det der stemme ikkje”, sa Jostein.
”Hvordan vet du det”, sa fyren, som i 10 minutter hadde
forsøkt å gjøre vandrehistorien til sin egen.
”Det e mæ du snakke om. Æ va på den turen”.
NB1: Jeg fikk sett Metallica bare et snaut halvår etterpå i
Oslo spektrum. Det VAR himmelen.
NB2: I 2008 kom jeg meg omsider på Roskildefestivalen. Det
var enda bedre enn jeg hadde forestilt meg.
