Den nye vinen

En gang i tiden, for ikke så altfor lenge siden, veltet rockestjernene seg i dop, sex og alkohol.

Ikke få er rockestjernene som har endt sitt liv i en dam av sitt eget spy, en overdose eller en blanding av alt.

Bon Scott(druknet i sitt eget spy), Kurt Cobain(skjøt seg selv, eller gjorde han det???), Jimi Hendrix(knasket noe voldsomt med sovepiller), Sid Vicious (overdose) og mange mange flere.

Den siste jeg kommer på av skikkelig størrelse er Slipknots nå avdøde bassist Paul Gray(overdose).

Og listen kunne fort ha vært mye lenger. At Lemmy fremdeles går rundt på denne planeten er et medisinsk under.

Metallica ble nesten slitt i filler av James Hetfields omfattende alkoholbruk(de andre var ikke på vannvogna de heller). Hetfield har selv uttalt at han omtrent ikke husker noen som helst av et par av turneene til Metallica mot slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Dop må nok ta skylden der.

I tillegg kan man jo bare lese "The Dirt" for å få et innblikk i rockestjernelivet. Eventuelt lese Turbonegers biografi for å få den norske vrien.

Men, noe tyder på at selv hardføre, tøffe og ruselskende rockere har funnet ut at det er vanskelig å holde det gående med whiskey og kokain som primær næring.

James Hetfield har sluttet å drikke. Kirk Hammet har trappet ned, kanskje mest for å få bruke tiden på sin favoritthobby, surfing.

"You can't surf when you're hung over. At least I can't", som Hammet selv sier det.

Og at Hetfield kuttet alkoholen var nok avgjørende for at Metallica ikke måtte gi seg.

Stadig flere rockestjerner fremstår nemlig mer edruelige. Senest for litt over en uke siden var jeg på Sentrum Scene for å se et av mine favorittband, Trivium.

Et fabelaktig liveshow. Sure toner finnes så godt som ikke. Men energien gjør det definitivt. Og det er ingenting som tyder på at de er drita eller rusa.

Og så kommuniserer de faktisk med fansen også. Både på Facebook og Twitter. Og som en ivrig fans kommenterte på Facebook: "A band that communicates with its fans out of their own will? Music is just one of the reasons why I am a fan of this band."

Uansett, bandets bassist Paolo Gregoletto er en ivrig Twitter-bruker. Like etter at de hadde vært i Oslo, la han ut et bilde av et eple og en flaske Jack Daniels og skrev: "Two different styles of tour life".

Jeg benyttet anledningen og spurte tilbake: "Which do u prefer?"

Svaret var, oversatt: "Hvis ikke Jack hadde gjort meg tjukk og gjort at jeg mistet stemmen, så hadde det vært det".

Trivium er ikke på vannvogna de heller. Men de tar fansen sin på alvor. De er på turné for å spille, ikke for å drikke seg mest mulig drita hver kveld. Dermed blir det nok minst like mye eple som Jack Daniels.

Mens 80- og 90-tallets rockestjerner gjerne veltet rundt på scenen i dyp alkohol- eller narkorus(eller kanskje til og med en kombinasjon), så ser de fleste ut til å ha funnet ut at litt måtehold ikke har skadet.

Og jeg har en følelse av stadig flere nye rockeband har en pragmatisk holdning til det hele. Det er vanskelig å prestere noe på scenen dersom du går på fylla for tredje uken på rad.

Dødsraten blant rockestjerner ser også ut til å ha gått ned noe de siste årene. Mange av dem som har holdt ut i over 30 år har kuttet kraftig ned på alkoholbruken. Og dør dermed antagelig av alderdom, heller enn å dø i sitt eget spy.

Og selv om jeg er glad i en god fest selv, trives jeg aller best med at musikerne jeg ser opp til tar tequila-fylla etter konsert. Så kan jeg få valuta for mine penger, i stedet for å få en saus av en konsert fra scene.

For jeg har opplevd det også. Det beste eksemplet er bandet Black Mountain, som jeg så på Roskilde i 2008. Konserten gikk langt over midnatt. Bandet lot til å ha festet uten søvn i flere døgn. Og de var antagelig mer rusa enn samtlige av publikummerne til sammen.

Konserten var en skandale. De vaset rundt på scenen. Snublet rundt. Sang surt. Spilte feil.

Det var ikke det jeg hadde kommet for å se.

En kjærlighetserklæring

Kvinner. Jeg elsker dere.

Alle sammen.

Noen mer enn andre, selvsagt. Men hva i alle dager skulle jeg gjort uten dere?

Fra jeg i 2.klasse på barneskolen fikk mitt første kyss, har det vært noe mytisk og spennende rundt dere. Riktignok har jeg nok plukket opp en ting eller to med årene, men mystikken og spenningen er der like fullt.

Den barnslige gleden over å få et smil og en klem. Og kanskje et kyss. Den gleden er minst like sterk.

Dere er prikken over i-en, rosinen i pølsa og champagne på nyttårsaften.

Og hvorfor er jeg så glad i dere?

For å begynne med det overfladiske: Dere er fordømt vakre. Det går ikke en dag i mitt liv uten at blikket mitt fester seg ved minst en av dere.

For eksempel når jeg sitter på trikken. En av dere fanger min oppmerksomhet. Kanskje er det nettopp du som sitter i setet rett overfor meg, og jeg, jeg later som jeg kikker tomt ut av vinduet, mens jeg heller kaster stjålne blikk på deg. Det er jo ikke noe pent å stirre. Men hadde det vært det, så hadde jeg sannelig gjort det.

Kanskje er det deg jeg snur meg etter på gaten. Det skal man visst ikke gjøre, har jeg hørt. Men, come an. Det er vanskelig å la være.

Eller kanskje går du foran meg. Og jeg går bak deg og lurer på hvordan du ser ut. Du er sikkert pen, tenker jeg.

Så elsker jeg for deres intellekt. Dere er smarte, mange av dere mye smarte enn jeg noen gang har kapasitet til å bli.

Dere har evnen til å tilgi når vi menn dummer oss ut. Og det skjer jo støtt og stadig. Dere ser strengt på oss, blir sinte og lei dere. Og ingenting biter på en mann som en sint eller gråtende kvinne.

Dere får frem de myke sidene i oss(ja, vi har mange myke sider, det er bare ikke alltid vi finner det bryet med å lete dem frem).

Dere er modige. Hiver dere ut i en offentlig debatt der ufine regler som "jævla fittehøl" og "jeg skal faen meg komme og voldta deg" sitter løst blant anonyme feiginger som gjemmer seg bak tastaturet i kjelleren til sin omsorgsfulle mor, som nok hadde fått slag om hun visste hva de drev på med.

Dere er kule og morsomme. Dere er gode venner og passer perfekt som kjærester.

Men mest av alt, så er dere mennesker. Sånn som meg. Med feil og mangler. Med gode og dårlige sider.

Og det er nesten det beste ved dere.

Norge - dit musikere kommer for å dø

"Norgesvennene i Smokie er tilbake med en ny bestselgende CD med 12 knallsterke hitlåter".

Vi har hørt det før, og vi hører det garantert mange ganger i fremtiden. Et band godt over middagshøyden gir ut en ny best of-CD, eller kanskje til nød et knippe låter spilt inn på et nachspiel i Gudbrandsdalen.

CD-ens tvilsomme innhold gjenspeiles i antall superlativer i reklamen for den. "Bestselgende", "Knallsterke". Og norgesvenner.

Dette bandet kunne kanskje en gang kunne turnere verden rundt, om de ikke akkurat fylte stadioer og enorme konsertscener, så var det et godt antall mennesker som fant det bryet verdt å dukke opp, drikke øl og skråle med på hitene.

Men så kommer det til et punkt i disse bandenes karriere der pilen peker brutalt nedover. De ser det ofte ikke selv. De fortsetter å turnere verden rundt, foran stadig færre folk, på stadig mindre steder, og kanskje ikke som headlinere lenger en gang.

Og da er det bare en ting å gjøre. Holde helsikkes mange konserter i Norge. Noe de gjør.

De resier land og strand rundt. De fyller forsamlingshuset på Ørsta til randen med 350 entustiastiske fans(ikke til forkleinelse for Ørsta, for jeg vet da søren om de har forsamlingshus i det hele tatt). Der kan de nyte det intese jubelbrølet og den intense skrålingen kun nordmann med en helsefarlig høy promille kan tilby.

Da jeg gjorde et lite søk på norgesvenner på Google viste det seg at det finnes en egen Wikipedia-artikkel om emnet. Samt en Dagbladet artikkel fra 1998. I tillegg til Smokie nevnes både Bonnie Tyler, Uriah Heep og Nazareth. Artister og band som i sin tid solgte plater også utenfor Norge, men som så måtte se karrieren gå strake veien ned i dassen. Og hva gjorde de? De dro til Norge.

For hva kjennetegner disse norgesvennene? For det første er det minst 10 år siden sist de ga ut en CD som fikk noen andre enn de mest dedikerte blodfansene til platebutikkene. Norgesvennene spiller utelukkende i små forsamlingshus i bygde-Norge. Noe som ikke må tolkes som kritikk av musikksmaken til bygdefolk, det er bare det at det kun er der forsamlingshusene er små nok til at norgesvennene kan selge fullt hus.

Norgesvennene snakker ofte og høyt om hvor glade de er i Norge. Hvor vakkert det er. De maler med bred pensel et bilde av et musikkelskende folk, som virkelig gjenkjenner kvaliteten av god musikk når de ser den(det er tross alt bare her de selger plater). Selv om norgesvennene selv ikke har laget noe av kvalitet siden tenårene.

Og hvordan går det med norgesvennene, når de har besøkt hvert forbannede forsamlingshus i selv de mest grisgrendte bygder i Norge? De dør. Ikke i bokstavlig forstand, men musikken visner hen, så den til slutt kun er et vagt minne og et bilde på veggen i forsamlingshuset på Ørsta.

Kroneksempelet? Forannevnte Smokie. Ifølge Dagbladets artikkel fra 1998 ble utropstegnet etter setningen "Nå må dere gi dere, for pokker" satt i byen ikke akkurat kjent for sitt musikkliv, Elverum.

Etter at vokalist Alice Barton, som forøvrig hadde fått en solokontrakt som var ekslusiv for Norge, døde, gikk det rett åt skogen. Da Smokie rigget opp utstyret for å spille "Living next door to Alice" og andre låter av høyst tvilsom kvalitet foran det de antagelig trodde var ekstatiske hedmarkinger, møtte det opp 40 stykker. Og da, når selv Norge viser ryggen til norgesvennene, når selv ikke de små pubene og forsmalingshusene er små nok lenger, da er det på tide å finne seg en dagjobb.

Finnes det noen norgesvenner blant nålevende musikere? Jeg er sannelig ikke sikker. Men Chris Medina kan pokker ikke være langt unna. Ikke har jeg hørt en eneste låt av fyren, men jeg har sett et uttall overskrifter, og føler jeg vet mer enn jeg noen gang trengte å vite om smørsangeren, bare ved å lese overskrifter.

Så før han vet ordet av det står mr.Medina på en liten klubb i Elverum og innser at selv ikke Norge ble lite nok.