Norge - dit musikere kommer for å dø

"Norgesvennene i Smokie er tilbake med en ny bestselgende CD med 12 knallsterke hitlåter".

Vi har hørt det før, og vi hører det garantert mange ganger i fremtiden. Et band godt over middagshøyden gir ut en ny best of-CD, eller kanskje til nød et knippe låter spilt inn på et nachspiel i Gudbrandsdalen.

CD-ens tvilsomme innhold gjenspeiles i antall superlativer i reklamen for den. "Bestselgende", "Knallsterke". Og norgesvenner.

Dette bandet kunne kanskje en gang kunne turnere verden rundt, om de ikke akkurat fylte stadioer og enorme konsertscener, så var det et godt antall mennesker som fant det bryet verdt å dukke opp, drikke øl og skråle med på hitene.

Men så kommer det til et punkt i disse bandenes karriere der pilen peker brutalt nedover. De ser det ofte ikke selv. De fortsetter å turnere verden rundt, foran stadig færre folk, på stadig mindre steder, og kanskje ikke som headlinere lenger en gang.

Og da er det bare en ting å gjøre. Holde helsikkes mange konserter i Norge. Noe de gjør.

De resier land og strand rundt. De fyller forsamlingshuset på Ørsta til randen med 350 entustiastiske fans(ikke til forkleinelse for Ørsta, for jeg vet da søren om de har forsamlingshus i det hele tatt). Der kan de nyte det intese jubelbrølet og den intense skrålingen kun nordmann med en helsefarlig høy promille kan tilby.

Da jeg gjorde et lite søk på norgesvenner på Google viste det seg at det finnes en egen Wikipedia-artikkel om emnet. Samt en Dagbladet artikkel fra 1998. I tillegg til Smokie nevnes både Bonnie Tyler, Uriah Heep og Nazareth. Artister og band som i sin tid solgte plater også utenfor Norge, men som så måtte se karrieren gå strake veien ned i dassen. Og hva gjorde de? De dro til Norge.

For hva kjennetegner disse norgesvennene? For det første er det minst 10 år siden sist de ga ut en CD som fikk noen andre enn de mest dedikerte blodfansene til platebutikkene. Norgesvennene spiller utelukkende i små forsamlingshus i bygde-Norge. Noe som ikke må tolkes som kritikk av musikksmaken til bygdefolk, det er bare det at det kun er der forsamlingshusene er små nok til at norgesvennene kan selge fullt hus.

Norgesvennene snakker ofte og høyt om hvor glade de er i Norge. Hvor vakkert det er. De maler med bred pensel et bilde av et musikkelskende folk, som virkelig gjenkjenner kvaliteten av god musikk når de ser den(det er tross alt bare her de selger plater). Selv om norgesvennene selv ikke har laget noe av kvalitet siden tenårene.

Og hvordan går det med norgesvennene, når de har besøkt hvert forbannede forsamlingshus i selv de mest grisgrendte bygder i Norge? De dør. Ikke i bokstavlig forstand, men musikken visner hen, så den til slutt kun er et vagt minne og et bilde på veggen i forsamlingshuset på Ørsta.

Kroneksempelet? Forannevnte Smokie. Ifølge Dagbladets artikkel fra 1998 ble utropstegnet etter setningen "Nå må dere gi dere, for pokker" satt i byen ikke akkurat kjent for sitt musikkliv, Elverum.

Etter at vokalist Alice Barton, som forøvrig hadde fått en solokontrakt som var ekslusiv for Norge, døde, gikk det rett åt skogen. Da Smokie rigget opp utstyret for å spille "Living next door to Alice" og andre låter av høyst tvilsom kvalitet foran det de antagelig trodde var ekstatiske hedmarkinger, møtte det opp 40 stykker. Og da, når selv Norge viser ryggen til norgesvennene, når selv ikke de små pubene og forsmalingshusene er små nok lenger, da er det på tide å finne seg en dagjobb.

Finnes det noen norgesvenner blant nålevende musikere? Jeg er sannelig ikke sikker. Men Chris Medina kan pokker ikke være langt unna. Ikke har jeg hørt en eneste låt av fyren, men jeg har sett et uttall overskrifter, og føler jeg vet mer enn jeg noen gang trengte å vite om smørsangeren, bare ved å lese overskrifter.

Så før han vet ordet av det står mr.Medina på en liten klubb i Elverum og innser at selv ikke Norge ble lite nok.