Jeg husker...

29.10.2005. Jeg husker det som det skulle vært i går. Og jeg kommer til å huske langt inn i demensen og til jeg tar mitt aller siste pust her på kloden.

Jeg husker forventningene. Jeg husker galskapen i Kristiansand. Jeg husker sindige sørlendinger som fant frem det sydlandske i seg. Jeg husker min egen nervøse spenning. Jeg husker håpet. Jeg husker trengselen under kamp. Jeg husker atmosfæren. Jeg husker hvordan det høres ut når 16.000 sørlendinger slipper løs alle hemninger.

Og jeg husker stillheten. Stillheten da Dagfinn Enerly lå livløs på banen. Ikke et menneske sa noe. Jeg husker også applausen da det ble opplyst at Dagfinn hadde det etter forholdene bra. Det trodde man jo da.

Jeg husker at ballen traff stengene fire ganger på en omgang. Trolig verdensrekord.

Jeg husker Stefan Bärlins 2-1-scoring. Jeg husker ekstasen og jubelbrølet. Frysningene over hele kroppen. Troen på gull. Håpet. Det forbannede håpet.

Jeg husker det andre jubelbrølet. Da Stefan scoret igjen. Det enorme jubelbrølet som varte i 8,7 sekunder. Før det sluknet og døde hen. Sammen med Starts gulldrøm. Med Sørlandets gulldrøm. En hel landsdel i bakrus.

Og når jeg nå så det igjen, ble jeg atter en gang overmannet at følelsene jeg trodde var litt på avstand. Jeg måtte tørke en tåre. En tåre for tapte drømmer. Kanskje er det bare fotball, men fotball er ikke bare.

Jeg husker ikke at dommeren blåste av kampen. Det meste fra Bärlins 2-2-mål og ut er grøt.

Men jeg husker Doffens gråt. Jeg husker Nordlies tomme, trist blikk. Jeg husker Solérs rødsprengte øyne. Jeg husker duknakkede medfans. Jeg husker mine egen bunnløse skuffelse.

Jeg innså også en annen ting når jeg så dette: Jeg husket ingen av Fredrikstads mål. Dem hadde jeg fortrengt for lenge siden.

Men resten av kvelden husker jeg. Jeg var på fest med folk fra Fredrikstad. Jeg husker at jeg satt på et kjøkken med masse mennesker rundt meg. Som snakket rundt meg og til meg. Jeg husker hva de snakket om. Om kampen og Enerly. Men jeg kan ikke huske å ha sagt et eneste ord. Jeg satt der helt stille med ølene mine. Helt tom. Helt ferdig.

De er mest vonde, minnene fra 29.10.2015. Det peneste jeg kan si om kampen er at det var mange folk der. Men det er en av de mest sinnssyke kveldene i mitt liv.

Og når det gjelder denne "offsiden", gjør jeg Jesper Mathisen sine ord til mine:

- Jeg kommer aldri til å innrømme at det der var offside. Det tror jeg aldri noen som heier på Start kommer til å gjøre heller. Den var så marginal at linjedommeren uansett skulle latt det gå