Lukten bedrar

Det finnes ikke plasser som er bedre egnet for tankevirksomhet enn skogen. I pakt med naturen, og i mitt tilfelle, en veloppdragen Alaska Huskey ved navn Ronja. Og det er Ronja som er selve bakgrunnen for denne dagens skriblerier.

Hun har nemlig en uvane. En uvane jeg vanskelig får gjort noe med er jeg redd. Det ligger i innstinktet.

Allerede da vi kom ut av bilen for å klyve inn i terrenget i Hålandsheia i Mandal, slo den stramme lukten av gjødsel mot oss. Jeg rynket litt på nesa, Ronja frydet seg antagelig langt inni sinn gode hundesjel.

Etter kun tre minutters gange kommer vi frem til et nygjødslet jorde. Ronja hundre meter foran en lettere andpusten hundeeier, som kun blir passiv tilskuer til at huskeyen hiver seg frydefullt rundt på jordet, gnir pelsen sin mot møkka som nettopp har blitt spredd der for å gi gresset gode vekstvilkår, og passer på at hvert eneste lille hårstrå i pelsen får gnidd deilig fersk gjødsel, les møkk, over seg.

Bakgrunnen for denne intense iveren for å få møkk ut over den til daglig rene og pene hundepelsen er visstnok kamuflasje. Så i stedet for en løpende hund, lukter Ronja en løpende bæsj.

Etter å ha gjennomført denne høyst illeluktende kamuflasjeseansen, tramper Ronja tilfreds videre med halen i været.

Så gikk vi der i skogen, en lettere andpusten og småsvett eier, og en lykkelig illeluktende hund, og da slo det meg: Mennesker oppfører seg litt på samme måten.

For vi har alle møtt det eksemplaret av homo sapiens, som ikke gir seg etter første spruten fra åarfymeflaska, men som ivrig dynker kroppen i kunstig fremstilt godlukt, helt til den stakkars parfymeflaske ikke har så mye som et lite "psst" igjen.

Vi har truffet dem på jobb, på bussen, i heisen, på byen, i selskaper og sist men ikke minst på fly. Disse menneskene som tror at bare de spruter tilstrekkelige mengder "godlukt" på kroppen, så blir de helt hinsides uimotståelige for det motsatte kjønn.

Men der det for hunder kanskje har en viss hensikt å gni seg inn med dritt, for å gjemme seg for naturlige fiender, finnes det ingen grunn for mennesker til å dynke seg og fullestendig tilintetgjør alle naturlige lukter med to flaske parfyme.

Hvorfor ikke, sier du?

Nei, et par sprut med parfyme kan være en helt ålreit ting å gjøre. Men alt med måte. For naturen er faktisk viselig innrettet, tro det eller ei. Det er visstnok vitenskapelig bevist at mye av grunnen til at mennesker tiltrekkes av hverandre er kroppslukter. Det vil altså si de luktene som kroppen selv utgir, og som mange iherdig prøve å kamuflere i en tsunami av parfyme.

Disse luktene er ikke nødvendigvis det vi forbinder med stram svettelukt, men lukt vi ikke tenker over, men som allikevel er der. Og som kanskje er grunnen til at du er ekstra klar for akkurat den gutten eller den jenta.

Men vi kommer nok aldri så langt at alle bruker deodoranten med omhu. Vi kommer fremdeles til å treffe på mennesker som gir akutt pustebesvær, røde øyne og tørr hoste bare de kommer innefor en rekkevidde på 100 meter, der de vrikker seg frem mens parfymedråpene formelig tar hele lokalet som gisler.

Til alt hell for disse menneskene finnes det alltid noen av motsatt kjønn som er like ivirge i sin parfymebruk. Du ser dem gjerne klemt inn i en krok, mot slutten av en kveld på byen, der de frenetisk prøver å puste litt frisk luft inn i hverandre, i håp om at parfymen ikke har sugd ut all oksygenen av lufta i området, slik at de endre opp med akutt åndenød. Så står de der tett omslynget, mens parfymen sakte men sikkert ikke lukter like sterkt lenger. Og det kanskje er mulig for våre naturlige luktstoffer å kile i motpartens nese.

Så inntil videre foretrekker jeg faktisk en hund som lukter dritt, enn en person med to flasker fin parfyme, fordelt i rikelige mengder over hele kroppen.

Et par sprut er faktisk nok.