Hør denne hyllesten. La den runge utover landet, ja utover verden, i hver krinkelkrok. Over hver nedslitte bro, inn i alle hjem og hytter, igloer, lavoer og huler. La hyllesten høres.
For dette er en hyllest til Justin Timberlake, P-Diddy, Britney Spears, Amy Winehouse, Backstreet Boys, A1 og Erlend Bratland. En hyllest til Annie, Røyksopp, DJ Sammy og Modern Talking. Dette er en hyllest til alle de som har lagt ned så ufattelige timer med arbeid. Timesvis i studio, foran miksepulten og på PR-oppdrag. Alle disse timene med blod svette og tårer. Men vet dere hva, kjære popstjerne, techno-"musikere" og boyband-gutter. Det er ikke forgjeves. Jeg sier av hele mitt hjerte, tusen takk. Takk, for at dere hver eneste dag minner meg på hvor glad jeg er for at rock finnes!
Hvor glad jeg er hver eneste dag, for at det fremdeles finnes folk som tar stolthet i å spille instrumentet sitt. Band som bruker årevis i studio, bare for å perfeksjonere. Små band som aldri blir signert på noe større selskap enn et lavbudsjettsmetalselskap i Polen. Mens folk som Erlend Bratland får løpe rundt i den norske offentligheten i fri dressur, mens han på det aller verste bedriver musikalsk nekrofili, når han graver opp gamle Nirvana-låter, for å skjende dem på aller verste måte.
Når Britney skal tøffe seg, og gi ut I love rock n roll, når det eneste hun har likt de siste 7 årene er penger, og i følge ryktene, dop og alkohol.
A1, Backstreet Boys og Westlife med sine hjerteskjerende låter der de sverger evig kjærlighet, mens de velter seg i groupies av typen billige 18-åringen.
Men, verden er et godt sted å være. For det finnes rock. Det finnes Metal, og det finnes de popartistene som faktisk trakterer instrumentet sitt ganske godt, og ikke lever av sukkersøte refrenger.
Jeg velger å avspise HipHopen med to linjer. Men når fant en rapper sist gang på et nytt beat? 1990? Er jo samme beatene som samples over en lav sko.
Nei, tusen takk, alle dere evneveike, pengegriske, platte artister. Tusen takk, for at dere i deres misære og udugelighet minner meg på hvor uendelig glad jeg er for at jeg når som helst kan sette meg ned å høre på rock!
Friday, November 7, 2008
Tuesday, October 21, 2008
Jeg: Ingen drittsekk!
Norge er et rimelig mye mer differensiert samfunn enn USA. Jeg gidder ikke gå inn på de interne forholdene nå, men det jeg skal komme innom er egentlig alt USAs politikk har handliet om i sju år.
11.september 2001 skjedde noe som ingen i hele verden noensinne vil glemme. Jeg personlig satt som en elev på videregående skole. Jeg prøvde så godt jeg kunne å forholde meg til det som var skjedd. Jeg prøvde å ta innover meg fakta. Men det var vanskelig. Det var umulig! Fordi den uretten som ble gjort den dagen var langt forbi menneskelig fatteevne! Det var ondt, det var sykt og det var ikke menneskelig!
Det som irriterer meg noe så helt inni helvete er at jeg frem til dags dato er blitt anklaget for å like at uskyldige amerikanere dør bare fordi jeg er uenig med amerikansk utenrikspolitikk! Jeg blir anklaget for å ønske folk dø. Det er faktisk det mest jævlige noe menneske kan anklage meg for.
Ø
v036€ ~Jeg er sterkt kristisk til krigføringen til USA, spesielt i Irak. Krigen i Afghanistan er i mine øyne til en viss gras rettferdiggjørt. Men i det øyeblikket jeg setter spørsmålstegn med noe den amerikanske regjeringen gjør, så er jeg verre enn en landssviker.
Kan virkelig ikke folk som stemmer på høyeresiden av norsk politikk finne noe annet å ta meg på, enn at jeg har litt i mot USA?
Og kan ikke de samme folkene evne å se at det er USAs utenrikspolitikk jeg ikke liker, og ikke folkene? Jeg sitter ikker å klapper i hendene over uskyldige liv. Men høyresiden i norsk politikk skor seg på den slags billige poenger, og falsk sannhet. Hvis de kunne slutte med den slags billig retorikk, så hadde det kanskje blitt interessant å diskutere utenrikspolitikk igjen.
Jeg har ingenting i mot folk som liker USA. Som tilber Bushinismen. Men jeg krever at de respekterer meg på samme måte som jeg respekterer folk som ikke mener det samme som meg.
Men det må være lov å kreve av oppegående nordmenn at de ikke tror at fredslskende meg fryder meg over dødsfallet til over 3000. Det blir bare for morbid!
11.september 2001 skjedde noe som ingen i hele verden noensinne vil glemme. Jeg personlig satt som en elev på videregående skole. Jeg prøvde så godt jeg kunne å forholde meg til det som var skjedd. Jeg prøvde å ta innover meg fakta. Men det var vanskelig. Det var umulig! Fordi den uretten som ble gjort den dagen var langt forbi menneskelig fatteevne! Det var ondt, det var sykt og det var ikke menneskelig!
Det som irriterer meg noe så helt inni helvete er at jeg frem til dags dato er blitt anklaget for å like at uskyldige amerikanere dør bare fordi jeg er uenig med amerikansk utenrikspolitikk! Jeg blir anklaget for å ønske folk dø. Det er faktisk det mest jævlige noe menneske kan anklage meg for.
Ø
v036€ ~Jeg er sterkt kristisk til krigføringen til USA, spesielt i Irak. Krigen i Afghanistan er i mine øyne til en viss gras rettferdiggjørt. Men i det øyeblikket jeg setter spørsmålstegn med noe den amerikanske regjeringen gjør, så er jeg verre enn en landssviker.
Kan virkelig ikke folk som stemmer på høyeresiden av norsk politikk finne noe annet å ta meg på, enn at jeg har litt i mot USA?
Og kan ikke de samme folkene evne å se at det er USAs utenrikspolitikk jeg ikke liker, og ikke folkene? Jeg sitter ikker å klapper i hendene over uskyldige liv. Men høyresiden i norsk politikk skor seg på den slags billige poenger, og falsk sannhet. Hvis de kunne slutte med den slags billig retorikk, så hadde det kanskje blitt interessant å diskutere utenrikspolitikk igjen.
Jeg har ingenting i mot folk som liker USA. Som tilber Bushinismen. Men jeg krever at de respekterer meg på samme måte som jeg respekterer folk som ikke mener det samme som meg.
Men det må være lov å kreve av oppegående nordmenn at de ikke tror at fredslskende meg fryder meg over dødsfallet til over 3000. Det blir bare for morbid!
Wednesday, October 15, 2008
A-menneskenes tyranni
En kan si så meget om a-mennesker. De er syke i hodet, fullstendig uten evne til å forstå at senga er et fantastisk sted å være, de står opp tidlig(derav a-mennesker, men det er like sykt), de legger seg tidlig. Kort sagt, de er syke i hodet. Men en ting skal de ha. De er pent nødt til å være smartere enn oss b-mennesker som faktisk finner sene kvelder, ditto morgener og mange timer i senga direkte tillitvekkende. Hvorfor a-menneskene er smartere?
Arbeidslivet er det perfekte beviset. Hvis b-mennesker hadde vært smartere enn a-mennesker, så hadde ikke en eneste jobb startet før tidligst, og da mener jeg TIDLIGST klokka 12.00. Jeg visste ikke at det faktisk fantes mennesker som var oppe før klokka åtte før jeg begynte å jobbe selv. Da jeg for første gang jobbet klokka seks i Fædrelandsvennen, tok bussen til jobb, og fant ut at det faktisk var mennesker der som nettopp hadde stått opp, og ikke bare var på vei i seng.
Jeg ante faktisk talt ikke at den verden eksisterte. En verden der sadomasochister, som piner seg opp lenge før klokken sju, råder grunnen. Der utveksler de garanterte sine planer om hvordan de skal fortsette å kue det soveglade b-menneske. B-menneskene som satt oppe hele natten for å diskutere musikk og andre viktige ting i livet.
En verden av mennesker som faktisk står opp nesten to timer før de skal på jobb, for å få "en god start på dagen", som de sier. For meg høres det helt fullstendig absurd ut at noen som står opp før klokka ni kan påstå at de har fått en god start på dagen, langt mindre stå opp med så god tid at de kan gjennomføre helgevasken en fredagsmorgen før de går på jobb.
For oss b-mennesker så er det helt annerledes. Når jeg skal på jobb klokka sju, så ruller jeg, hvis jeg er heldig, ut av senga akkurat tidsnok til å pine kroppen min inn i noen klær, og løpe etter bussen med bustete hår og dårlig ånde, mens a-menneskene kikker ut av bussen og ser på b-menneskene som kommer løpende, kikker på hverandre, flirer hånlig, og klekker nye syke planer for å plage mitt og andre b-menneskers liv.
Jeg skal ikke si jeg hater a-mennesker. Hate er et sterkt ord. Men jeg liker dem ikke.
Arbeidslivet er det perfekte beviset. Hvis b-mennesker hadde vært smartere enn a-mennesker, så hadde ikke en eneste jobb startet før tidligst, og da mener jeg TIDLIGST klokka 12.00. Jeg visste ikke at det faktisk fantes mennesker som var oppe før klokka åtte før jeg begynte å jobbe selv. Da jeg for første gang jobbet klokka seks i Fædrelandsvennen, tok bussen til jobb, og fant ut at det faktisk var mennesker der som nettopp hadde stått opp, og ikke bare var på vei i seng.
Jeg ante faktisk talt ikke at den verden eksisterte. En verden der sadomasochister, som piner seg opp lenge før klokken sju, råder grunnen. Der utveksler de garanterte sine planer om hvordan de skal fortsette å kue det soveglade b-menneske. B-menneskene som satt oppe hele natten for å diskutere musikk og andre viktige ting i livet.
En verden av mennesker som faktisk står opp nesten to timer før de skal på jobb, for å få "en god start på dagen", som de sier. For meg høres det helt fullstendig absurd ut at noen som står opp før klokka ni kan påstå at de har fått en god start på dagen, langt mindre stå opp med så god tid at de kan gjennomføre helgevasken en fredagsmorgen før de går på jobb.
For oss b-mennesker så er det helt annerledes. Når jeg skal på jobb klokka sju, så ruller jeg, hvis jeg er heldig, ut av senga akkurat tidsnok til å pine kroppen min inn i noen klær, og løpe etter bussen med bustete hår og dårlig ånde, mens a-menneskene kikker ut av bussen og ser på b-menneskene som kommer løpende, kikker på hverandre, flirer hånlig, og klekker nye syke planer for å plage mitt og andre b-menneskers liv.
Jeg skal ikke si jeg hater a-mennesker. Hate er et sterkt ord. Men jeg liker dem ikke.
Friday, September 12, 2008
Hunt you down without mercy!
Julaften er barnas høytid. Gaver blir utdelt i rikt monn, og vi som har passert myndighetsalder finner det også trivelig. Men, når vi kommer opp i vår alder ser vi oss nødt til å ha egne julaftener. Og da ikke med noe religiøst innhold, sånn i ordets rette forstand i alle fall.
I dag er julaften. 12.september 2008 er årets julaften. Årets beste julegave heter Death Magnetic. Og skaperne bak dette mesterverket er James, Kirk, Rob og Lars. De uinvidde kjenner dem best som Metallica!
Riktignok hadde jeg min første gjennomlytting allerede mandag. I helgen ble jeg overrakt en brent versjon av CD'en av bartenderen på min favorittkneipe.
- Du har mer bruk for den enn meg Gimse, sa han sent lørdag kveld.
Jeg fikk ikke hørt på den før mandag. Og jeg konkluderte etter første gjennomlytting.
- Det er deilig å få et skikkelig musikalsk ballespark.
Innenfor musikk så kan jeg kanskje kalles en sadomasochist. Jeg liker det hardt og brutalt. Og hardt og brutalt fikk jeg. Et eksempel er sistesporet på Death Magnetic, My apocalypse. Den er så brutalt bangevennlig at jeg etter en uke med Death Magnetic i CD-spilleren høyst sannsynlig må oppsøke både leger, kiropraktorer og tvilsomme sjamaner for å få bukt med nakkesmertene.
Metallica gir seg forøvrig ikke med My apocalypse. Jeg registrerer med et halvt øye at det finnes de som ikke liker Cyanide. Sammen med The Day That Never Comes, som roterer på spillelister på radio for tiden, var det den første sangen jeg hørte. Og jeg digget det. Så får det stå sin prøve at tekstlinjen: "Suicide? I've allready died" ikke er det mest kreative som har kommet fra strupen til James Hetfield. For jeg mener riffene sitter som en perfekt ståendeserie fra Ole Einar Bjørndalen. Også bassgangen i sangen da. Rob "The Crab" Trujillo.
Suicide & Redemption er platas instrumental. Den er som en kanon som prøver å skyte deg i senk med knallharde riff. Første gang jeg hørte den tenkte jeg at den nesten hørtes litt rotete ut, men den sitter bedre og bedre for hver gjennomlytting. Brutale riff som rulles ut som tanks mot en veldig underlegen motstander.
Min første gåsehudopplevelse med denne plata fikk jeg da The Day That Never Comes ble frest utover eteren til NRK P3 da jeg satt i bilen på mandag. Det var rett og slett et øyeblikk for alle mulige slags minnebøker, scrapbooks og kavalkader.
Kronen i juvelen er uansett kanskje All Nightmare Long.
"Hunt you down without mercy,
hunt you down all nightmare long."
Joda, det høres ut som en tekst skrevet av James Hetfield, høres ut som en låt skrevet av et Metallica-band i kjempeslag.
Ja, jeg er langt over gjennomsnittlig glad i Metallica. Ja, dette er en langt over gjennomsnittlig god dag. Jeg har på toppen av det hele fri fra jobb, så jeg kan vie hele min tid til å lytte på knallplata. Og kanskje feire litt i kveld?
PS: Om noen synes jeg har forbigått noen låter her nå, så har jeg egentlig ikke det. Hele plata sitter som ei kule!
I dag er julaften. 12.september 2008 er årets julaften. Årets beste julegave heter Death Magnetic. Og skaperne bak dette mesterverket er James, Kirk, Rob og Lars. De uinvidde kjenner dem best som Metallica!
Riktignok hadde jeg min første gjennomlytting allerede mandag. I helgen ble jeg overrakt en brent versjon av CD'en av bartenderen på min favorittkneipe.
- Du har mer bruk for den enn meg Gimse, sa han sent lørdag kveld.
Jeg fikk ikke hørt på den før mandag. Og jeg konkluderte etter første gjennomlytting.
- Det er deilig å få et skikkelig musikalsk ballespark.
Innenfor musikk så kan jeg kanskje kalles en sadomasochist. Jeg liker det hardt og brutalt. Og hardt og brutalt fikk jeg. Et eksempel er sistesporet på Death Magnetic, My apocalypse. Den er så brutalt bangevennlig at jeg etter en uke med Death Magnetic i CD-spilleren høyst sannsynlig må oppsøke både leger, kiropraktorer og tvilsomme sjamaner for å få bukt med nakkesmertene.
Metallica gir seg forøvrig ikke med My apocalypse. Jeg registrerer med et halvt øye at det finnes de som ikke liker Cyanide. Sammen med The Day That Never Comes, som roterer på spillelister på radio for tiden, var det den første sangen jeg hørte. Og jeg digget det. Så får det stå sin prøve at tekstlinjen: "Suicide? I've allready died" ikke er det mest kreative som har kommet fra strupen til James Hetfield. For jeg mener riffene sitter som en perfekt ståendeserie fra Ole Einar Bjørndalen. Også bassgangen i sangen da. Rob "The Crab" Trujillo.
Suicide & Redemption er platas instrumental. Den er som en kanon som prøver å skyte deg i senk med knallharde riff. Første gang jeg hørte den tenkte jeg at den nesten hørtes litt rotete ut, men den sitter bedre og bedre for hver gjennomlytting. Brutale riff som rulles ut som tanks mot en veldig underlegen motstander.
Min første gåsehudopplevelse med denne plata fikk jeg da The Day That Never Comes ble frest utover eteren til NRK P3 da jeg satt i bilen på mandag. Det var rett og slett et øyeblikk for alle mulige slags minnebøker, scrapbooks og kavalkader.
Kronen i juvelen er uansett kanskje All Nightmare Long.
"Hunt you down without mercy,
hunt you down all nightmare long."
Joda, det høres ut som en tekst skrevet av James Hetfield, høres ut som en låt skrevet av et Metallica-band i kjempeslag.
Ja, jeg er langt over gjennomsnittlig glad i Metallica. Ja, dette er en langt over gjennomsnittlig god dag. Jeg har på toppen av det hele fri fra jobb, så jeg kan vie hele min tid til å lytte på knallplata. Og kanskje feire litt i kveld?
PS: Om noen synes jeg har forbigått noen låter her nå, så har jeg egentlig ikke det. Hele plata sitter som ei kule!
Wednesday, August 6, 2008
Singel og oversett
Singel og oversett. Du kjenner på det du også, ja? Nå tenker jeg ikke først og fremst på at du mener du ikke får den oppmerksomheten du mener du fortjener på byen. Ingen av oss, single, får nok oppmerksomhet. Det er jo en grunn til at vi er single liksom.
Problemet er langt mer trivielt og hverdagslig enn som så. I tider hvor folk gifter seg senere, sjeldnere og ofte velger å være single, så er det litt pussig at man til stadighet skal bli oversett.
Senest i dag skulle jeg spise middag med min bror, men det kunne likesågodt vært en helt vanlig middag. Vi skulle spise kylling, og ha bretagnesaus til. I bretagnesausen skal det være 1.5 dl melk. Jeg er ingen melkdrikker, synes det smaker pyton(med mindre det er sjokoladepulver tilsatt), og dermed måtte vi gå til innkjøp av melk. Men tror du det går an å kjøpe 2,5 dl melk lenger? Nei. Her må du enten nøye deg med 1 liter, eller til alt overmål halvannen liter. Hva i helsikke skal jeg, som ikke drikker melk, med 1 eller halvannen liter melk? Jeg skulle jo bare ha littegrann i sausen jo. Bare litt. Og hva skjer med resten av melka? Den blir stående i kjøleskapet til den mest av alt minner om et medisinsk forskningsprosjekt, og utløpsdatoen er for fjern fortid å regne. Og det er fremdeles kun brukt 1,5 dl av melka. Hva med å ha litt mindre pakker? Sånn at vi som fremdeles lever en utsvevende singeltilværelse ikke trenger å kaste melk med jevne mellomrom.
Det er forøvrig ikke bare for melk dette gjelder. Gang etter gang skal jeg handle til meg selv, for så å finne ut at pakkene kun passer for mor, far og tre barn som er sultne. De egner seg ikke for en som meg. En ungkar og spellemann. En som spiser alene, stort sett hver eneste dag. Det eneste tilrettelagt for single er go morgen youghourt og fastfood. Og Fjordland. Takk gud for Fjordland. De har gjort underverker for alle som ikke har noen å dele maten med.
Og for å være seriøs, det er ikke direkte lett å finne seg en leilighet som singel heller. Det lar seg selvsagt gjøre, men det er jammen ikke lett. Leiligheter koster penger, og det er ikke alltid like lett å finansiere på en lønning. Ihvertfall ikke som nyutdannet. Jeg har ikke råd nå hvertfall, og jeg vedder gjerne en lørdagskveld på byen at det er flere som har det akkurat som meg.
Og levekostnadene generelt er dyrere som singel. Du kan ikke kjøpe inn i de store kvantaer som folk med samboer, kone, unger og barn kan. Kjøpe du for store kvatum mat av en spesiell type, må du kaste halvparten.
Single mennesker er en stor gruppe. Og vi har det i grunn ganske fint de fleste av oss. Untatt på søndagene. Det er tross alt opplest og vedtatt at det er kjærestedagen. Når man ligger der litt sånn halvklein utpå ettermiddagen. Ganske ensom.
Poenget mitt er, jeg har til overs å høre et eneste politisk parti snakke de singles sak. Ihvertfall ikke som jeg kan huske, og ikke på noen måte som kan gjøre vår hverdag enklere. Jeg sier ikke at vi har det fælt, jeg sier bare at med tanke på hvor mange vi er, er vi forbausende lite nevnt i politikken. Jeg oppfordrer politikerne til å slå et slag for de single. Men det er sikkert ikke populært nok.
Så kanskje vi burde gjøre opprør. Vi er såpass mange smarte og engasjerte mennesker, at jeg er sikker på at det blir lagt merke til.
Men forøvrig er det ganske greit å være singel. Jeg er i grunn bare lei et spørsmål:
"Så, hvordan går det? Noe dame på gang?"
Problemet er langt mer trivielt og hverdagslig enn som så. I tider hvor folk gifter seg senere, sjeldnere og ofte velger å være single, så er det litt pussig at man til stadighet skal bli oversett.
Senest i dag skulle jeg spise middag med min bror, men det kunne likesågodt vært en helt vanlig middag. Vi skulle spise kylling, og ha bretagnesaus til. I bretagnesausen skal det være 1.5 dl melk. Jeg er ingen melkdrikker, synes det smaker pyton(med mindre det er sjokoladepulver tilsatt), og dermed måtte vi gå til innkjøp av melk. Men tror du det går an å kjøpe 2,5 dl melk lenger? Nei. Her må du enten nøye deg med 1 liter, eller til alt overmål halvannen liter. Hva i helsikke skal jeg, som ikke drikker melk, med 1 eller halvannen liter melk? Jeg skulle jo bare ha littegrann i sausen jo. Bare litt. Og hva skjer med resten av melka? Den blir stående i kjøleskapet til den mest av alt minner om et medisinsk forskningsprosjekt, og utløpsdatoen er for fjern fortid å regne. Og det er fremdeles kun brukt 1,5 dl av melka. Hva med å ha litt mindre pakker? Sånn at vi som fremdeles lever en utsvevende singeltilværelse ikke trenger å kaste melk med jevne mellomrom.
Det er forøvrig ikke bare for melk dette gjelder. Gang etter gang skal jeg handle til meg selv, for så å finne ut at pakkene kun passer for mor, far og tre barn som er sultne. De egner seg ikke for en som meg. En ungkar og spellemann. En som spiser alene, stort sett hver eneste dag. Det eneste tilrettelagt for single er go morgen youghourt og fastfood. Og Fjordland. Takk gud for Fjordland. De har gjort underverker for alle som ikke har noen å dele maten med.
Og for å være seriøs, det er ikke direkte lett å finne seg en leilighet som singel heller. Det lar seg selvsagt gjøre, men det er jammen ikke lett. Leiligheter koster penger, og det er ikke alltid like lett å finansiere på en lønning. Ihvertfall ikke som nyutdannet. Jeg har ikke råd nå hvertfall, og jeg vedder gjerne en lørdagskveld på byen at det er flere som har det akkurat som meg.
Og levekostnadene generelt er dyrere som singel. Du kan ikke kjøpe inn i de store kvantaer som folk med samboer, kone, unger og barn kan. Kjøpe du for store kvatum mat av en spesiell type, må du kaste halvparten.
Single mennesker er en stor gruppe. Og vi har det i grunn ganske fint de fleste av oss. Untatt på søndagene. Det er tross alt opplest og vedtatt at det er kjærestedagen. Når man ligger der litt sånn halvklein utpå ettermiddagen. Ganske ensom.
Poenget mitt er, jeg har til overs å høre et eneste politisk parti snakke de singles sak. Ihvertfall ikke som jeg kan huske, og ikke på noen måte som kan gjøre vår hverdag enklere. Jeg sier ikke at vi har det fælt, jeg sier bare at med tanke på hvor mange vi er, er vi forbausende lite nevnt i politikken. Jeg oppfordrer politikerne til å slå et slag for de single. Men det er sikkert ikke populært nok.
Så kanskje vi burde gjøre opprør. Vi er såpass mange smarte og engasjerte mennesker, at jeg er sikker på at det blir lagt merke til.
Men forøvrig er det ganske greit å være singel. Jeg er i grunn bare lei et spørsmål:
"Så, hvordan går det? Noe dame på gang?"
Thursday, June 19, 2008
En helt ny verden
Jeg tok mine første usikre, men bestemte skritt ut av lokalet. Lokalet jeg ikke skulle se på en stund. Bagen tynget meg ned, kan aldri huske at den har vært så tung før. Men aldri så lett heller. Som om de neste ukers eventyr hadde tatt tak i bukser, gensere, sokker, boxere og alt det andre i bagen, og hjalp meg med å bære. Det var i allefall lett og tungt på samme tid.
Været var som forventet. Jeg hadde hørt om dette fenomenet. Skyene lå nokså tunge og triste over byen, og asfalten fortalte en historie. Historien om regnet som har falt tidligere samme dag. Men, det er visst sånn det skal være, har jeg latt meg fortelle. Det er like sikkert som at Brann ikke vinner seriegull(fjoråret er unntaket som bekrefter regelen). Men, det regnet ikke akkurat nå, og jeg måtte vel si meg fornøyd med det.
Bussen var forsinket som alltid. Ikke at det forundrer. Alt blir ikke nytt og bedre selv om jeg begir meg ut på et eventyr. Livet er i det hele tatt ikke som eventyrene. Jeg har ihvertfall til gode å kunne målbinde ei prinsesse, og få et halvt kongerike. For min del holder det i grunn med prinsessa. Det derre halve kongerike kan de spare til noen som trenger det. Jeg har mitt eget kongerike.
Vel vel, jeg fikk hentet den ene tingen som lå i leiligheten. Den jeg hadde glemt. Jeg rakk å hente den. Den viktigste tingen jeg eier for øyeblikket. Og jeg rakk bussen videre. Den bussen som tok meg et steg videre i mitt eventyr. Og bussturen er i grunn ikke mye å snakke om. Den var som bussturer flest. Akkurat litt for lang.
Da jeg steg ut av bussen på mitt bestemmelsessted lå det en lukt i lufta. En lukt jeg ikke hadde kjent da jeg satte meg på bussen. For det første luktet det våt asfalt, den herlige sommerlukten som går i glemmeboka hver vinter, men som er som et deilig barndomsminne når den dukker opp igjen. Men mest av alt luktet det spenning, eventyr og nye tider. Det luktet saltvann, strender og solkrem. Det luktet svette, øl og glede(bare tenk litt, glede har en lukt det også).
Det luktet rett og slett tre ukers sommerferie, med alle de herlige aktiviteter en kan vikle seg inn i. Det luktet festival, Roskilde, glede, pur glede.
Jeg har sommerferie. Vet ikke helt hvordan det er enda...
Været var som forventet. Jeg hadde hørt om dette fenomenet. Skyene lå nokså tunge og triste over byen, og asfalten fortalte en historie. Historien om regnet som har falt tidligere samme dag. Men, det er visst sånn det skal være, har jeg latt meg fortelle. Det er like sikkert som at Brann ikke vinner seriegull(fjoråret er unntaket som bekrefter regelen). Men, det regnet ikke akkurat nå, og jeg måtte vel si meg fornøyd med det.
Bussen var forsinket som alltid. Ikke at det forundrer. Alt blir ikke nytt og bedre selv om jeg begir meg ut på et eventyr. Livet er i det hele tatt ikke som eventyrene. Jeg har ihvertfall til gode å kunne målbinde ei prinsesse, og få et halvt kongerike. For min del holder det i grunn med prinsessa. Det derre halve kongerike kan de spare til noen som trenger det. Jeg har mitt eget kongerike.
Vel vel, jeg fikk hentet den ene tingen som lå i leiligheten. Den jeg hadde glemt. Jeg rakk å hente den. Den viktigste tingen jeg eier for øyeblikket. Og jeg rakk bussen videre. Den bussen som tok meg et steg videre i mitt eventyr. Og bussturen er i grunn ikke mye å snakke om. Den var som bussturer flest. Akkurat litt for lang.
Da jeg steg ut av bussen på mitt bestemmelsessted lå det en lukt i lufta. En lukt jeg ikke hadde kjent da jeg satte meg på bussen. For det første luktet det våt asfalt, den herlige sommerlukten som går i glemmeboka hver vinter, men som er som et deilig barndomsminne når den dukker opp igjen. Men mest av alt luktet det spenning, eventyr og nye tider. Det luktet saltvann, strender og solkrem. Det luktet svette, øl og glede(bare tenk litt, glede har en lukt det også).
Det luktet rett og slett tre ukers sommerferie, med alle de herlige aktiviteter en kan vikle seg inn i. Det luktet festival, Roskilde, glede, pur glede.
Jeg har sommerferie. Vet ikke helt hvordan det er enda...
Saturday, June 14, 2008
Like dårlige som Donn?
Frankrike har blitt en attraksjon rikere. Le Mans har blitt en attraksjon rikere. Adeccoligaen har blitt en attraksjon fattigere. Og Start har solgt spilleren som skiller seg ut. Han med klubbfølelse. Han som har sagt nei til Rosenborg og Brann. Fordi han ville til utlandet, fordi han ikke ville til en annen norsk klubb enn Start.
Her på Sørlandet har supporterne i en årrekke sunget på en sang om den lille ballvirtousen. Jeg tenkte jeg skulle gå igjennom den nå. Bit for bit.
"Du er vår Fredrik."
Ja, han er vitterlig vår. Alle med et forhold til Start, kjenner et slags eieforhold til Strømstad. Han er liksom gutten som står til Dovre faller, og enda litt til. I 22 år har han ikledt seg Starts gule drakt. Og siden tenåring har han begeistret publikum på Start-kamper. Den eneste som ikke hadde et eieforhold til Fredrik var islendingen fra det varme stedet. Gudjon. Han sendte Fredrik til Bærum. Men, vips, så var Gudjon borte og Fredrik tilbake. Han er vår, og selv om han har gått til Le Mans, så er han fremdeles vår. De har fått låne ham litt, men Fredrik kommer nok til Sørlandet for å spille fotball igjen.
"Vår lille Fredrik"
Ja, han er ganske liten, denne Fredrik vi har et sånn eieforhold til. Men en skal ikke skue hunden på hårene, og heller ikke fotballspillerne på størrelsen(selv om Drillo prøvde å innføre det en periode). Lille store Fredrik, vil jeg kalle ham. For det han mangler i cm, tar han igjen i ballkontroll, overblikk og humør.
"Du dribler alle - på stadion"
Ja, selv om stadion etterhvert ble arena, så driblet han alle, på stadion. Det finnes ikke en spiller som ikke har latt seg lure minst en gang av denne virtousens ballbehandling. Høyre, venstre, 360 grader snurr, og pasning. Målgivende pasning.
"Vi håper aldri, du drar i fra oss"
Nei, vi håper aldri du drar i fra oss. Men, han har gjort det nå, den lille virtousen. Men, som sagt, han kommer nok igjen. Lykke til i Frankrike, er omkvedet på Sørlandet. Fordi Fredrik har spilt med åpne kort. Jeg vil til utlandet å prøve lykken sa han, holdt sitt ord, sa nei til Rosenbort og Brann, og gikk til Le Mans. En mann av sine ord altså, sjelden vare i fotballbransjen.
Også kommer vi til siste setninga i sangen. Og det er her det blir kritisk.
"For da blir vi like dårlige som Donn!"
Blir Start like dårlige som Donn nå? Er det sånn å forstå at Strømstad var garantisten for at Start var bedre enn Donn? Hvis så, så må Fredrik komme tilbake snarest. Kan ikke ha det sånn. Start er jo bedre enn Donn. Så får jo tiden vise om Start nå har blitt like dårlige som Donn etter salget.
"Du er vår Fredrik, vår lille Fredrik.
Du dribler alle - på stadion.
Vi håper aldri, du drar i fra oss.
For da blir vi like dårlige som Donn!"
Her på Sørlandet har supporterne i en årrekke sunget på en sang om den lille ballvirtousen. Jeg tenkte jeg skulle gå igjennom den nå. Bit for bit.
"Du er vår Fredrik."
Ja, han er vitterlig vår. Alle med et forhold til Start, kjenner et slags eieforhold til Strømstad. Han er liksom gutten som står til Dovre faller, og enda litt til. I 22 år har han ikledt seg Starts gule drakt. Og siden tenåring har han begeistret publikum på Start-kamper. Den eneste som ikke hadde et eieforhold til Fredrik var islendingen fra det varme stedet. Gudjon. Han sendte Fredrik til Bærum. Men, vips, så var Gudjon borte og Fredrik tilbake. Han er vår, og selv om han har gått til Le Mans, så er han fremdeles vår. De har fått låne ham litt, men Fredrik kommer nok til Sørlandet for å spille fotball igjen.
"Vår lille Fredrik"
Ja, han er ganske liten, denne Fredrik vi har et sånn eieforhold til. Men en skal ikke skue hunden på hårene, og heller ikke fotballspillerne på størrelsen(selv om Drillo prøvde å innføre det en periode). Lille store Fredrik, vil jeg kalle ham. For det han mangler i cm, tar han igjen i ballkontroll, overblikk og humør.
"Du dribler alle - på stadion"
Ja, selv om stadion etterhvert ble arena, så driblet han alle, på stadion. Det finnes ikke en spiller som ikke har latt seg lure minst en gang av denne virtousens ballbehandling. Høyre, venstre, 360 grader snurr, og pasning. Målgivende pasning.
"Vi håper aldri, du drar i fra oss"
Nei, vi håper aldri du drar i fra oss. Men, han har gjort det nå, den lille virtousen. Men, som sagt, han kommer nok igjen. Lykke til i Frankrike, er omkvedet på Sørlandet. Fordi Fredrik har spilt med åpne kort. Jeg vil til utlandet å prøve lykken sa han, holdt sitt ord, sa nei til Rosenbort og Brann, og gikk til Le Mans. En mann av sine ord altså, sjelden vare i fotballbransjen.
Også kommer vi til siste setninga i sangen. Og det er her det blir kritisk.
"For da blir vi like dårlige som Donn!"
Blir Start like dårlige som Donn nå? Er det sånn å forstå at Strømstad var garantisten for at Start var bedre enn Donn? Hvis så, så må Fredrik komme tilbake snarest. Kan ikke ha det sånn. Start er jo bedre enn Donn. Så får jo tiden vise om Start nå har blitt like dårlige som Donn etter salget.
"Du er vår Fredrik, vår lille Fredrik.
Du dribler alle - på stadion.
Vi håper aldri, du drar i fra oss.
For da blir vi like dårlige som Donn!"
Subscribe to:
Posts (Atom)
