Døden og cupfinalen

- Det er to ting som er sikre her i livet. Det er døden og at Start ikke kommer til cupfinalen, sa en klok mann en gang til meg.

SEMIFINALE: Herolind Shala sendte Start til semifinalen, som ble bortekamp mot Rosenborg.

Ok da. Så var det ikke helt sånn at det kom en klok gammel mann, med hvitt hår og tenkerynker i fjeset og hvisket meg disse bevingede ordene i øret. Det var jeg selv, som både tenkte det, og siden den dag har sagt det, hver gang jeg har kjent at cuphåpet har blitt så sterkt at jeg er redd for at den uunngåelige skuffelsen blir nesten for tung å bære for en stakkars plaget supportersjel.

Hvor klok jeg er kan nok diskuteres, de lærde strides, men i snart 30 år har jeg fulgt Start i tykt og tynt. Ikke en eneste cupfinale.

Jeg har sett bli Start overkjørt i Stavanger, sett Rune Rekkevidde få rødt kort i Fredrikstad, med påfølgende overtidsscoring av Kong Todi av Færøyene, før Raio skattesnyter tok fra meg alt håp og all glede i ekstraomgangene ved å stange ballen inn bak stakkars Steinar Pedersen, som debuterte som keeper.

Sist gang Start var i en semifinale, i den forbaskede 2011-sesongen, var det et selvmål som sto mellom Start, meg og alle andre fotballglade sørlendinger og det lovede land: Ullevål.

Før jeg rakk å bli gammel nok til å ha noen formening om at Idrettsklubben Start fra Kristiasnsand er verdens vakreste lag, hadde Start klart å tape tre semifinaler i cupen. Mot Bodø/Glimt, Lillestrøm og Rosenborg.

Jeg har sett Hødd, Kongsvinger, Bryne, og helsikkes FOLLO komme til cupfinalen, men aldri Start. For Start driver nemlig ikke med sånne ting, cupfinaler altså.

Det er sikkert mange grunner til det, men en av de viktigste grunnene er at Start alltid, absolutt alltid, får bortekamp i semifinalen.

Start er nå i sin sjuende finale. SEKS av dem har blitt spilt på bortebane. Start har besøkt både Stavanger, Fredrikstad, Ålesund, Bodø, Lillestrøm og Trondheim i sitt forsøk på å nå en cupfinale. Det har alltid gått i dass. En gang, i 1978, fikk Start den store gleden av å spille en cupsemifinale på hjemmebane. Mot Lillestrøm. Hvordan det gikk? 0-0. Omkamp. Start tapte borte.

Rosenborg har vært i langt flere semifinaler enn Start. 25 i tallet. Da har de fått 15 hjemmekamper, 8 bortekamper og de har spilt to dobbeltoppgjør. Rosenborg får altså hjemmekamp i semifinalen cirka dobbelt så ofte som bortekamp.

Så spør du kanskje: Har det noe å si i det hele tatt? Ja. Det er bare å se på statistikken. I Eliteserien blir det hjemmeseier i tett opp mot 50 prosent av alle kampene, mot rundt 25 prosent borteseier. Med andre ord er det cirka dobbelt så stor sjanse for å vinne en hjemmekamp, som en bortekamp.

For moro skyld har jeg sett på hvor ofte hjemmelaget har tatt seg videre til cupfinalen de siste 10 årene. Det har vært 20 finalister. 13 av dem spilte hjemmekamp i semifinalen, og 7 av dem spilte bortekamp.

Hvordan har så Start gjort det på Lerkendal i nyere tid? På 2000-tallet har Start møtt Rosenborg på Lerkendal i seriesammenheng 13 ganger. Det har gitt 9 tap, 2 seire, 2 uavgjort.

I cupen har Start til sammen møtt Rosenborg fem ganger. Rosenborg har fått hjemmekamp fire av gangene, og har også gått videre i cupen fire ganger. Start har slått Rosenborg i cupen én gang. I 1978. Også da fikk Rosenborg hjemmekamp, men det 1-1 og omkamp. På Kristiansand stadion vant Start 2-1.

Så det kan vel ikke ha vært en kjeft i kongeriket Norge som ble overrasket da Rosenborg fikk hjemmekamp mot Start i semifinalen? Det var en statistisk selvfølgelighet.

Skal vi forfølge statistikken til sin logiske konklusjon så spiller Rosenborg cupfinale i år. All fornuft tilsier det. Rosenborg er et topplag. Start er et bunnlag. Fotballkamper vinnes dobbelt så ofte av hjemmelaget som av bortelaget, og det ser enda mørkere ut om man ser hvor ofte Rosenborg vinner hjemmekamper mot Start.

Så alle får ha meg unnskyldt for at jeg ser litt mørkt på dette. Jeg er pessimist, som jeg definerer som optimist med erfaring. Jeg har lang erfaring med tapte cupsemifinaler og tap på Lerkendal.

Heldigivis er ikke fotball statistikk. Fotball er også enkeltkamper, totalt løsrevet fra all historikk og fornuft. Og noen ganger skapes historie. Kanskje blir Tore Reginiussen utvist etter fire minutter fordi han kommer på etterskudd på Akinyemi. Kanskje står Jonas Deumeland sitt livs kamp, og kanskje er Rosenborg-spillerne så trøtte av all fartinga rundt i Europa at Start løper dem i senk? Kanskje tar trønderbataljonen lett på det?

Cup er cup. Ballen er rund. Og Starts trener heter Kjetil Rekdal. Heia Start.

Drømmen om å være rik nok til å investere i Start

Helt siden jeg var liten og forstod hva penger betyr i fotball har jeg hatt en drøm. Eller, drøm og drøm. Jeg har fantasert. Drømt meg bort.

LYKKE: To helt vanlige Start-supportere, en særdeles lykkelig kveld i 2015.

Hva om jeg ble rik? Hva om jeg ble styrtrik. Da skulle jeg investert i Idrettsklubben Start. Klubben som har fulgt meg omtrent siden jeg kom til denne verden. Som har gitt meg uttallige oppturer og nedturer.

Men oppturene overskygger alltid nedturene. Jeg blir alltid varm langt inn i sjelen når jeg tenker på 100-årsjubileumskampen mot Vålerenga i 2005, da Start feide over gullrivalen og vant 3-0.

Jeg får frysninger på ryggen når jeg tenker på playoff-kampen i 1999, da Terje Leohnardsen banket ballen i mål tre minutter på overtid, og sendte Start opp i Eliteserien.

Og jeg tenker at mitt fotballsyn aldri hadde blitt det samme om jeg ikke hadde sett Start banke RBK 5-0 i 1991 og blitt fotballforelsket i en langhåret ragg fra Risør, med utsøkt teknikk og et helt overnaturlig blikk for spillet.

Alle disse tingene får liksom nedturene, de mange nedrykkene og den viftesyke linjemannen i 2005 til å blekne. For all del. Nedturene er alltid vonde, men selv i nedturen bærer man med seg drømmen om å igjen få oppleve oppturen.

Og en av de tingene jeg altså har fantasert om, drømt om, tenkt på er tanken på å få lomma full av penger, sånn at jeg kan hjelpe Start.

Men kontoen min har aldri blitt fylt og kommer aldri til å bli så full at jeg kan kalles «rik».

Da er det så deilig at noen lokale gutter på min egen alder (pluss et par ulokale) ser ut til å ha hatt akkurat den samme drømmen som meg. Drømmen om å hjelpe Start. Drømmen om et Start-lag i toppen.

Kanskje har også de spilt Championship Manager og Football Manager, der de har ledet Start til seriegull på seriegull og suksess i internasjonale turneringer. Gud så mange timer jeg har drømt meg bort i verdens beste fotballspill. Da har jeg drømt om fulle tribuner, full lommebok og pokaler i fleng, ikke bare i den digitale verden.

Så er forskjellen på meg og Starts nye investorer at de har blitt ekstremt suksessfulle forretningsmenn. Og går inn med penger og kompetanse i IK Start.

- Han er genuint opptatt av Start.

Det er beskrivelsen jeg har fått av styrelederen i det nye ASet, Christopher Langeland.

Vi er mange som er genuint opptatt av Start, og som i det stille drømmer store drømmer om pokaler, fulle tribuner og engasjement.

Penger alene vinner ingen trofeer. Men penger forvaltet på en god måte, kan ta en klubb helt opp mot toppen.

Det er ingen garanti for at dette blir en suksess, men jeg kan vanskelig tenke meg at Start noen gang får et bedre utgangspunkt for å oppnå suksess.

Med en mer systematisk tilnærming til spillerinvesteringer, investering i Starts sportslige logistikk, både teknologisk og i human kapital, som sportssjef og speider(e), tror jeg Start kan reise seg fra asken som Fugl Føniks.

Derfor tillater jeg meg å bli begeistret, forventningsfull og optimistisk.

Så til de fem investorene sier jeg: Takk! Dere har på en helt vanlig torsdag i juni gjort meg begeistret, drømmende og optimistisk. Glad og forventningsfull. Kanskje skal jeg en gang få oppleve Start i cupfinale? Gudene skal vite at jeg lengter etter å kle meg i gult på Ullevaal en kald søndag i november.

Og til Even: Jeg er sabla glad for at du fortsetter i Idrettsklubben Start.


Til slutt er det bare en ting å tilføye:


IK Start te æ dør!

«Veien til opprykk er brolagt med tre-poengere på hverdager»

Tabellen 24.04.2017.

«Pappa, kan jeg se fotball med deg?»

Det er spilt ca.89.30 av TUIL - Start og stillingen er 1-1. Odin(4 i morra) kryper opp på fanget mitt.

«Ja, klart du kan Odin. Kom hit»

Jeg håper for alt i verden at Start ikke slipper inn et mål på tampen. Da kan tandre barneører komme i skade for å høre ting de ikke bør høre ennå. selv om jeg etterhvert har opparbeidet meg selvbeherskelse på nivå med en buddistmunk når jeg ser fotballkamp med en liten tass i nærheten.

Men så. Henrik Robstad fører ballen framover, mens innbytter Tobias Christensen, med friske og raske bein, finner rom og vinker på ballen. Ikke at han trenger å vinke egentlig. Alle vet at han alltid vil ha ballen.

Robstad ser opp og trer ballen til Tobias på 16, som hæler ballen med seg i retning TUILs mål. Et lite øyeblikks genialitet, de raske, kreative tankene og ferdighetene til å matche det.

Ungdommens råskap.

Sekundet etter ligger han paddeflat, og TUILs Lars-Gunnar Johnsen, synderen. og alle andre i TUIL holder hodet i hendene. Alle vet hva som kommer. Ingen TUIL-spillere har i tankene sine at de vil diskutere med dommeren. Utfallet er glassklart.

Det er straffe. 

«Nå legger han ballen der», sier Odin.

«Ja, nå skal Start prøve å skyte ballen i mål, Odin».

Jeg tar fram pedagogen i meg, og registrer at kaptein Larsen tar sjefsansvar og legger ballen på krittmerket.

«Den går inn», tenker jeg, forbausende rolig, så rolig jeg aldri kan huske å ha vært under et straffespark. Og i alle fall ikke ett som skal tas på overtid. 

Sekunder senere:

«Han klarte ikke stoppe ballen», sier Odin.

Jeg jubler. Odin klapper og jubler med pappa. Start har vunnet på overtid. Start har scoret på overtid, igjen. Jeg gir junior en god klem. Han fniser og synes i alle fall det er morsomt med en glad pappa.

Dermed har Start spilte fire kamper. Tre seire, en uavgjort. 10 mål og tre innslupne. Det betyr at de ligger helt likt med tannbørstfantastene fra Bodø. På 1.plass. Akkurat som det skal være.

Jeg hadde tatt 10 poeng etter fire kamper om noen hadde spurt meg før sesongen. For det er god uttelling, og imponerende, spesielt når man tenker på at Start-spissene falt som fluer i innledningen av sesongen og de siste tre omgangene har gått uten keeperbauta Opdal. Og Andreas Hollingen har heller ikke fått orden på kroppen sin.

Fantastiske har Start ikke vært. Men det ser ut som dette laget har en helt avgjørende psykisk kvalitet. En kvalitet som er det totalt motsatte av fjorårsutgaven.

Troen på at de kan score en avgjørende scoring på slutten, er større enn frykten for å slippe inn og mislykkes. Kombiner det med at Start ser godt trente ut sammenlignet med motstanderne så langt, så tar man poeng på slutten av kampene. 

Akkurat som Start gjorde i 2005. I tillegg til en del sene mål i 2.omgang, scoret Start fire mål på overtid i løpet av sesongen. Tre av målene var seiersmål, mens Todi Jonssons majestetiske hodestøt, da han ble observert på flyradaren til tårna ved Kristiansand Lufthavn Kjevik, sikret ett poeng mot Lyn.

Det året følte alle at Start skulle vinne kampene til slutt. Det kom liksom alltid et mål. Og kanskje er den følelsen allerede nå i ferd med å snike seg inn i dette Start-laget, som i fjor var blottet for selvtillit. To overtidsmål er det blitt så langt i år. Jeg tipper det kommer flere.

Men det er mye å gå på for Start. 

«Vi vinner på en hverdag», sa sjefen selv etter kampen. Og det er mange hverdager i OBOS. En seier ser ikke alltid like pen ut, men de tre poengene smaker like godt uansett. For kampene må vinnes selv når det butter.

Se bare på Jerv. Der lugger det skikkelig, på tross av at de har spillemessig overtak. Det vil seg ikke, og de står med ett poeng så langt. De makter ikke vinne. De slipper inn på slutten. Det er ni poeng bak Start, og Glenn Andersen snakker i media om at de må «skjerpe seg».

Etter fire runder gleder det meg veldig at Start ligger der de ligger.  Det gleder meg at de teknisk brilijante driblefantene, Daniel Aase og Tobias Christensen, begge to har vært sterkt involvert i å skaffe Start poeng.

Jeg blir glad av å se Eirik Wichne på høyrebacken, som har tatt store steg og som støtt og stadig skrur på turboen og durer framover langs høyresiden i et voldsomt tempo og skaper farligheter. Der har vi back som kommer til å ta Tippeligaen med storm etterhvert.

Og på andre kanten krummer Børufsen nakken og plager vettet av høyrebackene han møter. Nå sitter snart målet også. Espen er i støtet. Og helt bakerst ser Larsen og Heikkilä ut til å trives med hverandre.

Det er herlig å se Gummi igjen har begynt å med seg ballen i fart framover når han vinner den. Når avleveringene blir litt mer presise, så er det helt prima.

Om litt får vi litt mer konkurranse på spissplass. Til sommeren er Lasse Sigurdsen klar igjen. Opdal er klar neste helg, og Hollingen får orden på helsa etterhvert. Da blir Start tøffe å skubbe seg på.

Og mens veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, er veien til opprykk fra OBOS-ligaen brolagt med tre-poengere på hverdager.

Drømmen om opprykk

Men nå sitter jeg her og kjenner at jeg gleder meg til 2017. Det var de avsluttende ord på min blogg datert 14.oktober 2016. Nå er 2017 her og vi er fire dager unna seriestart. Jeg føler det samme fremdeles.

Her feirer jeg Starts forrige
opprykk fra 1.div til Eliteserien.
Pub i London, oktober 2012.

2016 ble annus horribilis. Jeg har kalt det et styrt nedrykk, men akkurat nå tyder det meste på at akkurat det var klokt. Start har levert grønne tall i regnskapet to år på rad. Det betyr at vi kanskje kan slutte å snakke om økonomi og heller snakke om fotball. Og det er jo det som er morsomt. Så med en liten bønn om at man for en gangs skyld har lært av fortiden, lar jeg økonomien ligge.

Sportslig sett har vinteren vært en solid opptur. Nå skal man som kjent ikke legge for mye i resultater i en oppkjøring, men det mest gledelige har vært at man faktisk kan se at Start anno 2017 er bedre enn Start anno 2016.

Det er flere grunner til det. Laget har ikke mistet spillere av vesentlig betydning. Av de som har forsvunnet ut er det kun Chidibere Nwakali, som var på lån, som utvilsomt hadde gjort laget bedre.

Inn har kommet tre spillere som kommer til å spille fra start i 1.serierunde, Simon Larsen, Abubakar Ibrahim Aliyu og Nils Vorthoren. I tillegg har man fått ny reservekeeper, Benjamin Boujar, og Thomas Zernichow, begge hentet fra Vindbjart.

Så hva kan vi si om Start anno 2017? De har, trolig, OBOS-ligaens beste keeper i Håkon Opdal. Molde la klingende mynt på bordet i vinter, men siden Start har kommet seg bort fra den akutte pengenøden, ble det et klart NEI fra Start.

Forsvaret ser bedre ut. Jeg mener det er styrket fra fjoråret, med Simon Larsens inntreden, og at f.eks Wichne på høyrebacken har tatt steg. I midtforsvaret kommer Simon Larsen etter alle solemerket til å få selskap fra Vikstøl i årets første kamp, men Vikstøl skal ikke prestere for dårlig for han mister plassen til Tapio Heikkilä. På venstrebacken starter Robstad, som sammen med Børufsen kommer til å danne en meget god venstreside.

Men det er også noe annet som gjør at Start nå virker mer robuste defensivt. Det er angrepsspillet, men det kommer jeg tilbake til.

For robust er i det hele tatt ordet jeg vil bruke for å beskrive dette Start-laget akkurat nå. Det burde passe bra i den fysisk tøffe OBOS-ligaen.

Den sentrale midtbanen med Nils Vorthoren og Gummi Kristjansson er i alle fall ikke for pinglete. Gummi ser plutselig mye friskere ut igjen, jeg hadde før vinteren mistanke om at han kom til å forsvinne i vinter, men han er her fremdeles og ser bedre ut enn i fjor.

Vorthoren har jeg ikke blitt helt klok på ennå, jeg har ikke fått sett alle Start treningskamper, men han er i alle fall en mann med mye erfaring. Ankepunktet mot midtbaneduoen er at de kan bli for lite kreativitet. 

Løsningen på akkurat det har Start trolig i bakhånd. Erlend Segberg og Andreas Hollingen er begge mer kreative typer. Segberg har trent seg helt i kjelleren i vinter, og har manglet overskudd, men skal i følge rapportene være i stigning. Hollingen har slitt voldsomt med skader, og det store spørsmålet er jo i hvor stor grad det har satt ham tilbake. Men begge de to ungguttene har potensiale og kreativiteten Start kan ha bruk for. Det er ingen automatikk i at Vorthoren og Gummi blir valgt hver søndag.

Espen Børufsen har hatt en meget god vinter og ser ut til å være full av overskudd. Han kommer til å gi høyrebackene i OBOS mye trøbbel i år. På høyresiden har Start hentet inn denne Ibrahim. Han later til å være en leken og kreativ type. Hadde, ifølge rapportene, en fin kamp da Start slo Odd 4-3, der han blant annet hadde en meget fin målgivende på Starts vinnermål.

Han ser ut til å være løsningen på Starts hodepine på høyrekant. Der prøvde man i hele fjor mange løsninger, uten å lykkes. Det er litt tidlig å være skråsikker her, men jeg tror han kommer til å fungere godt i år.

I båkhånd har Start spillere som Daniel Aase, som fort kan være en veldig god mann å hive innpå i kamper der Start sliter med å bryte ned en lavtliggende motstander, og talentet, og mannen å se opp for, Tobias Christensen. En leken og teknisk god unggutt, som går rett på mål og som faktisk også har scoret litt i vinter. Han kommer nok også til å få en god del minutter i år, og jeg blir veldig overrasket om han ikke får starte noen kamper også.

På topp ser Pedersen ut til å foretrekke Antwi og Salvesen. Antwi vet i alle fall godt hva han går til i OBOS, og forhåpentligvis kan han finne tilbake til selvtilliten han så sårt manglet i fjor. Da kunne alle som så Start-kamper se at det var en mann helt ribbet for selvtillit. Har ikke akkurat hamret inn mål i vinter heller, og er nok avhengig av å få en ålreit Start for å komme i siget.

Salvesen kommer til å score mye i år. Dersom Start blir så gode som jeg håper, men ikke helt tillater meg å tro på grunn av mitt grunleggende pessimistiske syn på livet, så kan han bli toppscorer.

Salvesen har hatt stadig stigning, både i fjor og i vinter. Mot Odd var han meget god. Ett feiende flott frisparkmål, ett frisparkmål som nok keeper-Rossbach må ta på sin kappe, og en strøken målgivende til Børufsen. Salvesen er rett og slett en god avslutter og ser ut til å ha tatt steg når det gjelder å involvere seg i det oppbyggende spillet også. Blir trolig en nøkkelspiller for Start.

I bakhånd på topp har Start bakromstrusselen Lasse Sigurdsen, som har sett vel så pigg ut som Antwi i vinter og mannen ingen vet hva kan bringe til bordet, Uduak Idemokon. Idemokon er meget hurtig og ganske uberegnelig, men han gikk som kjent skadet i hele fjor fordi han ikke synes det var noen grunn til å ha innleggssåler i skoa sine, så hvem vet hva han kan komme med i år. Har ikke spilt allverdens i treningskampene heller, så han har vel fremdeles et stykke vei å gå. MEN, Steinar Pedersen må jo se noe i Idemokon, siden han sjanset på å gi ham et år til i Start.

Angrepsspillet til Start er uansett det som er markant bedre enn i fjor, akkurat nå. Det er faktisk mulig å se at det er en plan over det hele, og en ting Start virkelig har fått satt i vinter er kontringene. Der går det hurtig i lengderetning med flere mann. Det etablerte angrepsspillet har også fått en struktur og plan over seg, og Start evner i større grad å holde på ballen og hvile med den.

Det igjen gjør at Start slipper å forsvare seg frenetisk hele tiden, fordi ballen til stadighet blir spilt bort. Dermed ser Start også piggere ut gjennom samfulle 90 minutter. Nå kan det også godt tenkes at Start er bedre trent i år enn i fjor, og flere spillere har jo i større grad fått gå skadefrie en hel vinter enn de har tidligere, men vel så viktig er trolig at Start ikke trenger å løpe like mye mellom.

Mitt største ankepunkt mot dette Start-laget er at den sentrale midtbanen per nå ser ut til å være litt for lite kreativ. Hvordan kommer det til å gi seg utslag når man møter lag som legger seg lavt og prøve å forsvare seg til ett poeng? Det er jo det Start må finne seg i at mange lag kommer til å gjøre i år. Men, igjen, det kan også tenkes at Hollingen eller Segberg spiller seg inn på laget etterhvert, og de vil i så måte gi midtbanen større kreativitet.

Jeg er helt overbevist om at Start kommer til å henge med i toppen. Selv når jeg gjør meg så objektiv som jeg har kapasitet til, så konkluderer jeg med det.

Jeg har selvsagt denne nagende uroen og angsten som jeg alltid har når jeg tenker på Start. Spesielt med tanke på at forventningen er skuffelsens far, og at det er komplett umulig å ikke bli litt optimistisk av oppkjøringen. Men enn så lenge har jeg valgt meg nøktern optimisme.

En ting er uansett sikkert: Jeg gleder meg. Der jeg i fjor nok så på sesongen med skrekk, en velbegrunnet skrekk, gleder jeg meg i år.

Jeg gleder meg til å besøke bortearenaer jeg ikke har besøkt før. Og ikke minst turer til Sørlandet for å få med meg sørlandsderbyene. Kamper mot Jerv og Arendal. Det kommer til å koke. Forhåptentligvis vinner Start fire av fire, sånn at jeg slipper håning fra venner og bekjente i og rundt de to Aust-Agder-lagene.

LES OGSÅ: En judas fra Grimstad

For Start SKAL og BØR være Sørlandets stolthet, og Sørlandets flaggskip på fotballbanen. Jeg har ingenting imot at f.eks Jerv rykker opp. Forutsatt at de rykket opp sammen med Start.

Tror jeg Start rykker opp? Ingen kommentar. Drømmer jeg om det? Hver dag. Hver eneste dag siden nedrykket var et faktum i fjor høst, har jeg drømt om et opprykk. På søndag starter reisen mot drømmen.

Heia Start!

Et ærlig nedrykk?

Dersom 2016 blir stående som historien om det ærlige og styrte nedrykket, som ble en naturlig konsekvens av en økonomisk hestekur, som reddet Starts framtid, så blir det også historien om en utskjelt, men modig, Start-ledelse.

LYKKE: Bildet er tatt forrige gang jeg opplevde ren, ubesudlet lykke som Start-fan. Etter den avgjørende kvallik-kampen mot Jerv i fjor høst.

Jeg husker jeg stod i mixed zone etter Starts 1-0-tap mot Vålerenga i siste serierunde 2014. Etter å ha slått Brann borte i serierunde 26 og på den måten sikret plassen i Tippeligaen 2015, hadde Start gått på tre tap og en uavgjort hjemme mot bunnlaget Sandnes Ulf.

Jeg husker jeg og min radiomakker Glenn intervjuet både Start-spillere, trener Mons Ivar Mjelde og Start-direktør Even Øgrey Brandsdal etter den begredelige fotballkampen. Det var spesielt intervjuet med sistnevnte som gjorde inntrykk.

Han var stram i maska. Bestemt. Tydelig skuffet med årets sesong, og spesielt den svake avslutningen. På vei hjem var jeg ganske sikker på at Mjelde var ferdig etter den sesongen. Spesielt siden Brandsdal også på Facebook skrev noe jeg tolket i samme retning.

Men Mjelde ble. Og jeg er langtfra den eneste som har hevdet i ettertid at han den vinteren ble reddet av Starts elendige økonomi. I lys av det får vi være lettet over at Start tross alt ventet litt med å gjøre endringer på ledersiden. De kronene ekstra man trolig måtte pøst ut ved å gi Mjelde sparken da, kunne vært det som veltet klubben.

Det ble uansett den første av mange økonomisk motiverte avgjørelser i Start. De fleste av dem har handlet om spillersalg. Først forsvant Zlatko Tripic. Så forsvant Ernest Asante. Etter en middels vårsesong forsvant spilleren det var aller vanskeligst å erstatte, Mattias Vilhjalmsson.

Lederen. Stjerna. Målscoreren. Der og da raknet Start. Siden han forsvant har de vunnet én gang. 

Etter salget av Vilhjalmsson har Start også latt Mathias Rasmussen forsvinne ut portene, fordi de fikk et bud de ikke hadde økonomi til å si nei til, og Rasmussen valgte klokelig å forsøke seg på et eventyr i en klubb som vinner kamper fra tid til annen.

Før årets sesong hentet Start inn Uduak Idemokon. Det var spissen som skulle sørge for at ting skjedde på topp. Og i vinter så han lovende ut. I sesonginnledningen også, forsåvidt. Men siden har han bare blitt sett i styrkerommet, etter at han selv valgt å drite i det medisinske apparatets råd om å legge inn såle i skoa.

Og ble skadet. For resten av sesongen.

Da blir det ekstra tungt for en klubb som i utgangspunktet stod ribbet til beinet.

Historien om Start 2016 er historien om noe så enkelt som et ærlig nedrykk. For en gangs skyld har Start for alvor tatt konsekvensen av fortidens helt skrekkelige ødsling av penger og stormannsgalskapen som har fått et navn: Sparebanken Sør Arena.

Pluss noen spillerkjøp helt bak mål, sist eksemplifisert med den ekstremt avdankede Seyi Olofinjana.

Start har i mange år, sånn jeg har forstått det, skjøvet gjeld fra ett år over til neste år for å kunne skilte med økonomiske tall som gjør at de ikke straffes av NFF. Det er denne manøveren, det å skyve gjeld foran seg, Starts nåværende styreleder vil at Start skal slutte med. Slik at man ikke lever på etterskudd.

Det er forståelig. Men det er også en prosess som smerter noe voldsomt for oss som er supportere.

Jeg har vært oppriktig adrenalinsint flere ganger i årets sesong. Fordi jeg har oppfattet at spillerne gang på gang på gang på gang gjør feil som gjør at de taper kamper. At de ikke blør nok for drakta.

Men å mistro dem for å ikke ville vinne er jo heller ikke helt rettferdig. Jeg tror de oppriktig brenner for å vinne hver eneste kamp de stiller opp i. Men når man spiller i en klubb som er i økonomisk krise over mange år, opplever at de beste medspillerne forsvinner, opplever at man ikke klarer å vinne, så tror jeg det hadde tatt knekken på psyken til de aller fleste. Og på toppen av det hele så henger en mørk økonomisk tordensky over klubben hver eneste dag.

Og så ser jeg akkurat det samme i Start som jeg ser i landslaget: Den ropende mangelen på en ledertype. Det er mye pent som kan sies om innstillingen til Start-kaptein Vikstøl, men han er ikke ledertypen med stor L. Den siste Start-spilleren som var det heter Vilhjalmsson.

Så er det heller ikke så rart at Start denne uka offentlig ga uttrykk for at de er på jakt etter en ledertype på midtbanen foran neste år. Det er det forsiktig sagt et skrikende behov for.

Investeringene Start har gjort på spillersiden det siste året har vært av litt varierende kvalitet. Høyreback Skogmo har aldri kommet seg opp på et godt nok nivå, men venstreback Robstad har derimot i flere kamper vært et lyspunkt.

Tapio Heikkilä har vært skuffende og har ofte sett veldig utilpass ut. At man hentet Jibril Bojang var nok mer noe for framtiden, og jeg skal ikke felle noen dom der før neste år.

Antwi er jeg overbevist om blir en viktig brikke når han bare finner tilbake til selvtilliten som han ser ut til å ha mistet helt fullstendig. Og Idemokon den skadde har vi allerede vært innom. God spiller, som dessverre ikke tok til seg medisinske råd. Han er innlånt ut sesongen, men har gitt uttrykk for at han vil spille i Start neste år. Da MÅ man være sikker på at beina funker.

Innlånte Chidibere Nwakali er en spiller med strålende ferdigheter, men som mangler mye på fotballklokhet. Hadde han hatt en ledertype med seg sentralt på midten, så tror jeg det hadde sett bedre ut. Han er god nok for Tippeligaen og, når fotballklokheten kommer, enda høyere nivå.

Det eneste innkjøpet jeg mener er helt feilslått er Dulee Johnson. Han har på ingen måte innfridd. De pengene hadde gjort mer nytte på Idrettsklubben Starts slunkne konto.

På den positive siden har Start skjermet utviklingsavdelingen for kutt. Helt essensielt. Å foreta kutt der ville være som å kappe av seg hodet. Det ligger håp om at Start etterhvert kan begynne å få fram flere spillere med Mathias Rasmussens potensial og selvtillit. Tobias Christensen ryktes å kunne være nestemann. En lovende midtbanespiller som bidrar både framover og bakover, og som nylig, ifølge de som var der, var banens suverent beste i semifinalen i G16-NM.

En kamp han også avgjorde selv med ei perle av ei scoring. Det er håp, med andre ord.

Mye kan sikkert sies om hva trenerapparatet til Start har fått ut av laget i år. Jeg tror uansett at få, om noen, hadde reddet Start fra nedrykk i år. At noen kunne sørget for at Start var med i kampen om sikker plass lenger, er sannsynlig. Men alt ble galt i år. Så er i alle fall jeg villig til å vente til etter neste sesong med å felle en knusende dom.

Fordelen med det man på sett og vis kan kalle et styrt nedrykk er at man har fått god tid til å planlegge neste år. Flere spillere vil forsvinne ut portene. Hoff legger opp. Alex de John får ikke ny kontrakt. Det kan jeg aldri tenke meg at Robert Sandnes får heller.

I stedet har Start gitt proffkontrakt til unggutter og noen av dem som nå har spilt i Start i snart 10 år. Børufsen, Vikstøl etc.

Simon Larsen er allerede på plass før neste år. At han holder OBOS-nivå er hevet over enhver tvil. Når det gjelder hvor god han er på sitt beste strides visst de lærde (jeg har ikke sett ham nok i år til å mene noe om akkurat det), men han blir meget viktig til året.

Får Start inn skikkelig sjef på midtbanen, så kan neste år bli riktig trivelig. Jeg håper Start kan ha stallen på plass til 1.januar ca, sånn at man i år slipper å bruke store deler av sesongoppkjøringen på å lete etter viktige brikker, men heller kan ta det med ro og slå til dersom man finner spillere man har økonomi til å hente og som er tilbud som er for gode til å si nei til.

Jeg står fremdeles ved min egen påstand fra i sommer om at jeg tror Start vil være bedre neste år enn det de har vært i år.

Jeg har flere ganger brukt uttrykket «spare seg til fant» om det Start har drevet med. Men kanskje har jeg ikke tatt helt innover meg hvor langt ute å kjøre klubben har vært? Som supporter må man jo noen ganger, med vilje, drive aktiv fornektelse for i det hele tatt orke å engasjere seg hver søndag.

Jeg har også kjeftet og smelt på ledelsen. Men dersom årets hestekur ender med at man endelig kan gå fra å kutte, kutte, kutte og ender opp med å kunne forsterke det sportslige apparatet, som det er et uttalt ønske om fra ledelsen, og sakte men sikkert kan bygge seg opp igjen, ja, så er historien om en modig og realitetsorientert Start-ledelse. Kun framtiden vil gi oss fasiten her. Om jeg egentlig var inne på noe, eller om sjefene på Sparebanken Sør Arena rent faktisk reddet Starts framtid.

Jeg håper at sesongen 2016 var den endelige avslutningen på en økonomisk hestekur og at sesongen som sådan var en beklagelig konsekvens av umulige arbeidsbetingelser for det sportslige apparatet. 

For da kan 2017 være begynnelsen på en opptur. Det håper og drømmer jeg om. Og når man er Start-fan er håper og drømmer mange ganger det eneste man har.

Og kanskje, en gang i framtiden, kan jeg og Odin tusle til Ullevål etter at Tippeliga-sesongen er over. Ikledd Start-skjerf, nynnende på heltane fra Sørlandet, med et sug i magen, bankende hjerte og et lurt smil.

Vi fikk oppleve cupfinalen vi også. Men inntil videre er det en fjern drøm. Akkurat nå er det bare opprykk i 2017 som gjelder. Jeg håper.

Jeg har ofte i år vært redd for at engasjementet mitt er i ferd med å dø. Men nå sitter jeg her og kjenner at jeg gleder meg til 2017.

Heia Start!

En judas fra Grimstad

Jeg er vokst opp på Fevik i Grimstad kommune. Har gått på videregående skole i Grimstad. Kjenner folk i Jervs sportslige apparat. Jeg vil alltid kalle Grimstad "hjem". Men i kvalikkampene mot Start har jeg intet annet ønske enn at Grimstad-klubben blir satt ettertrykkelig på plass.

Det blir noen spaltemeter i sørlandsavisene før "Slaget om Sørlandet". Her en skjermdump fra fvn.no.

"Hvem heier du på?"

Spørsmålet kom på Twitter like etter at det ble klart at det er Jerv som skal kjempe med Start om den 16. og siste plassen i neste års Tippeliga. Spørsmålet var selvsagt betimelig. For meg er Grimstad "hjem". Det er mitt paradis. Det er der jeg har vokst opp. Det var der jeg i oppveksten ble kjent med venner som jeg kommer til å ha hele livet. 

Allikevel var ikke spørsmålet vanskelig å svare på. Jeg trengte null betenkningstid. Jeg heier selvfølgelig på Start. For meg personlig er det ikke et tema en gang. Det er lett. 

Da jeg vokste opp spilte jeg for Fevik-klubben IL Express. En klubb som var gjemt bort langt nedi divisjonssystemet. 5.divisjon. 6.divisjon. Vi gutta på laget stod med ørene på stilk da trener Rune fortalte om klubbens noe mere ærerike historie på begynnelsen av 90-tallet. Da hadde de blant annet spilt mot Start 2 med Frank Strandli og andre kommende landslagsspillere på laget.

Laget mitt var, i austagdersk målestokk, ganske ålreite. I alle fall i de yngre årene hang vi med i toppen av tabellen, og jeg vet at vi i alle fall et år vant seriegullet. Vi hadde et par erkerivaler på den tiden. Det ene laget var Øyestad fra Nedenes(de som nå er mer kjent for håndball), og nettopp Jerv.

En av mine sterkeste minner fra den tiden er da vi møtte Jerv til kamp på treningsbanen ved Levermyr. Til pause lå vi under 4-1. Vi hadde spilt elendig. Til full tid stod det 5-5. Jeg tror jammen meg jeg lirket inn et av målene selv også. Det var full jubel da fløyta gikk. For en opphenting. Mot de blærete Jerv-spillerne. Vi gjorde et ekstra nummer ut av å juble intenst. Jerv-spillerne var lange i maska. Vi likte å møte Jerv. Men mest for å sette dem på plass. Vi følte liksom de så litt ned på oss. Det skulle vi ikke ha noe av.

I hele min oppvekst i Grimstad så jeg til sammen én Jerv-kamp. Det var en cupkamp i 2002. En målfattig affære mellom Jerv og Pors. Jerv vant kampen 1-0 etter ekstraomganger. Jeg husker at jeg frøs, og at jeg og min kompis Svein vurderte å dra før kampen ble avgjort. Men vi ble. Tror jeg.

I år har jeg også sett én Jerv-kamp fra tribunen. Det var kampen det forsmedelige bortetapet mot Follo, da jeg bor i Ås, som ikke er så langt fra Ski. Jeg applauderte Linds flotte 1-0-scoring, men måtte skuffet se Follo vinne kampen på overtid. På tribunen traff jeg gamle lagkamerater, klassekamerater og til og med en gammel mattelærer(hei Trond).

Poenget mitt er uansett at på tross av en oppvekst i Grimstad har mitt forhold til Jerv aldri vært spesielt nært. 

Det betyr ikke at jeg ikke har applaudert Jervs fremgang de siste årene. Jeg fulgte spent med i fjorårssesongen. Jeg har sett flere kamper i år(så sant de ikke har kollidert med Start-kamper), og jeg har latt meg imponere og til dels begeistre. Jeg har gledet meg over at det endelig er en klubb fra mitt hjemfylke som klarer å ta steget ut av breddefotballen og inn i toppfotballen. Det var på høy tid.

Men nå er det slutt. Nå skal Jerv møte Start. Jeg har gått på Start-kamper så lenge jeg kan huske. Jeg er født i Kristiansand. Jeg så Myggen spille fotball før jeg visste at det var et lag som het Jerv i Grimstad. Jeg var på Starts fotballskole. Jeg har sett Start banke Rosenborg 5-0. Jeg har sett Start tape 2-7 hjemme mot Raufoss. Jeg har sett Start rykke opp, rykke ned, rykke opp og så ned igjen. Men jeg har vært der hele veien. Start er min største lidenskap, sammen med musikken.

De siste ukene har jeg med en viss begeistring, og en enda større dose frykt sett Jerv jobbe seg mot kvalik, samtidig som Start har tapt og tapt og tapt og tapt. Da det ble klart at Start må gjennom kvalik for å klare seg, og Jerv var med i kampen om retten til å møte Start, skjønte jeg at det var skrevet i stjernene.

For en absurd situasjon jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve. Ikke fordi jeg ikke er smertelig klar over Starts historikk med å kollapse med jevne mellomrom, men fordi historien ikke akkurat er full av suksesshistorier fra Aust-Agder-fotballen.

Og for å sitetere Jokke: "Jeg er redd". Redd for at Jerv skal valse over Start. For at spillere som har vært innom Start, blitt sendt på dør igjen, skal avgjøre for Jerv.

Espen Knudsen, Glenn Andersen, Jan Jenssen, Alexander Lind og Joachim Edvardsen har alle vært innom Start(og her kan jeg ha glemt noen). I tillegg var Dennis Antwi på prøvespill i Start i sommer. Jeg tror de gleder seg til å møte Start.

Og så må vi ikke glemme Steinar Pedersen. Mannen med et trillebårlass med kamper for Start. Som trente Start 2 før han fikk tilbud om jobben i Jerv. Som ifølge Fædrelandsvennen skal være Starts førstevalg om ny hovedtrener i 2016. Det blir han neppe om Jerv slår Start.

Så alle mine gode venner i Grimstad får ha meg unnskyldt. På lørdag og neste onsdag tar jeg på meg Start-skjerfet og håper Start setter Jerv på plass.

Så kan heller Jerv rykke opp neste år, og Start beholde plassen, slik at vi i 2017 for første gang i historien kan få et sørlandsderby i vår øverste divisjon.

Kvalikspesialisten Start?

En høstkveld i 1999 gjennomførte IK Start, eller rettere sagt Espen Johnsen, et mirakel for Start i kvalikkampen mot Strømsgodset på Marienlyst i Drammen. 

Svein "Matta" Mathisen i garderoben etter Starts kvalikseier over Bryne i 1988. Skjermdump: YouTube

I en loftstue på Fevik i Grimstad satt 4 av 5 i familien Gimse. Far Arne Martin holdt seg klokelig unna, om jeg ikke husker feil. Han er den eneste i familien som ikke er bitt av fotballbasillen. 

Anne Lise (43), Lars Martin (undertegnede, 16), Kjetil (14) og Ole Kristian (9) satt benket for å følge TV Sørs sending fra den andre kvalikkampen mellom Start og Strømsgodset på Marienlyst.

Noen dager i forveien hadde de to lagene møttes på Kristiansand stadion til en kamp nesten ingen husker. En kamp som ble en solid parantes sammenlignet med det som kom. Det var en relativt jevnspilt kamp i flomlyset på Kristiansand stadion. Sven Kloster og Trond Nordseth scoret for Start og Thomas Wæhler og Marek Lemsalu scoret for Strømsgodset.

Jeg husker ikke allverdens av kampen, den har havnet fullstendig i skyggen av det som skjedde på Marienlyst noen dager senere. Men jeg husker praten jeg hadde med en Godset-fan da dommeren blåse av kampen.

"Vi er bedre enn dere. Dette blir grei skuring på Marienlyst", sa Godset-supporteren.

"Nei. I dag viste vi at vi er best. Vi tar dere der", sa jeg.

Og han hadde nok mest rett, selv om jeg hadde rett.

Kampen på Marienlyst ble en eneste lang sjanseorgie for Godset, og redningsorgie for Espen Johnsen, som på toppen av det hele spilte nesten hele kampen med brukket finger.

Start ble rundspilt etter alle kunstens regler, men buret var stengt. 

Tre minutter på overtid scorer Terje Leonardsen, mannen som i 2002 fikk følgende karakteristikk av katastrofetrener Gudjon Thordarsson: "Han puster med ræva".

Da ballen traff nettet utspant det seg noen gledesscener Fevik knapt har sett maken til. Jeg gikk fullstendig bananas. Hva de andre gjorde, husker jeg ikke, men jeg husker at lillebror Ole felte noen tårer i sofaen. Mest av glede, tror jeg. Men trolig også av den voldsomme forfjamselsen over målet. og over følelser en niåring aldri har vært i nærheten av før. Jeg tror jeg måtte tørke vekk en tåre selv. Det var totalt overveldende. Og jeg som trodde den totale lykke var Rekdals straffemål mot Brasil, da jeg lå på knærne foran TVen i den samme loftstuen, med foldede hender, mens jeg ba all verdens guder om hjelp og støtte. Nå hadde Rekdal møtt sin overmann. Terje Leonardsen.

At Espen Johnsen måtte i aksjon nok en gang etter målet, da Anders Michelsen stormet gjennom Start-forsvaret, satt på en måte prikken over i-en for hans og Starts kveld.

Det var en kveld jeg aldri glemmer. 

Ser vi på Starts kvalikhistorie, så er det gledelig lesning. For å gjøre det enkelt for meg selv har jeg begrenset meg til historien fra da Norge fikk en nasjonal serie fra maratonsesongen 1961-62. 

De tørre fakta er: I 1972 ble det for første gang spilt kvalik til Eliteserien. Raufoss gikk seirende ut av den første kvaliken. Start har vært med i kvalifiseringsspill to ganger. Første gang i 1988, da de vant både hjemme mot Ham-Kam (2-1) og borte mot Bryne (3-1) og rykket opp.

Den andre gangen var den mildt sagt berømte kampen i Drammen i 1999.

En litt morsom fakta i denne sammenheng er at dersom Tippeligaen ikke hadde blitt utvidet etter 2008-sesongen, så hadde Start måttet spille kvalik mot Lillestrøm i 2008. Start havnet nemlig på 3.plass i 1.divisjon, men på grunn av utvidelsen av Tippeligaen fra 14 til 16 lag, rykket tre lag direkte opp fra 1.divisjon, mens bare ett lag rykket direkte ned fra Tippeligaen.

De siste 10 kvalifiseringene(fra 2004 - 2014, med unntak av 2011 da det ikke ble spilt kvalifisering) så har Tippeliga-laget vunnet seks kvaliker, og 1.divisjonslaget har vunnet 4 kvaliker. Ser vi derimot på de siste fem kvalikene har 1.divisjonslaget vunnet tre, mot Tippeliga-lagets to.

Alt dette indikerer jo egentlig at kvalikkampene er 50/50. Kanskje har det noe å si at Start i år har prestert langt svakere enn det kvaliklaget fra Tippeligaen som regel har. Kanskje litt. Men jeg tror kvalikkampene har et helt eget liv. Start har fått en ekstramulighet. De har fått noe de ikke fortjente. Klarer de å bruke det rett, så er det håp om at de kan få noe ut av kvalikkampene.

Og det som er verdt å merke seg: Av de lagene som har deltatt i mer enn en kvalik siden 1973, er Start det eneste laget som ikke har tapt en eneste kvalik. De har faktisk ikke tapt en eneste kamp i kvaliken. Tre seire og en uavgjort er fasit. Det er da noe.