En høstkveld i 1999

En sen høstkveld 1999. Start spiller borte mot Strømsgodset. Noen dager i forveien hadde de samme lag møtt hverandre i Kristiansand. 2-2 ble det da, og de fleste trodde nok at drammenserne skulle sikre seg fornyet eliteseriekontrakt søndagen etter. Men, det var to personer som ville det annerledes. Den ene het Espen Johnsen. Han har i senere år blitt mest kjent for famøse utspill, tyttebærturer i feltet, langt utenfor bærsesongen, og for å ha spilt med en mildt sagt krøkkete ankel, altfor lenge, i en kamp mot et land fra Sør-Europa.

Men denne høstkvelden på Marienlyst var han supermann. Egentlig var han mye mer enn det også. Supermann har en svakhet. Kryptonitt. Denne kvelden hadde den da så unge Johnsen ingen svakheter. Han reddet alt. Selv et fingerbrudd etter omkring 20 minutter stoppet ikke kristiansanderen. Jostein Flo, Lasse Olsen og resten av gjengen fra Drammenselvas bredd trodde knapt sine egne øyne. 12 hundreprosentsjanser hadde de, men ballen ville ikke inn. Men det gjorde ikke så mye, de ledet på bortemål. Start hadde lite å stille opp med. Før en spiller som senere ble beskyldt av en islandsk flopptrener, for å puste med ræva, ble byttet inn. Tveits store sønn Terje Leohnardsen. Dukk-opp Terje som han senere ble kalt. For hans evne til å, nettopp, dukke opp. Og, det var nettopp denne kvelden hans evne til å dukke opp kanskje ble landskjent for første gang.

Jeg lar videoklippet tale for seg her. Men som de fleste vet han scoret. Videoklippet er ikke all verdens, men alle dere Start-fans kan lukke øyene, tenke dere tilbake til dette øyeblikket, og fremkalle den gleden og de frysningene dette øyeblikket ga.

I en sofa i Furufjell på Fevik satt 80 prosent av en familie i en sofa i loftstua. Far i huset følger ikke med, han er egentlig ikke interessert. Ett minutt på overtid utbryter eldste sønnen i familien: "Nei, dette går ikke" og slenger forbannet Start-flagget han har klamret seg til hele kampen, i gulvet. De andre sier ikke stort. De har sluttet å tro de også. Men det er da det skjer. Dukk-opp Terje dukker opp, og setter ballen bak Glenn Arne Hansen. 93 minutter viser klokka, og familien Gimse, den fotballinteresserte delen, sendes ut i en jubelrus sjelden sett i Aust-Agder. Storebror, altså undertegnede, kan ikke huske stort. Ikke annet en pur og sinnsyk glede. Helt uhemmet glede, uten begrensninger, og et skrik så høylytt at jeg er sikker på de hørte det helt ut til Torungen fyr. Lillebror på ni blir så forfjamset at tårene triller. Gledestårer. Hva mor og mellomstebror gjorde, husker jeg ikke, men de lettet nok fra sofaen i en satsbevegelse selv Janne Ahonen hadde vært stolt av.

Så, plutselig, mens gleden og forfjamselsen fremdeles holdt på å sette seg, kom en Strømsgodset spiller alene med keeper. Hvem det var husker jeg ikke, og jeg tror han helst vil glemme det selv også. For bakerst stod Espen Johnsen og gjorde det han hadde gjort hele kvelden. Han reddet! Resten er bare gledesscener i gult og svart, som jeg ikke har sett siden. En må nok tilbake til gullfeiringa i 1980 eller 78 for å finne noe lignende. Men jeg tviler på at de gledesscene kan matche de man så på Marienlyst en sen høstkveld i slutten av forrige årtusen.

Så mens vi venter på Adecco 2008, kan vi se dette lille klippet, høre kommentatorenes avsindige hyl, og nyte. Så håper vi at 2008-sesongen slutter like lykkelig. Men forhåpentligvis ikke like dramatisk. Det orker jeg ikke.

Heia Start!