En kjærlighetserklæring

Kvinner. Jeg elsker dere.

Alle sammen.

Noen mer enn andre, selvsagt. Men hva i alle dager skulle jeg gjort uten dere?

Fra jeg i 2.klasse på barneskolen fikk mitt første kyss, har det vært noe mytisk og spennende rundt dere. Riktignok har jeg nok plukket opp en ting eller to med årene, men mystikken og spenningen er der like fullt.

Den barnslige gleden over å få et smil og en klem. Og kanskje et kyss. Den gleden er minst like sterk.

Dere er prikken over i-en, rosinen i pølsa og champagne på nyttårsaften.

Og hvorfor er jeg så glad i dere?

For å begynne med det overfladiske: Dere er fordømt vakre. Det går ikke en dag i mitt liv uten at blikket mitt fester seg ved minst en av dere.

For eksempel når jeg sitter på trikken. En av dere fanger min oppmerksomhet. Kanskje er det nettopp du som sitter i setet rett overfor meg, og jeg, jeg later som jeg kikker tomt ut av vinduet, mens jeg heller kaster stjålne blikk på deg. Det er jo ikke noe pent å stirre. Men hadde det vært det, så hadde jeg sannelig gjort det.

Kanskje er det deg jeg snur meg etter på gaten. Det skal man visst ikke gjøre, har jeg hørt. Men, come an. Det er vanskelig å la være.

Eller kanskje går du foran meg. Og jeg går bak deg og lurer på hvordan du ser ut. Du er sikkert pen, tenker jeg.

Så elsker jeg for deres intellekt. Dere er smarte, mange av dere mye smarte enn jeg noen gang har kapasitet til å bli.

Dere har evnen til å tilgi når vi menn dummer oss ut. Og det skjer jo støtt og stadig. Dere ser strengt på oss, blir sinte og lei dere. Og ingenting biter på en mann som en sint eller gråtende kvinne.

Dere får frem de myke sidene i oss(ja, vi har mange myke sider, det er bare ikke alltid vi finner det bryet med å lete dem frem).

Dere er modige. Hiver dere ut i en offentlig debatt der ufine regler som "jævla fittehøl" og "jeg skal faen meg komme og voldta deg" sitter løst blant anonyme feiginger som gjemmer seg bak tastaturet i kjelleren til sin omsorgsfulle mor, som nok hadde fått slag om hun visste hva de drev på med.

Dere er kule og morsomme. Dere er gode venner og passer perfekt som kjærester.

Men mest av alt, så er dere mennesker. Sånn som meg. Med feil og mangler. Med gode og dårlige sider.

Og det er nesten det beste ved dere.