Noen tanker når ord blir fattige

- Hvordan staves kjærlighet, sa Nasse Nøff.
- Kjærlighet staves ikke, det må føles, sa Ole Brum.

Ole Brum er en klok bjørn. Og i går ble hans ord til virkelighet. I Oslo. I Kristiansand. I Molde. I Stavanger. I Norge. Vi kunne føle kjærligheten.

På Råshusplassen ble 150.000 roser hevet mot himmelen. For kjærlighet, toleranse og demokrati. Det var stille. Forbausende stille.

For hvordan møter man egentlig ondskap i sin mest ekstreme og avskyelige form? Hvordan skal et folk takle et angrep på uskyldige ungdommer, hvis største mål var en bedre verden?

Svaret var varmt. Svaret var ikke hat. For hatet og ondskapen ble møtt med stillhet, kjærlighet, toleranse og samhold.

Det var spesielt å gå rundt i Oslos gater i går. Så mange mennesker. De aller fleste med en rose. Det som i går ble symbolet på at nordmenn ikke lar seg bombe til taushet.

Det var stille i sentrumsgatene. Aldri har så mange folk vært så rolige, så verdige, vist et så stor samhold og utvist så mye kjærlighet og medfølelse.

Ord blir fattige. Men det å handle er så mye sterkere enn alle verdens ord. Det hjelper lite med ord, om det ikke følges opp av handling.

I går handlet Norge.

Vi er sterkere enn ondskapen. Det ble bevist i går. Med kjærlighet og hundretusenvis av roser.

Ondskap og ekstreme meninger må ikke ties ihjel. De må opp og frem. Det er lov å mene, selv ganske ekstreme meninger. Selv de mest ekstreme og ondskapsfulle meninger må få komme frem fra de mørke avkroker. De må få lys på seg, så vi kan se meningens grufulle og intolerante ansikt.

For når de forkvaklede meninger får lys på seg, får lov til å vise seg frem, først da kan vi andre gjøre en Auf-ers ord til handling. Vi kan debattere dem ihjel.

Det er demokrati i praksis.

Kjærligheten har flommet i det siste. Samtidig så er det lov å hate. Det er lov å kjenne på den følelsen. Eller, som Auf-medlemmet fra Buskerud sa under sin tale i går kveld.

"Det er lov å hate. Men la aldri hatet være den sterkeste følelsen. La aldri hatet være det som styrer dere. Det er nødt til å være kjærligheten."

Kjære Norge: Vi har vunnet kampen i dag. Og vi skal vinne den i morgen også. Og dagen etter der. Og i ukene og årene som kommer.

Med toleranse, kjærlighet og åpenhet.

Jeg vil ha småhøne

Det gjallet utover Oslo sentralbanestasjon. Jeg satt ved et bord på La Baguette og spiste en, ja nettop det, baguett med ost og skinke, etter å ha ankommet hovedstaden med nattoget.

- Jeg vil ha småhøne, nærmest brølte den gamle mannen, han må vel ha vært i 70-årene. Jeg hadde bare sekunder tidligere blitt oppmerksom på mannen. Han gestikulerte kraftig, og til å begynne med trodde jeg han kranglet på størrelsen på noe i disken.

De stakkars ekspeditørene visste ikke helt hvordan de skulle takle denne mannen, som så ut til å være i mental ubalanse. Det var da en nordlending på rundt 40 brøt inn. Jeg fikk ikke helt med meg hva han sa, men en viss effekt hadde det.

For da nordlendingen tok med seg en kaffekopp og satt seg ned ved et bord like overfor meg, fulgte den gamle mannen etter.

- Sett dæ her, sa nordlendingen, etter å at den gamle mannen hadde spurt om det var greit at han satte seg ned.

På vei ned i stolen utbrøt den gamle mannen:

- Jeg har aldri hatt kjærest.

Han gjentok det. Denne gangen enda høyere.

- Jeg har aldri hatt kjærest.

Den gamle mannen virket resignert, ja nesten litt psykisk ustabil, men her satt han seg ned med en mann som tydelig hadde et godt lag med mennesker.

- Men hør her, det kan ikkje nytte at du ropa at du vil ha småhøne, slo nordlendingen fast.

Og det var i etterkant av denne innledningen at jeg mistet stadig mer fokus på avisen foran meg, og rett og slett aktivt lyttet på samtalen som utspant seg mellom disse to mennene.

Den eldre mannen åpnet seg for nordlendingen. Han fortalte at han aldri hadde hatt kjæreste, og at han hadde dårlig samvittighet overfor foreldrene sine. De hadde nemlig aldri sett ham med en jente. Det skulle han ønske at de hadde fått sett før de døde. Men det var jo for sent nå. Den gamle mannen slo ettertenksomt fast at han var for gammel til å få kjæreste nå.

- Nei, nå må du faen mæ gi dæ, utbasunerte den bestemte nordlendingen.

- Hvis det e sånn det e å bli gammel, så vil æ faen ikke bli det.

Og siden sneiet samtalen innom både livet, døden, hvor de to mennene kom fra, nordlendingen fortalte historier han selv hadde blitt fortalt, og den gamle mannen lyttet. Innimellom sa han noe, det var ikke alltid jeg fikk med meg hva han sa, men det var tydelig at nordlendingen gjorde inntrykk på ham.

Nordlendingen delte av både glede og sorger i livet. Samtidig som han truet med å gi den gamle mannen ris for hans negative innstilling. Det så ut som det virket. Alt dette gjorde nordlendingen, og da han skulle fylle opp kaffekoppen sin, fant han sannelig ut at ekspeditrisen hadde bursdag også. Hun fylte 20.

Jeg ble bergtatt av dette møtet mellom disse to personene. Denne nordlendingen som nærmest opptrådte som psykolog og rådgiver. Og denne gamle mannen. Misfornøyd med livet. Som etterhvert ettertenksomt hørte på nordlendingen. Møtet ble etterhvert et varmt og godt møte mellom to vidt forskjellige mennesker. På Oslo S. Tidlig en lørdag.

Etterhvert måtte jeg gå. Men jeg hadde ikke lyst. For dette fascinerte meg så. Jeg lot meg imponere av måten nordlendingen taklet den gamle mannen på. Etterhvert kom også en tredje mann inn i samtalen. Også han i 70-årene. Han slett med en syk kone, og så litt ensom ut der han satt på spisestedet. Også denne mannen fortalte åpent om sin kones sykdom og sine tanker rundt dette.

Det var i det hele tatt ganske spesielt å overvåke episoden. Men jeg er sannelig glad jeg fikk anledningen.

Money can't buy me love

I don't care too much for money, money can't buy me love

Disse berømte linjene sang Beatles en gang. Og selv om enkelte kanskje vil hevde at du i dagens samfunn kan kjøpe selv kjærlighet, så er jeg uenig. Men det er ikke handelsstanden.

For i dag, 14.februar, det vil si Valentines day for de som ved en inkurie ikke har fått det med seg, stilles det nærmest som krav i ethvert parforhold at fortrinnsvis kvinnen(gjerne mannen også), skal overøses med kjærlighetserklæringer, blomster, konfekt, dyre middager og gjerne en liten gave i tillegg. Butikkene er overfylte av hjertekort, valentinesbuketter og annet nips og naps som symboliserer kjærlighet.

Alt dette for at handelsstanden skal få enda flere klingende mynter i kassa.

I don't mean to sound bitter, cold, or cruel, but I am, so that's how it comes out.

Ja, jeg kan sikkert anklages for å være både kald, bitter og ondskasfull. Men det er jeg jo ikke. Ja, jeg er singel, men det har jeg ikke alltid vært på Valentines day. Jeg bare skjønner ikke at folk lar seg lure av handelsstandens forsøk på å gi nettopp deg dårlig samvittighet for at du ikke erklærer din store kjærlighet til kjæresten din AKKURAT i dag.

For, bare så det er sagt, handelsstanden gir vel en lang flyvende f... i hvordan det går med deg og kjæresten din. Det eneste de er interessert i er pengene dine. Så mange som mulig. Så ofte som mulig. Og dermed setter de i gang propagandamaskineriet. For å fortelle deg hvor ussel du er dersom du ikke overøser din kjære med blomster og sjokolade i dag.

For hvor originalt er det egentlig å skjemme bort kjæresten sin på en dag der alle andre gjør akkurat det samme? Overraskelsesfaktoren er jo særdeles beskjeden. Og kjæresten blir kanskje, til alt overmål, forbanna dersom du ikke er overromantisk i dag.

Hvorfor kan man ikke sett stor pris på kjæresten sin hver dag? Hvorfor ikke skjemme kjæresten din litt bort en sur mandag i november? Eller helt overraske din bedre halvdel med en tur til et flott sted en gang i april? Overraskelsen og gleden blir garantert større enn om du kommer med en blomsterkvast, en eske konfekt og et Valentines-kort i dag.

Nei, Valentines day kan seile sin egen sjø for min del. Handelsstanden skal nok klare seg greit uansett. Klarer du ikke å sette litt ekstra pris på kjæresten din resten av året kan det vel i grunn være det samme, eller hva?

Men jeg er nå en gang singel. Så jeg slipper både stress og sure miner okke som.