IK Start og retten til å kritisere

Start sliter. Igjen. Det er historien som gjentar seg selv. På banen er det lite som stemmer. I kulissene hviskes det om konkurs og underskudd. Og på tribunene er det snart kun de mest hardbarkede supporterne, samt venner og familie av spillerne som orker å møte opp. 4855 tilskuere så Start gå ut i 4-5-1, bli dominert av, og tape 1-0 mot Odd.

Og det er Fevennens skyld, alt sammen. Sier Start. Og i NRK Sørlandet diskuterer de om det er Fevennens skyld. Elendigheten. Og mange i Kristiansand og omegn mener det. Fordi Fevennen er så negative. Dumme Fevennnen. Som ikke skriver pent om Eliteseriens per dags dato dårligste klubb.

Og noen av oss mener at Mjelde ikke er rett mann for jobben. Vi er dumme vi også. Vi må snakke pent om Start. Sier sørlendingene.

Man skal tukte den man elsker, heter det. Og det er det jeg gjør. Jeg og noen med meg. I all vår dumskap. Mons Ivar Mjelde står selvfølgelig ikke eneansvarlig for Starts sportslige problemer. Problemet er langt mer sammensatt enn som så.

For Starts fremste problem er mangelen på langsiktig tenkning. Og det kommer i stor grad av en økonomistyring som får deltakere av TV3s program Luksusfellen til å fremstå som økonomer.

Allerede på 90-tallet ble det avholdt kronerulling for å redde Start fra konkurs. De siste årene har den ene økonomiske krisen avløst den andre. Mye på grunn av misligholdet rundt Sør Arena. Men også som følge feilinvesteringer på spillermarkedet. Personifisert ved brasilianeren Bruno, som kom som ”kompisen til Ygor”. Nærmere fire millioner tror jeg han var prissatt til. Den lubne lille angriperen fra Brasil. Han leverte aldri noe som overgikk det man kan se fra 3.divisjonsspillere i Norge hver uke.

Samtidig har Start sparket trenere over en lav sko. Og la meg presisere at jeg har vært uenige i flere av sparkingene. Jeg lot meg ikke begeistre av at Nordlie ble sparket. Prossessen rundt Tørum er den mest uverdige i Starts moderne trenerhistorie. Skittent spill. Umulige forhold å arbeide i. Tørum ble skviset ut, på tross av gode sportslige resultater. Fordi noen spillere med makt fant det betimelig å sutre.

Det jeg savner i Start er langsiktighet. Hva vil de høye herrer i Start at Start skal være? Hva slags profil skal Start ha? Hva slags fotball skal Start spille? Hvor stor vekt skal Start legge på talentutvikling? Hva skal folk tenke når noen sier Start? Hvordan skal Start sikre at de blir Sørlandets flaggskip, og blir det naturlige valget for unge sørlandske spillere?

For det sistnevnte er ikke Start nå. Eksemplene er mange. Stefan Strandberg gikk til Vålerenga(så videre til RBK), Simon Larsen gikk til Enga og Eirik Schulze gikk til Viking. For de talentene Start har fått frem de siste årene, later til å ha kommet opp på a-laget som tilfeldigheter, og ikke som et resultat av langsiktig og solid arbeid.

Start må finne svarene på alle spørsmålene skissert over. Og så må de stake ut en kurs som er så stø at den tåler en storm. Og som må de ha en ledelse som står last og brast ved det som er staket ut. Til og med om det skulle murres i spillergruppen.

 For det er et under at et lag med en hel landsdel bak seg, ikke er etablert i Eliteserien.

Og ja, jeg er klar over at min skepsis til Mjelde og ønske om langsiktighet kolliderer litt. Men jeg tror ikke Mjelde er riktig mann for dette Start-laget i fremtiden. Selv om Mjelde på langt nær sitter med noe fullt og helt ansvar for Starts problemer, så mener jeg at han heller ikke er løsningen.

Men om han skulle være det, Mons Ivar, og du klarer å snu dette, så skal jeg være den første til å gi en klem og en unnskyldning.

Så er spørsmålet: Hvem skal ta over? Vel. Det er et spørsmål man kun kan få svar på, etter at man har svart på spørsmålene om hvem Start skal være. Og jeg får til stadighet spørsmål om hvilken trener av Mjeldes kaliber Start kan hente? Vel, det handler ikke alltid om å hente treneren med det største navnet. Men å hente den treneren som er riktigst for klubben. Og kanskje er det han ukjente 2.divisjonstreneren?

Jeg har på ingen måte alle svarene. Men jeg nekter å holde kjeft. For mitt engasjement for Start er livslangt og intenst. Så derfor vil jeg ikke sitte stille og klappe høflig når det butter. Jeg roper, og sier fra. Og det er ikke det samme som å vende klubben ryggen.

For Gud skal vite at jeg håper at Start spiller i Eliteserien i 2014.

Og, jeg skal love en ting, på søndag klokken 19.00 står jeg på Ullevaal stadion med store forventningsfulle øyne, Start-skjerfet rundt halsen, klar for å heie Start frem til tre poeng. Som jeg gjorde da Start slet som verst i 2003, og gjorde sin verste sesong noensinne. Som jeg gjorde da Start sloss om gull i 2005. Og som jeg skal gjøre til jeg til enten jeg eller Start trer ut av historien.

Heia Start!

Det året det var så altfor langt til Roskilde

”Og så? Hva skjedde så? Det er vel en happy ending?”

Jeg ristet på hodet, og kikket på min beduggede nachspielkamerat.

”Nei”, sa jeg.

”Fy faen. Fy faen. Nå ble jeg bare trist”, sa min nye venn, som i ti minutter hadde sittet relativt stille og hørt på meg snakke. Nå reiste han seg fra sofaen og gikk.

Han hadde hørt på meg fortelle en historie jeg har fortalt mange ganger før. Og etter. Og den går som følger.

Året er 2003. Jeg har nettopp marsjert rett ut av helvete(les: førstegangstjenesten) og ut i friheten.

Med dimmepengene i lomma, enorme 7000 kroner, var jeg klar for en eventyrlig sommer. Og sommerens høydepunkt var for lengst utpekt. Roskildefestivalen i Danmark.

Roskilde. Det forjettede land. Stedet mine kamerater allerede hadde besøkt. Og som bød på både melk og honning og øl og vakre damer og kule dansker og rare svensker og fantastisk musikk. Og en orange scene, større enn størst.

Og i år, 2003, skulle verdens aller beste og viktigste band, for meg, besøke Roskilde. Metallica. Jeg skulle se dem for aller, aller, aller første gang. Julaften og runde bursdager blir ubetydelige dager i forhold. Dette er selve meningen med livet.

Jeg la i vei til Roskilde med to gode kamerater, Jostein og Nils. Billetten lå trygt i sekken, sammen med x antall boxershortser, solbriller, shortser og t-skjorter.

Vi tok danskebåten fra Kristiansand. Til Hirtshals. Nattbåten. Da vi kom frem hadde jeg skallebank.

Vi somlet oss ut av båten, og kom oss ned til ”downtown” Hirtshals, du vet, der i nærheten av slakter Jensen. Her prøvde jeg for første gang i løpet av denne dagen å ta ut penger. Ikke så mye som en krone fikk jeg ut. Jeg prøvde flere minibanker. Ikke snakk om.

”Du kan få låne penger til toget av meg” sa Nils.

Som sagt så gjort. Vi satt oss på toget mot Roskilde. Det vil si, vi skulle en tur innom København først. I Ålborg måtte vi bytte tog. Og det var da det skjedde.

”Hvor er sekken min?”

Jeg kikket febrilsk rundt meg. Den var borte. Og med den, billetten. Ingen sekk. Ingen billett.

Så der stod jeg i Danmark. Uten billett. Ikke fikk jeg ut penger. Angsten tok meg. Jeg så Metallica-konserten forsvinne i det fjerne.

Men vi hadde ikke noe valg. Vi måtte sette oss på toget som gikk videre mot København. Den togturen husker jeg ingenting av.

I København skulle vi møte mammaen til Jostein og kona hennes. De to hadde gitt hverandre sitt ja i København akkurat et år i forveien, og var tilbake i vakre danske byen for å feire årsjubileet.

De forbarmet seg over meg.

Det første jeg gjorde var å levere en anmeldelse til politiet på at sekken var borte. Men det gjorde jo ikke at jeg kom noe nærmere en billett.

Jeg kommanderte mine to kamerater opp til Roskilde. Selv om ikke jeg hadde billett, så skulle jo ikke de miste denne ukelange festen.

Jeg endte denne lange, fæle dagen på et dobbeltrom med to lesbiske damer i 40-årene. De i en seng. Jeg i en annen. For det gikk ikke noe tog tilbake til Norge før dagen etter. Og jeg fikk jo ikke ut en krone i det paddeflate landet.

Dagen etter toget jeg tilbake til Norge. Heller ikke den togturen husker jeg noe av.

Men jeg husker veldig godt at det første jeg gjorde da jeg kom frem til Oslo var å ta ut penger fra en minibank. Jeg husker akkurat hvilken minibank det var. 400 kroner tok jeg ut. Saldoen ble sjekket. Joda. Fremdeles ca 7000 kroner på konto.

Hvordan jeg kom meg fra Oslo til Grimstad husker jeg heller ikke.

Her kunne historien ha stoppet. Men det gjør den ikke. Et par dager senere befant jeg meg i Grimstad sentrum.

”Skulle ikke du til Roskilde, Gimse”, sa en bekjent. Og jeg fortalte ham hva som hadde skjedd.

”Jostein og Nils dro på festivalen i alle fall”, sa jeg.

”Men, jeg så jo nettopp Jostein på internettcafeen”, sa min bekjente.

Jeg småløp opp til internettcafeen. Og ganske riktig. Der var Jostein. Tilbake i Norge han også.

Han måtte forklare seg. Han og Nils hadde kommet frem til Roskilde. Det pøsregnet. De ble gjennomvåte. Etter mye om og men fikk de satt opp teltet sitt. Det eneste problemet var at de satt opp teltet midt i en branngate, og fikk streng beskjed om å flytte teltet.

Da orket de ikke mer. Det var nok. De la seg inn på et hotell i Roskilde og drakk seg fulle. Det var først dagen etterpå at de oppdaget at det var et dyrt hotell de hadde tatt inn på.

Da bestemte de seg: Vi drar hjem. Og det gjorde de. Opp til Hirtshals. Inn på enda et dyrt hotell. Drakk seg fulle enda en gang. Tok ferga til Kristiansand. Og da de kom frem dit var de så blakke at de måtte bli hentet og kjørt hjem til Grimstad.

Og det er historien, fullstendig uten en happy ending. Som det aldri vil bli skrevet Hollywood-filmer om. Men som er trykket til Grimstad-folk sitt bryst. For Jostein måtte en gang arrestere en fyr som fortalte ham historien.

”Nei, det der stemme ikkje”, sa Jostein.

”Hvordan vet du det”, sa fyren, som i 10 minutter hadde forsøkt å gjøre vandrehistorien til sin egen.

”Det e mæ du snakke om. Æ va på den turen”.

NB1: Jeg fikk sett Metallica bare et snaut halvår etterpå i Oslo spektrum. Det VAR himmelen.

NB2: I 2008 kom jeg meg omsider på Roskildefestivalen. Det var enda bedre enn jeg hadde forestilt meg.