Hunt you down without mercy!

Julaften er barnas høytid. Gaver blir utdelt i rikt monn, og vi som har passert myndighetsalder finner det også trivelig. Men, når vi kommer opp i vår alder ser vi oss nødt til å ha egne julaftener. Og da ikke med noe religiøst innhold, sånn i ordets rette forstand i alle fall.

I dag er julaften. 12.september 2008 er årets julaften. Årets beste julegave heter Death Magnetic. Og skaperne bak dette mesterverket er James, Kirk, Rob og Lars. De uinvidde kjenner dem best som Metallica!

Riktignok hadde jeg min første gjennomlytting allerede mandag. I helgen ble jeg overrakt en brent versjon av CD'en av bartenderen på min favorittkneipe.

- Du har mer bruk for den enn meg Gimse, sa han sent lørdag kveld.

Jeg fikk ikke hørt på den før mandag. Og jeg konkluderte etter første gjennomlytting.

- Det er deilig å få et skikkelig musikalsk ballespark.

Innenfor musikk så kan jeg kanskje kalles en sadomasochist. Jeg liker det hardt og brutalt. Og hardt og brutalt fikk jeg. Et eksempel er sistesporet på Death Magnetic, My apocalypse. Den er så brutalt bangevennlig at jeg etter en uke med Death Magnetic i CD-spilleren høyst sannsynlig må oppsøke både leger, kiropraktorer og tvilsomme sjamaner for å få bukt med nakkesmertene.

Metallica gir seg forøvrig ikke med My apocalypse. Jeg registrerer med et halvt øye at det finnes de som ikke liker Cyanide. Sammen med The Day That Never Comes, som roterer på spillelister på radio for tiden, var det den første sangen jeg hørte. Og jeg digget det. Så får det stå sin prøve at tekstlinjen: "Suicide? I've allready died" ikke er det mest kreative som har kommet fra strupen til James Hetfield. For jeg mener riffene sitter som en perfekt ståendeserie fra Ole Einar Bjørndalen. Også bassgangen i sangen da. Rob "The Crab" Trujillo.

Suicide & Redemption er platas instrumental. Den er som en kanon som prøver å skyte deg i senk med knallharde riff. Første gang jeg hørte den tenkte jeg at den nesten hørtes litt rotete ut, men den sitter bedre og bedre for hver gjennomlytting. Brutale riff som rulles ut som tanks mot en veldig underlegen motstander.

Min første gåsehudopplevelse med denne plata fikk jeg da The Day That Never Comes ble frest utover eteren til NRK P3 da jeg satt i bilen på mandag. Det var rett og slett et øyeblikk for alle mulige slags minnebøker, scrapbooks og kavalkader.

Kronen i juvelen er uansett kanskje All Nightmare Long.

"Hunt you down without mercy,
hunt you down all nightmare long."

Joda, det høres ut som en tekst skrevet av James Hetfield, høres ut som en låt skrevet av et Metallica-band i kjempeslag.

Ja, jeg er langt over gjennomsnittlig glad i Metallica. Ja, dette er en langt over gjennomsnittlig god dag. Jeg har på toppen av det hele fri fra jobb, så jeg kan vie hele min tid til å lytte på knallplata. Og kanskje feire litt i kveld?

PS: Om noen synes jeg har forbigått noen låter her nå, så har jeg egentlig ikke det. Hele plata sitter som ei kule!