25-årsjubileet

1990. Det er på mange måter året jeg setter som startpunkt for min fotballinteresse. Sommeren 1990 ble jeg 7 og maste meg til å se kjedelige uavgjortkamper under Italia-VM. Mens jeg klistret Panini-klistremerker i boka mi. Den ble full.

For Start spilte Erik Mykland. Mitt livs største idol. For Start spilte Tore Andre «Totto» Dahlum. Han som scoret 20 av Starts 39 mål det året. Som ble toppscorer. Jeg smiler bare jeg tenker på dem. «Totto» med volleyene sine. Med feiringene.

Myggen var Myggen. Geniet.

To blad sørlandsgutter. En fra Christianssand. En fra Risør. Så har vi Pål Lydersen, Claus Eftevaag og Frank Strandli. De var alle der i 1990. Sørlandsgutter.

Gutter som var stolte av å trekke på seg den gule drakten. Og på tribunen skrøt folk. «Æ har alltid sagt at «Totto» kom te å bli god. Æ sa det te faren hans: Han har det i sæ, han poden din». Og de ljugde. Men det var litt sant. For de hadde jo kjent guttene hele livet. De representerte byen og klubben.

I år er det 25 år siden. 25 år siden jeg for alvor skjønte at fotball var det vakreste spillet.

Og nå har veien til Starts a-lag igjen blitt kortere for unge sørlendinger. At jeg personlig ikke helt klarer å tro på at denne satsingen på lokale unggutter hadde kommet om ikke klubbkassa var helt totalt bunnskrapet, får være en annen sak. Jeg er nemlig nemlig ikke helt sikker.

Men jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å se Lars-Jørgen Salvesen. Målet hans mot Sandnes Ulf i fjor høst er et av mine vakreste minner fra Tippeligaen 2015. Kanskje han blir toppscorer? Ikke i år, men kanskje i 2017?

Jeg gleder meg til å se Mathias Rasmussen. Det har blitt sagt så mye pent om Mathias. I mange år. «Bare vent til han får litt ekstra muskler på kroppen», har folk sagt. Jeg føler det på tærne, de jeg pleier å dyppe i tanga, at det blir hans år. At det er i år han for første gang får utløp for hele sitt kreative register.

Jeg gleder meg til å se Jon Hodnemyr feie opp og ned langs høyresiden. Som Tore Løvland, Sven Kloster og Steinar Pedersen har gjort før ham.

Og jeg gleder meg til å se Kristoffer Ajer sjefe på midtbanen. Vi har jo adoptert ham. Han er sørlending nå.

I år vil jeg gi ungguttene en sjanse. En sjanse til å bevise at de er og kan bli gode nok. Og at de vil. At de blør for drakta. Og at de sammen med de mer rutinerte er gode nok for Tippeligaen.

I år er fotballinteressen min fremdeles like stor som den var i 1990. Det er fremdeles ingenting som påvirker humøret mitt, enten positivt eller negativt, på samme måte som Start.

«Er det kamp i dag? Faen. Du blir så sur hvis de taper», sa samboeren i fjor høst.
I år må jeg se Start fra Østlandet. Det er her jeg bor. Et par turer til Sør Arena i året er alt jeg rekker, pluss en skokk bortekamper. Men i sofakroken hjemme skal jeg sitte med Odin (2). Odin, som har lært seg å si «eiiiia taaaat».

Vi skal se Start på TV. Og kanskje er det en av de på banen som blir Odins store idol?

Jeg håper det!

Heia Start!