Jeg vil ha småhøne

Det gjallet utover Oslo sentralbanestasjon. Jeg satt ved et bord på La Baguette og spiste en, ja nettop det, baguett med ost og skinke, etter å ha ankommet hovedstaden med nattoget.

- Jeg vil ha småhøne, nærmest brølte den gamle mannen, han må vel ha vært i 70-årene. Jeg hadde bare sekunder tidligere blitt oppmerksom på mannen. Han gestikulerte kraftig, og til å begynne med trodde jeg han kranglet på størrelsen på noe i disken.

De stakkars ekspeditørene visste ikke helt hvordan de skulle takle denne mannen, som så ut til å være i mental ubalanse. Det var da en nordlending på rundt 40 brøt inn. Jeg fikk ikke helt med meg hva han sa, men en viss effekt hadde det.

For da nordlendingen tok med seg en kaffekopp og satt seg ned ved et bord like overfor meg, fulgte den gamle mannen etter.

- Sett dæ her, sa nordlendingen, etter å at den gamle mannen hadde spurt om det var greit at han satte seg ned.

På vei ned i stolen utbrøt den gamle mannen:

- Jeg har aldri hatt kjærest.

Han gjentok det. Denne gangen enda høyere.

- Jeg har aldri hatt kjærest.

Den gamle mannen virket resignert, ja nesten litt psykisk ustabil, men her satt han seg ned med en mann som tydelig hadde et godt lag med mennesker.

- Men hør her, det kan ikkje nytte at du ropa at du vil ha småhøne, slo nordlendingen fast.

Og det var i etterkant av denne innledningen at jeg mistet stadig mer fokus på avisen foran meg, og rett og slett aktivt lyttet på samtalen som utspant seg mellom disse to mennene.

Den eldre mannen åpnet seg for nordlendingen. Han fortalte at han aldri hadde hatt kjæreste, og at han hadde dårlig samvittighet overfor foreldrene sine. De hadde nemlig aldri sett ham med en jente. Det skulle han ønske at de hadde fått sett før de døde. Men det var jo for sent nå. Den gamle mannen slo ettertenksomt fast at han var for gammel til å få kjæreste nå.

- Nei, nå må du faen mæ gi dæ, utbasunerte den bestemte nordlendingen.

- Hvis det e sånn det e å bli gammel, så vil æ faen ikke bli det.

Og siden sneiet samtalen innom både livet, døden, hvor de to mennene kom fra, nordlendingen fortalte historier han selv hadde blitt fortalt, og den gamle mannen lyttet. Innimellom sa han noe, det var ikke alltid jeg fikk med meg hva han sa, men det var tydelig at nordlendingen gjorde inntrykk på ham.

Nordlendingen delte av både glede og sorger i livet. Samtidig som han truet med å gi den gamle mannen ris for hans negative innstilling. Det så ut som det virket. Alt dette gjorde nordlendingen, og da han skulle fylle opp kaffekoppen sin, fant han sannelig ut at ekspeditrisen hadde bursdag også. Hun fylte 20.

Jeg ble bergtatt av dette møtet mellom disse to personene. Denne nordlendingen som nærmest opptrådte som psykolog og rådgiver. Og denne gamle mannen. Misfornøyd med livet. Som etterhvert ettertenksomt hørte på nordlendingen. Møtet ble etterhvert et varmt og godt møte mellom to vidt forskjellige mennesker. På Oslo S. Tidlig en lørdag.

Etterhvert måtte jeg gå. Men jeg hadde ikke lyst. For dette fascinerte meg så. Jeg lot meg imponere av måten nordlendingen taklet den gamle mannen på. Etterhvert kom også en tredje mann inn i samtalen. Også han i 70-årene. Han slett med en syk kone, og så litt ensom ut der han satt på spisestedet. Også denne mannen fortalte åpent om sin kones sykdom og sine tanker rundt dette.

Det var i det hele tatt ganske spesielt å overvåke episoden. Men jeg er sannelig glad jeg fikk anledningen.