Voksen? Jeg?

På et eller annet tidspunkt slår det vel noen og enhver av oss. Jeg kan ikke peke på en eksakt dato. Dato for når denne fornemmelsen begynte å krype oppover ryggmargen, og sende kalde gufs langt inn i bevisshetens minst opplyste kroker. Et sted du aldri trodde du skulle besøke, ihvertfall ikke nå. Neida, det var lenge til det. Veldig lenge. Men så sitter jeg der altså, en sånn passe vakker dag, og undres. Er jeg voksen?

Nå vil kanskje enkelt påpeke at bare det å fylle 18 år, gjør at du rent faktisk går fra ungdom til voksen. Men man er jo fremdeles i tenårene. Er det så veldig voksent? I min bransje, journalistikken, blir man omtalt som gutt/jente frem til fylte atten år. Etter det blir man omtalt som mann/dame. Men attenåringer er ikke voksne. Not by a long shot.

Så når blir man voksen? Eller rettere sagt, når blir jeg voksen, og er jeg voksen?

Hva er tegn på at man er voksen da? Jeg forsøker meg på min egen lille sjekkliste.

Punkt 1: Ferdigutdannet. Vel. Her er jeg jo innenfor kategorien ferdigutdannet. Jeg skal ikke kreve at folk skal ha jobb for å bli kalt voksne. Det er mange voksne utenfor arbeidslivet, frivillig eller ufrivillig. Men er man ferdigutdannet, så er man jo egentlig ganske voksen.

Punkt 2: Man har kjøpt seg en leilighet. Der stiller jeg heller svakere. Jeg bor i en leilighet sammen med tre kamerater, og eier ikke en gang senga jeg sover i. Riktignok har jeg en el-gitar, en ødelagt PC, CD-er, DVD-spiller og en TV som jeg har satt hjemme hos mine foreldre fordi jeg ikke gidder å betale lisens. Ikke så lenge vi allerede har en flatskjerm i leiligheten vi leier. Her kvalifiserer jeg altså ikke til voksen.

Punkt 3: Ikke reke ned på byen hver helg. Jeg ser for meg at folk under kategorien voksne, har andre ting å gjøre i helga, enn å sosialisere over en øl eller fem, med kjente og mindre kjente mennesker. Det finnes selvsagt de voksne som er på byen også, men det ser da vitterlig ikke videre smart ut for en på 40+ og til stadighet pleie selskap med mennesker som såvidt har passert alderen for å kunne gå på polet selv. Jeg for min del er uansett stort sett alltid innom byen på en lørdag. Og da er har man vel kanskje ikke helt kommet i hakk med voksenlivet?

Punkt 4: Kone/dame. Kronisk singel med et høyst middelmådig dametekke, er vel beskrivende. I en alder av snart 25, begynner det vel å bli på tia med den slags også. Dame(i entall) altså. Men så langt har man heller ikke kommet. Men så er det nå mange godt over min alder som fremdeles er single, trives med det, og blir kalt voksne. Så det er vel neppe en diskvalifiserende faktor å ikke ha dame for å passe inn i voksenlivet.

Punkt 5: Bli omtalt som voksen. Jeg vet sannelig ikke hvordan folk omtaler meg. Forhåpentligvis i positive ordelag, for det meste hvertfall. Men om de ser på meg som så fryktelig voksne, det er vel en helt annen sak. Jeg husker da jeg var 10 år. Da var folk på over 20 kjempevoksne. Men er jeg kjempevoksen? Eller voksen?

På engelsk heter voksen "grown up". Vokst opp. Er det ferdigvokst de mener? Da er jeg "grown up". Det eneste som neppe er ferdigvokst her, er pondusen. Selv om det er ønskelig å reversere den utviklingen. Om ikke annet så for å ha en bedre mulighet til å kunne oppfylle punkt 4.

Så når blir man egentlig voksen? Jeg tror ikke jeg er helt voksen. Men jeg er sannelig ikke helt ungdom heller. De mest ekstreme politiske tankene mine er forkastet. De tilhører liksom ungdommens uvitende hverdag. Og noen ganger tar jeg meg i å sukke oppgitt over ungdoms oppførsel. Men jeg tror kanskje at voksne rister litt oppgitt på hodet over meg noen ganger også.

Voksen? Jeg? Litt, men ikke helt.