det vil æ gjør, te den daen æ dør, æ æ stolt a laget mitt her i fra sør.
 |
| Sånn håper jeg det ser ut på Sør Arena fredag kveld. Masse glade mennesker. FOTO: Kristian Thøgersen / Flickr |
Den nydelige Start-visen til Ivar Bøksle oppsummerer mitt forhold til Start. En ubeskrivelig vakker sørlandsvise. En kjærlighetserklæring til et lag i gult og svart fra Sørlandet.
En klubb som er i trøbbel. Igjen.
Jeg skal ikke bry leserne med repetisjon av det siste tiårets problemer, men kort oppsummert handler det om hyppige trenerbytter, dårlig sportslig ledelse, bomkjøp, bomkjøp og atter bomkjøp og en altfor dyr stadion bygget for festdager.
Alt dette har ført til en skakkjørt økonomi, som igjen har ført til at Start har måttet selge sine beste spillere. Til andre nivå i Tyskaland. På billigsalg til Stabæk. Og til Rosenborg.
Og nå er kursen mot OBOS-ligaen staket ut igjen. Som en sjekte som tøffer stille utover sørlandsskjærgården mens den sakte men sikkert nærmer seg holmen der ute, har Start sakte men sikkert nærmet seg et spill i divisjonen under.
De siste månedene har vært en endeløs tapsorgie, kun avløst av et par heldige poengdelinger. Det går på humøret løs for både meg og mine medsupportere.
Jeg har kjent det bruse og boble innvendig. Jeg har blitt rasende. I alle fall en kort stund. Raseriet blir avløst av en vemmelig klump i brystet. En klump jeg kjenner så altfor godt. Det er den som kommer når høstkveldene blir mørke, været blir dårlig og Start er i ferd med gjøre det de trolig er norgesmester i; rykke ned.
Denne klumpen er en blanding av sinne og dyp fortvilelse. Følelsen er så fysisk at jeg er sikker på at om kirurger hadde kuttet meg opp kunne de hentet ut en stor beksvart klump. Eller mer sannsynlig; kikket inn i et stort sort hull som sugde til seg all livsglede og alt håp.
Den svarte klumpen skriker til meg:
"Nå er vi der igjen, Gimse. Muahaha. Trodde du at du var kvitt meg? Du blir aldri kvitt meg, din tåpe! Dette går aldri bra, og det vet du!"
Jeg er sikker på at om en psykiater hadde foretatt en vurdering av min psyke i timene etter Sandefjord-kampen i helgen, så ville jeg ikke kommet fra det uten minst et par diagnoser og resept på tunge medisiner.
"Dette laget kommer til å bli min død en dag", har jeg tenkt mange ganger i høst. Det ser mørkt ut.
"Historien gjentar seg", heter det. Personlig håper jeg ikke det. For det er noe veldig forutsigbart over måten Start gjør det i Eliteserien.
I 2005 tok et nyopprykket Start Tippeligaen med storm, og hadde det ikke vært for en linjemann med rusk i øyet hadde det blitt seriegull. I 2007, den tredje sesongen på rappen i Tippeligaen, gikk Start ned etter det som må ha vært historiens verste sesongavslutning. Tre runder før slutt lå Start 7 poeng foran Odd på nedrykk. Før siste serierunde lå Start to poeng foran Odd. Alt Start trengte var ett poeng borte mot Lyn i siste serierunde. De ble pisset på. 1-4. Odd vant.
Jeg gråt mine modige tårer den kvelden.
I 2009 var Start igjen tilbake i Tippeligaen. Med profiler som Bolaños, Myggen og Goodson, var det mange som lot seg begeistre. Men i 2011, den tredje sesongen, var det klart for nedrykk igjen. Klubben startet sesongen med en trener på utgående kontrakt. Han fikk sparken og inn kom Mjelde, som ikke maktet å snu skuta. Start gikk ned så det sang, og satt prikken over i-en da de ble maltraktert av TIL på hjemmebane i siste serierunde. 1-6.
I 2013 var Start igjen oppe i Tippeligaen. Og det skal Start ha. De er trolig også blitt norgesmester i å rykke rett opp igjen, selv om opprykket i 2008 var av det heldige slaget, da de havnet på 3.plass, men gikk direkte opp på grunn av utvidelse av Tippeligaen. Nå er vi i 2015. Den tredje sesongen etter opprykket. Hvis historien gjentar seg, så er det over og ut igjen.
Men jeg har ikke gitt opp. Ikke pokker. Som ved en håndsrekning fra himmelen har Tippeligaen i år blitt utstyrt med lag som gjør det både like dårlig og enda verre enn Start. Nivået på de fire bunnlagene er av en sånn karakter at jeg ikke uten videre er sikker på at de hadde vært med å kjempe om playoff i 1.divisjon.
Og ett av disse lagene, Mjøndalen, kommer på Sør Arena på fredag. I vår begeistret de Tippeligaen med sine comebacks, sin innsatsvilje og sin åpenhet. Åpenheten er der fremdeles, innsatsviljen også, men etter at RBK ble sendt hjem med tap 12.mai har det ikke vært mye å juble for. Mjøndalen har sågar maktet å slippe inn 6 mål flere enn Start. 63 baklengs har det blitt på 27 kamper. Et snitt på voksne 2,33 baklengs per kamp.
Og der ligger jo håpet. Mjøndalen er rett og slett elendige defensivt. De lekker enda et lite hakk mer enn Start. Og der Start. i alle fall i store deler av sesongen, har hatt en keeper som redder poeng, har Mjøndalen hatt det motsatte.
Og det er nå jeg kommer til det som er mitt hovedanliggende: Det er nå det gjelder, for pokker! Det er nå samtlige 11 Start-spillere som blir sendt ut på Sør Arenas plastdekke(jeg savner gresset) på fredag må kikke seg i speilet og fortelle seg selv at de pokker meg skal kjempe til krampa tar dem, de ser syner på høylys dag og kjenner det verke i hvert fiber i kroppen, i hver celle, ja til de kjenner DNA-molekylene be om nåde.
Det er nå de kan vise for hele Sørlandet at de ønsker å spille i Tippeligaen også i 2016. Det skal ikke mer til enn 100 prosent innsats, 100 prosent fokus, 100 prosent vilje.
Og da må dere, kjære kristiansandere, kjære venndøler, kjære lillesandere, kjære hele sørlandet, det er da dere må vise at dere VIL ha Start i Tippeligaen. Det er nå eller aldri. Kom dere på stadion. Gi laget den støtten de strengt tatt ikke har gjort seg fortjent til gjennom sine prestasjoner på banen, men som de så inderlig trenger for å få ut de aller siste prosentene. Kreftene som er der nede, helt i kjelleren og som kun kan bli manet frem av støtten en godt befolket Sør Arena kan gi.
Kom dere på kamp. Alle som en. Alle som kan. Ta med deg naboen, en venn, fyren i kassa på Rimi, en du ikke har snakket med på lenge, one night standen fra helga, eks-kjæresten, presten og klokkeren. Ta med hele familien.
For akkurat nå, etter en endeløs motbakke, trenger Start-gutta dyttehjelp sånn at de klarer å trøkke seg over bakketoppen. For de har sjanglet og vinglet som en utslitt Tour de France-deltaker, uten prestasjonsfremmende midler, den siste kilometeren på vei opp Mount Ventoux en stund nå. Men de kan nå bakketoppen i tide ennå. Med den samlede kraften et tallrikt hjemmepublikum kan gi.
Så dra dere opp fra godstolen, ta fredagstacoen på lørdag, utsett vorspielet en time. Kom dere på kamp!
For vinner Start på fredag er jeg 80 prosent sikker på at de i alle fall klarer å karre seg til kvalifiseringsplassen. Som selvsagt er alt annet enn en garanti for ny kontrakt i vår øverste divisjon. Det er et nytt fjell som må bestiges. Personlig er jeg usikker på om jeg kommer til å overleve en kvalifisering. Jeg overlevde den i 1999, men da var jeg yngre og i bedre form.
Den tid den sorg.
Selv er jeg geografisk forhindret fra å komme på fredag. Men jeg skal hamstre valium, cipralex og øl før jeg fredag kveld siger ned i godstolen. Med den vemmelige klumpen i brystet. Men med det evinnelige håpets frø, som på tross av elendige vekstforhold og konstant snøvær, allikevel klarer å vokse seg til en stor nok plante innvendig til at jeg tror at dette går.
Dette går. Det må gå. Jeg orker ikke nedrykk en gang til. Vær så snill, Håkon, Sean, Jon, Gudmundur, Jørgen, Alex, Michael, Rolf Daniel, Ole Martin, Robert, Daniel, Espen, Espen, Kristoffer, Henrik, Andreas, Mathias, Mads, Lars Jørgen, Erlend og Austine! Vær så snill.
Vinn den kampen!
Så får vi heller bekymre oss for en eventuell kvalifisering om en uke eller tre. Og vente en måned med å bekymre oss for Tippeligaen i 2016. For i vinter må det skje ting. Men det tar vi senere.
Først skal Mjøndalen sendes hjem til Buskerud med OBOS-billetten trøkket godt ned i lomma.
Heia Start!
PS: Det er i dag på dagen tre år siden sist Start rykket, etter å ha slått Sandefjord 1-0 hjemme. Så vet dere det.
 |
| Jeg var i London da Start sikret seg opprykket i 21.oktober 2012. Opprykket ble feiret på britisk vis, med en pint på den første og beste puben vi fant. FOTO: Anita Øverås |
