 |
| LYKKE: Bildet er tatt forrige gang jeg opplevde ren, ubesudlet lykke som Start-fan. Etter den avgjørende kvallik-kampen mot Jerv i fjor høst. |
Jeg husker jeg stod i mixed zone etter Starts 1-0-tap mot Vålerenga i siste serierunde 2014. Etter å ha slått Brann borte i serierunde 26 og på den måten sikret plassen i Tippeligaen 2015, hadde Start gått på tre tap og en uavgjort hjemme mot bunnlaget Sandnes Ulf.
Jeg husker jeg og min radiomakker Glenn intervjuet både Start-spillere, trener Mons Ivar Mjelde og Start-direktør Even Øgrey Brandsdal etter den begredelige fotballkampen. Det var spesielt intervjuet med sistnevnte som gjorde inntrykk.
Han var stram i maska. Bestemt. Tydelig skuffet med årets sesong, og spesielt den svake avslutningen. På vei hjem var jeg ganske sikker på at Mjelde var ferdig etter den sesongen. Spesielt siden Brandsdal også på Facebook skrev noe jeg tolket i samme retning.
Men Mjelde ble. Og jeg er langtfra den eneste som har hevdet i ettertid at han den vinteren ble reddet av Starts elendige økonomi. I lys av det får vi være lettet over at Start tross alt ventet litt med å gjøre endringer på ledersiden. De kronene ekstra man trolig måtte pøst ut ved å gi Mjelde sparken da, kunne vært det som veltet klubben.
Det ble uansett den første av mange økonomisk motiverte avgjørelser i Start. De fleste av dem har handlet om spillersalg. Først forsvant Zlatko Tripic. Så forsvant Ernest Asante. Etter en middels vårsesong forsvant spilleren det var aller vanskeligst å erstatte, Mattias Vilhjalmsson.
Lederen. Stjerna. Målscoreren. Der og da raknet Start. Siden han forsvant har de vunnet én gang.
Etter salget av Vilhjalmsson har Start også latt Mathias Rasmussen forsvinne ut portene, fordi de fikk et bud de ikke hadde økonomi til å si nei til, og Rasmussen valgte klokelig å forsøke seg på et eventyr i en klubb som vinner kamper fra tid til annen.
Før årets sesong hentet Start inn Uduak Idemokon. Det var spissen som skulle sørge for at ting skjedde på topp. Og i vinter så han lovende ut. I sesonginnledningen også, forsåvidt. Men siden har han bare blitt sett i styrkerommet, etter at han selv valgt å drite i det medisinske apparatets råd om å legge inn såle i skoa.
Og ble skadet. For resten av sesongen.
Da blir det ekstra tungt for en klubb som i utgangspunktet stod ribbet til beinet.
Historien om Start 2016 er historien om noe så enkelt som et ærlig nedrykk. For en gangs skyld har Start for alvor tatt konsekvensen av fortidens helt skrekkelige ødsling av penger og stormannsgalskapen som har fått et navn: Sparebanken Sør Arena.
Pluss noen spillerkjøp helt bak mål, sist eksemplifisert med den ekstremt avdankede Seyi Olofinjana.
Start har i mange år, sånn jeg har forstått det, skjøvet gjeld fra ett år over til neste år for å kunne skilte med økonomiske tall som gjør at de ikke straffes av NFF. Det er denne manøveren, det å skyve gjeld foran seg, Starts nåværende styreleder vil at Start skal slutte med. Slik at man ikke lever på etterskudd.
Det er forståelig. Men det er også en prosess som smerter noe voldsomt for oss som er supportere.
Jeg har vært oppriktig adrenalinsint flere ganger i årets sesong. Fordi jeg har oppfattet at spillerne gang på gang på gang på gang gjør feil som gjør at de taper kamper. At de ikke blør nok for drakta.
Men å mistro dem for å ikke ville vinne er jo heller ikke helt rettferdig. Jeg tror de oppriktig brenner for å vinne hver eneste kamp de stiller opp i. Men når man spiller i en klubb som er i økonomisk krise over mange år, opplever at de beste medspillerne forsvinner, opplever at man ikke klarer å vinne, så tror jeg det hadde tatt knekken på psyken til de aller fleste. Og på toppen av det hele så henger en mørk økonomisk tordensky over klubben hver eneste dag.
Og så ser jeg akkurat det samme i Start som jeg ser i landslaget: Den ropende mangelen på en ledertype. Det er mye pent som kan sies om innstillingen til Start-kaptein Vikstøl, men han er ikke ledertypen med stor L. Den siste Start-spilleren som var det heter Vilhjalmsson.
Så er det heller ikke så rart at Start denne uka offentlig ga uttrykk for at de er på jakt etter en ledertype på midtbanen foran neste år. Det er det forsiktig sagt et skrikende behov for.
Investeringene Start har gjort på spillersiden det siste året har vært av litt varierende kvalitet. Høyreback Skogmo har aldri kommet seg opp på et godt nok nivå, men venstreback Robstad har derimot i flere kamper vært et lyspunkt.
Tapio Heikkilä har vært skuffende og har ofte sett veldig utilpass ut. At man hentet Jibril Bojang var nok mer noe for framtiden, og jeg skal ikke felle noen dom der før neste år.
Antwi er jeg overbevist om blir en viktig brikke når han bare finner tilbake til selvtilliten som han ser ut til å ha mistet helt fullstendig. Og Idemokon den skadde har vi allerede vært innom. God spiller, som dessverre ikke tok til seg medisinske råd. Han er innlånt ut sesongen, men har gitt uttrykk for at han vil spille i Start neste år. Da MÅ man være sikker på at beina funker.
Innlånte Chidibere Nwakali er en spiller med strålende ferdigheter, men som mangler mye på fotballklokhet. Hadde han hatt en ledertype med seg sentralt på midten, så tror jeg det hadde sett bedre ut. Han er god nok for Tippeligaen og, når fotballklokheten kommer, enda høyere nivå.
Det eneste innkjøpet jeg mener er helt feilslått er Dulee Johnson. Han har på ingen måte innfridd. De pengene hadde gjort mer nytte på Idrettsklubben Starts slunkne konto.
På den positive siden har Start skjermet utviklingsavdelingen for kutt. Helt essensielt. Å foreta kutt der ville være som å kappe av seg hodet. Det ligger håp om at Start etterhvert kan begynne å få fram flere spillere med Mathias Rasmussens potensial og selvtillit. Tobias Christensen ryktes å kunne være nestemann. En lovende midtbanespiller som bidrar både framover og bakover, og som nylig, ifølge de som var der, var banens suverent beste i semifinalen i G16-NM.
En kamp han også avgjorde selv med ei perle av ei scoring. Det er håp, med andre ord.
Mye kan sikkert sies om hva trenerapparatet til Start har fått ut av laget i år. Jeg tror uansett at få, om noen, hadde reddet Start fra nedrykk i år. At noen kunne sørget for at Start var med i kampen om sikker plass lenger, er sannsynlig. Men alt ble galt i år. Så er i alle fall jeg villig til å vente til etter neste sesong med å felle en knusende dom.
Fordelen med det man på sett og vis kan kalle et styrt nedrykk er at man har fått god tid til å planlegge neste år. Flere spillere vil forsvinne ut portene. Hoff legger opp. Alex de John får ikke ny kontrakt. Det kan jeg aldri tenke meg at Robert Sandnes får heller.
I stedet har Start gitt proffkontrakt til unggutter og noen av dem som nå har spilt i Start i snart 10 år. Børufsen, Vikstøl etc.
Simon Larsen er allerede på plass før neste år. At han holder OBOS-nivå er hevet over enhver tvil. Når det gjelder hvor god han er på sitt beste strides visst de lærde (jeg har ikke sett ham nok i år til å mene noe om akkurat det), men han blir meget viktig til året.
Får Start inn skikkelig sjef på midtbanen, så kan neste år bli riktig trivelig. Jeg håper Start kan ha stallen på plass til 1.januar ca, sånn at man i år slipper å bruke store deler av sesongoppkjøringen på å lete etter viktige brikker, men heller kan ta det med ro og slå til dersom man finner spillere man har økonomi til å hente og som er tilbud som er for gode til å si nei til.
Jeg står fremdeles ved min egen påstand fra i sommer om at jeg tror Start vil være bedre neste år enn det de har vært i år.
Jeg har flere ganger brukt uttrykket «spare seg til fant» om det Start har drevet med. Men kanskje har jeg ikke tatt helt innover meg hvor langt ute å kjøre klubben har vært? Som supporter må man jo noen ganger, med vilje, drive aktiv fornektelse for i det hele tatt orke å engasjere seg hver søndag.
Jeg har også kjeftet og smelt på ledelsen. Men dersom årets hestekur ender med at man endelig kan gå fra å kutte, kutte, kutte og ender opp med å kunne forsterke det sportslige apparatet, som det er et uttalt ønske om fra ledelsen, og sakte men sikkert kan bygge seg opp igjen, ja, så er historien om en modig og realitetsorientert Start-ledelse. Kun framtiden vil gi oss fasiten her. Om jeg egentlig var inne på noe, eller om sjefene på Sparebanken Sør Arena rent faktisk reddet Starts framtid.
Jeg håper at sesongen 2016 var den endelige avslutningen på en økonomisk hestekur og at sesongen som sådan var en beklagelig konsekvens av umulige arbeidsbetingelser for det sportslige apparatet.
For da kan 2017 være begynnelsen på en opptur. Det håper og drømmer jeg om. Og når man er Start-fan er håper og drømmer mange ganger det eneste man har.
Og kanskje, en gang i framtiden, kan jeg og Odin tusle til Ullevål etter at Tippeliga-sesongen er over. Ikledd Start-skjerf, nynnende på heltane fra Sørlandet, med et sug i magen, bankende hjerte og et lurt smil.
Vi fikk oppleve cupfinalen vi også. Men inntil videre er det en fjern drøm. Akkurat nå er det bare opprykk i 2017 som gjelder. Jeg håper.
Jeg har ofte i år vært redd for at engasjementet mitt er i ferd med å dø. Men nå sitter jeg her og kjenner at jeg gleder meg til 2017.
Heia Start!
