Konsertidioter!

Ren nytelse og ekte fantastisk glede. Det var det jeg fikk oppleve 10.juli på Valle Hovin. Og da sikter jeg selvsagt ikke til den aldeles patetiske etterligningen av ett oppvarmingsband, emo-sutre-finnene i Him. De må snart finne seg noe bedre å gjøre. Lage finsk fjernsynsteater eller noget. I don't give a damn. Bare ikke lag musikk, for det kan dere ikke. Nei, grunnen til min ekstase var selvsagt gamlegutta i Metallicas oppvisning. Alle unge norske rockere skulle hatt obligatorisk oppmøteplikt på den konserten. PUNKTUM!

Men det er da selvsagt ikke dette som er bakgrunnen for min overskrift(på HIM er det en altfor raus beskrivelse). Nei da, så langt derifra.

Jeg og mitt reisefølge bestemte oss i god tid før Metallica sparket i gang konserten med Creeping Death, for å finne oss en plass der vi virkelig kunne la sansene få nyte konserten i fulle åndedrag. Det være seg ett sted der lyden er god, og man faktisk kan få med seg syke gitarsoloer, Lars Ullrichs svette og andre vidreverdigheter fra scenen. Og vi fant oss en god plass. Til og med den korteste i reseifølget, han er under 1,70, hadde bra sikt til scenen. Herlig.

Konserten sparkes i gang. Det banges godt fra undertegnede, det synges surere enn noengang, om ikke brøles til de sangtekstene som undertegnede har kunnet på rams siden tidlig i tenårene. Men etterhvert som konserten skrider frem, blir man utsatt for irritasjonsmomenter. Jeg sikter da til bælfeite middelaldrene menn som ikke har sett navlen siden Stones gav ut sitt første album, og som i tillegg har en alkoholpromille som ville fått Boris Jeltsin til å virke som en ivrig Frelsesarmé-soldat. De skal på død og liv begynne å brøyte seg frem. Hvorfor må gudene vite, de kommer ikke til å huske konserten i morgen allikevel. Disse feite, skitne, svette, kanyle-drita, ubehøvlede fettklumpene tror at de eier verden. Og dermed er i stand til å smusse til andres konsertopplevelser.

Men, de er ikke alene. Alkoholpromillen når smertegrensen også blant unge harrytamper som har tatt seg sin første tur til hovedstaden og truer samtlige under sin egen størrelse med bank, og tror oppriktig at det er ufattelig fett. Fordelen med denne idiotgjengen, er at når konserten starter er de så dritfulle at det å stå på de vaklevorne skjelvende beina er en like stor prestasjon for dem, som det er for meg å ikle meg en rosa t-skjorte. Umulig altså, for de som måtte lure.

Så har vi en tredje type. De som ser på det som en menneskerett å presse seg forbi akkurat meg, midt under konserten. Til info: Det vil aldri, jeg gjentar(da jeg antar at disse folkene er rimelig tunglærte), ALDRI, være en menneskerett å presse deg forbi akkurat meg. Jeg står akkurat der jeg står fordi jeg faktisk har vært på noen konserter før, og begynner å få en rutine på ting. Ikke for at du, din ekle slask, skal presse deg forbi. Hva får deg til å tro at jeg godtar at du stiller det fettkjemmede håret ditt opp rett foran meg? Jeg bare spør.

Også har vi den siste gjengen med kronidioter. De kan kanskje unnskyldes, fordi de i mange tilfeller er uerfarne konsertgjengere, men uansett. Disse amøbene som stiller seg i kø mange timer før portene til konsertarenaen åpner, bare for å få plass to meter fra gjerdet foran scenen. For så å finne ut 10 minutter ut i konserten at dette ble altfor slitsomt. Svimmelheten tar dem, fyren ved siden av dem har allerede rukket å tildele dem tre albuer og han bak har levert tre springskaller. De vil bare hjem til mamma nå. Newsflash: Hvis du ikke er klar for å ta den påkjenningen det er å stå så langt foran, så driter du i å stå så langt foran. For så å måtte presse den slitne og verkende kroppen din bakover og forstyrre konsertopplevelsen til de som faktisk har funnet en plass de trives med. Ikke fordi at jeg ikke kunne finne på å stå veldig nærme scenen, for det kunne jeg. Men da hadde jeg stått der hele konserten.

Så takler du ikke å stå der helt foran ved scenen, så finn deg en annen plass før konserten begynner. Ja, du kan til og med få stå rett ved siden av meg...

Så, disse fire nevnte grupper, ja det er grupper som kan skape mye irritasjon, og smusse til en konsertopplevelse.

Uten at de klarte det tirsdag 10.juli det herrens år 2007. Da Metallica viste Norge at de er best. Da de så ettertrykkelig slo fast hvem som er kings of metal. Matktdemonstrasjonen kom da de dro i vei med "Orion", for de uinnvidde en instrumental, som såvidt meg bekjent ble spilt i begravelsen til den avdøde bassisten Cliff Burton. "Orion" satt som Bjørndalens skudd i en perfekt ståendeserie. Gåsehud, frysninger, ren ekstase.

Når Metallica kommer igjen, satser jeg på å slippe konsertidiotene!